Ragnhild Lied, nyvalgt leder i Unio: Tillitsbyggeren

–Hva er det med Stranda som gjør at bygda klarer å rekruttere to ledere til Unio? Er det fordi dere er spesielt flinke til å krangle?

– He, he, det er jo faktisk tilfeldig, men det stemmer at Anders Folkestad og jeg begge har bosatt oss i Stranda og bor ikke så langt fra hverandre. Men jeg tror noe av forklaringen ligger i at vi er en utkant som har vært vant til å kjempe; vi har kjempet for industrien, for skolene våre, mot nedleggelse, mot svekkelse av velferdstilbudene. «Å stå i vinden» er muligens en klisje, men på Vestlandet blir du god til det. Det er en del av genet vårt. Og kanskje som et vedvarende opprør mot sentralmakta.

«Avgående Unio-leder Anders Folkestad bor på Stranda, og skal nå flytte tilbake. Krysses Smågjerdevegen og bekken, ligger huset til den nyvalgte Uniolederen, Ragnhild Lied, bare noen steinkast unna», skrev Sunnmørsposten. Lied er opprinnelig fra Volda, men bosatt på Stranda, når hun ikke oppholder seg på pendlerhybelen i Oslo.

Reflekterte krav

Med hovedfag i idrett, mellomfag friluftsliv og grunnfag matematikk, er Ragnhild Lied, født i 1959, godt rustet til å takle to av de viktigste forutsetningene for å lykkes i denne krevende toppjobben: Utholdenhet, styrke og regnekunnskaper. For selv om de fleste lønnsoppgjørene fra utsiden i hovedsak kan virke som en kamp om hvem som er den beste og smarteste regnemesteren, skal man ikke undervurdere fysisk utholdenhet.

Hun har vært i «systemet» lenge. Som leder av Utdanningsforbundet fra 1. januar 2013 til slutten av 2015, men tillitsvalgt på heltid siden 2002. Fra 2016 har hun overtatt som leder av Unio etter Anders Folkestad, som har ledet forbundet, med til sammen 12 forbund, i 14 år.

«For 14 år sidan på denne tida var Unio nyetablert. Garborgs ”mot til å meine, styrke til å skape”, var slagordet for dei seks forbunda som var med på stiftingsmøtet», skriver Folkestad i sin blogg på forbundets hjemmeside.

Den gangen var den første jobben å sikre forhandlingsrett, særlig i staten. Med sine 12 medlemsforbund, og om lag 335 000 medlemmer, hovedsakelig i offentlig sektor, er de nå den nest største hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden etter LO – men før YS og Akademikerne. Som motpart har de KS, staten og Spekter i offentlig sektor og NHO og Virke i privat sektor.

På agendaen nå står pensjon. Noen særlig lønnsøkning i den situasjonen Norge nå befinner seg i, er ikke noe de har solgt inn overfor medlemmene. Staten, ved tidligere arbeidsminister Robert Eriksen, meldte tidlig i høst at pensjon skulle på bordet i neste års lønnsoppgjør. I de innledende forhandlingene hadde Unio innvendinger til utredningsgrunnlaget som departementet la fram. De mente det var en politisk beskrivelse. Fortsatt mener de flere forhold ikke er avklart, ikke minst det såkalte grunnlovsvernet, som sier noe om hvordan årskullene etter 1958-kullene skal få sin tjenestepensjon beregnet.
 

Ragnhild Lied og Anders Folkestad – nesten naboer på Stranda i Møre og Romsdal. Hun kommer og han går av som sjef for Uniio. (Foto: NTB-scanpix).

Dreven

Lied er en dreven forhandler, og hun lar seg ikke lure ut på glattisen for å gi en smakebit av Unios posisjoner. Men to ting er klinkende klart; opptjente rettigheter kan ikke svekkes og de kan ikke akseptere en harmonisering nedover.

– Vi kan være med å diskutere modellene, men vi kan ikke være med å fremforhandle dårligere løsninger for våre medlemmer. Samtidig er vi innforstått med at også våre medlemmer i offentlig sektor må akseptere endringer i tjenestepensjonen, men vi kan ikke akseptere en harmonisering nedover. Dessuten er det et reelt behov for noen yrkesgrupper å ha en ordning som gjør det mulig å gå av tidlig, sier hun.

Unio forhandler på seks tariffområder: Stat, KS (arbeidsgiverorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner), Oslo kommune, Spekter (arbeidsgiverorganisasjon blant annet for helseforetakene), Virke (arbeidsgiverorganisasjon for handel og tjenester) og KA (kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon).

– Samtidig er det viktig for meg å si at Unio selvsagt ser at tingene henger sammen, hvor vi gjennom lønnsoppgjøret selvfølgelig ønsker å bidra til at man legger forholdene til rette for privat verdiskapning i hele landet. Jeg er jo oppvokst med små, lokale bedrifter rundt meg, så jeg vet hvor mye det betyr å ha et livskraftig næringsliv. Unio er fullstendig klar over at mange av disse bedriftene, som ofte er familieeide bedrifter gjennom generasjoner, kan utgjøre ryggraden mange steder rundt i Norge. I en slik situasjon vil det være uklokt å signalisere at årets oppgjør, som er et hovedoppgjør, primært skal dreie seg om store lønnstillegg.  

– Med tanke på medlemsvekst og sikring av Unios fremtid ville jo det beste for Unio være at offentlige sektor vokser på bekostning av privat?

– Jeg skjønner at du stiller det spørsmålet, men slik tenker vi ikke. Vårt hovedmål er å styrke kunnskap, forskning og kompetanse i arbeidslivet og samfunnet, for å videreutvikle velferdsstaten og samfunnets fellesverdier. Samtidig mener vi at forskning er fundamentet for å skape en sterk offentlig sektor og et dynamisk næringsliv. En sterk offentlig sektor mener vi er grunnlaget for trygghet for innbyggerne og verdiskapingen i privat sektor, og vi representerer jo flere grupper med lange utdannelser. Og fortsatt er vi av den oppfatning at utdannelse fortsatt ikke i tilstrekkelig grad blir verdsatt i Norge. 

– Du er blitt nedstemt av din egen fagforening. Hva har det gjort med samarbeidsklimaet?

– Jeg mente mitt standpunkt var riktig der og da. Nå registrerer jeg at jeg er der jeg er.

Lønnsdumping

I et intervju med Klassekampen på tampen av fjoråret innrømmet Folkestad at Unio har vært naive i forhold til bekjempelsen av sosial dumping, et fenomen som har utviklet seg i takt med import av billig arbeidskraft, særlig fra Øst-Europa. Hele dette problemet, og slik Den nordiske modellen, settes ytterligere på prøve med strømmen av flyktninger som etter hvert må integreres i det norske samfunnet. Norge – og Europa – står nå overfor svært krevende utfordringer på dette området.

Og ikke minst skaper fremveksten av nye, digitale delingstjenester, som Uber og AirBnB, helt nye utfordringer for et samfunn som har stått støtt på rammen av et godt organisert og regulert arbeidsliv, basert på trepartsmodellen mellom staten, arbeidstakere og arbeidsgivere. En modell de fleste land misunner oss. I den nye delingsøkonomien vil flere – både selskaper og lønnsmottakere – organisere seg utenfor de etablerte organisasjonene, selv om Uber for en tid tilbake krøp til korset og meldte seg inn i NHO-organisasjonen Abelia. Det amerikanske drosjeselskapet, som står bak utviklingen av appen med samme navn, har ikke egne ansatte sjåfører, men leier inn selvstendig næringsdrivende. Siden selskapet ble grunnlagt i San Francisco i 2009 har de ekspandert voldsomt, og er nå tilstede i store deler av verden. I forbindelse med den siste kapitalinnhentingen ble de priset til mellom 60 og 70 milliarder dollar.

Både NHO og LO har nå meldt sin interesse for den nye delingsøkonomien. Selv om de går inn hver sin dør, har de flere sammenfallende synspunkter enn motsatte. Begge er opptatt av at denne nye økonomien må inn i ordnede forhold, slik hovedtyngden av norsk arbeidsliv fortsatt er organisert. Men hvordan Unio skal forholde seg til dem, og eventuelt arbeide for å få dem inn i Unio-folden, er ikke noe Lied ønsker å gå inn på nå.  

– Men vi jobber med saken for å si det sånn. Man kan mene hva man vil om den nye økonomien, men den kommer i et rasende tempo nå, og vil påvirke mange, helt sikkert også våre medlemmer. Som min kollega Gerd Kristiansen i LO, tror jeg en av de største utfordringen fremover blir å bygge videre på vår fellesskapskultur, som tar vare på det beste i Den norske og nordiske modellen. Unio skal være med som en viktig samfunnsaktør når Norge endres.

– Det er nok mange som mener at Unio fremstår som sutrete og ganske kravstore?

– Jeg kan skjønne at vi kan virke sutrete når det er vår jobb å påpeke forskjeller i lønn og det vi mener er urettferdig. For å ta lærerne, som jeg kjenner best, var lønnsløftet for lærerne for over 15 år siden, som vi arbeidet for i flere år, helt  betimelig og vi hadde folket med oss. Det var et virkelig løft, men nå opplever vi at lærerne sakker akterut igjen. Da Staten gjorde dette løftet, overførte den kort tid etter forhandlingsansvaret til kommunene.

Som leder for ansatte i det mange fortsatt oppfatter som en trygg og privilegert offentlig sektor, ser hun at det nå er et konstant press på omstilling her. Samtidig mener hun at denne omstillingen primært bør komme på bakgrunn av kvalitetshevning, som tar vare på faget og yrkesstoltheten. Men på ett punkt mener hun offentlig sektor definitivt har et forbedringspotensial.

– Når jeg ser hvordan deler av privat sektor har satset på en annen ledelsesmodell, oppfatter jeg offentlig sektor som ganske bakpå her, hvor man henger igjen i litt gammeldags administrasjon og styrings-tenkning. Jeg kunne tenkt meg en langt tydeligere satsing på ledelse som vektla det faglige. Slik tror jeg man kunne oppnådd vel så gode resultater.     

Dialog

Lønnsforhandlinger er komplekse saker, hvor det er like mange formelle som uformelle spilleregler, men hvor bare de som har deltatt i spillet virkelig vet hva som gjelder. Hun blir nå ved siden av «LO-Gerd» og «YS-Jorunn» den som skal fronte oppgjøret på vegne av arbeidstakersiden. Generelt mener hun at «utdannelse blir for lite verdsatt i Norge sammenlignet med andre land».

Når det er sagt mener hun at de beste løsningene alltid kommer gjennom dialog, hvor Norge faktisk har en helt annen tradisjon og historie enn langt mer hardtslående og høyrøstede fagforeninger og forhandlinger lenger sør i Europa.

– Uten tillit kan ikke dette systemet fungere. Noe av det beste med Norge er at vi har en åpenhetskultur som også fungerer på det formelle plan, som også kan inkludere en statsråd og at jeg spiser lunch med Per Sundnes (forhandlingsleder i KS. red.anm.). Det innebærer også at man har en god rolleforståelse, hvor man er trygg på sin egen og andres rolle. Det er krevende, men det gjør også at forhandlingene blir bedre og mer fokusert når de starter. Samtidig har vi nok oftest en felles forståelse for de store utfordringene vi står overfor. Man må jo spille sine kort klokt og strategisk som også gir en åpning og på sikt en løsning. Derfor gjelder det i størst mulig grad å forstå og kartlegge motstanderens posisjoner.

– Det må jo være vanskelig å ikke røpe for mye?

– Man blir ganske dreven med årene og vant til rollen. Det er et spill mellom ansvarlige parter.

– Som egentlig helst vil forhandle inne på statsrådens kontor?

- He, he. Nei, de tider er nok forbi.