Radikalere for EU, tross alt
EU er grunnlagt på ideen om fri tilgang på kapital, tjenester, produkter og mennesker, og det gir god mening å hevde at EU slår ring om markedsliberalismen. Når venstresiden i de fleste land har vært og fortsatt er tilhenger av EU, skyldes det at de har innsett at det ikke finnes alternativer til å la markedet driver fram økonomisk vekst. EU driver også en omfattende omfordelingspolitikk og tar stadig grep som har til hensikt på beskytte borgerne mot uheldige utslag av markedskreftene. EU har også muskler til å ta et oppgjør med de store globale selskapene.
Når Labour, med Jeremy Corbyn i spissen, anbefaler britene å stemme ja til fortsatt medlemskap, skjer det i frykt for at Storbritannia vil få reduserte muligheter til å styre markedskreftene. Det var høyrekreftene i det konservative partiet, som ønsker større frihet til å føre en liberalistisk politikk, som presset David Cameron til å legge opp til en folkeavstemning.
Noen spår dramatiske konsekvenser dersom morgendagens avstemning gir et flertall for å melde seg ut av EU. Det trenger det ikke bli. Det avgjørende er hva EU legger opp til. Hvis EU gjør det klart at de er rede til å starte forhandlinger med sikte på å finne gode løsninger både for EU og Storbritannia, vil dette roe ned situasjonen. På sikt kan det være at Storbritannia vil få en lavere økonomisk vekst ved å stå utenfor EU, men noe sammenbrudd i noens økonomi bør det ikke være grunnlag for.
Union i unionen
I en samtale med Dagsavisen i dag er professor Thomas Pikkety mer opptatt av hva som bør skje i EU enn av om Storbritannia er innenfor eller utenfor. Han mener det må dannes en union innen unionen for at EU skal komme seg videre. Spania, Belgia, Frankrike, Tyskland og Italia burde klare å lage en «skikkelig union» med en felles nasjonal folkeforsamling og en felles skattepolitikk. Da ville EU få en indre kjerne som kunne sikre euroens eksistens og skape stabilitet.
Det virker ikke særlig realistisk. Det naturlige vil være at landene som har innført euroen, går sammen i en union. Men det synes enda vanskeligere å få til. Pikkety er ikke blind for realitetene. «Det finnes ingen tradisjon for at gamle, stolte nasjoner på sikt og i fredstid gir fra seg sin suverenitet for å inngå i en større helhet», sier han. Derfor tror han en slik prosess vil ta 20-30 år.
«Vi har ikke et sterkt og samlet lederskap i EU som kan stake ut kursen»
Professor Yanis Varoufakis, som var finansminister i Hellas et halvt år fra januar i fjor, vil heller ikke gi opp EU. Han startet i februar en ny bevegelse - «Diem 25» - Democracy in Europe Movement 2025, en slags venstreorientert, felleseuropeisk tenketank med mål om å reformere Europa. Han vil frata eliten i EU makt, og sørge for en demokratisk forankring for den politikken som skal føres. Det betyr slutten på den kutt- og innstramningspolitikken EU har ført det siste syv årene. Varoufakis mener EU trengs for å kunne holde markedskreftene i sjakk. En står sterkere sammen enn hver for seg. Selv om de i Hellas opplever EU som en prest og en plage, er det fortsatt et solid flertall i befolkningene for å holde på euroen og forbli i EU.
Å gå sin egen vei
Hellas er ikke sterke nok til å stå utenfor EU. Om det er et flertall i Storbritannia som mener landet har styrke nok til å gå sin egen vei, får vi svar på i morgen.
Varoufakis tanker om at dagens EU kan reformeres på grunnlag av venstresidens politiske forestillinger, er om mulig enda mindre realistisk enn Pikketys tanker om en kjerneunion.
For tiden er det ingen som vet hvordan EU skal utvikle seg videre. Angela Merkel har ikke den sterke stilling hun en gang hadde. Matteo Renzi sitter ikke trygt med makten i Italia. Om Francois Hollande vinner det franske presidentvalget neste år er høyst usikkert. Vi har ikke et sterkt og samlet lederskap i EU som kan stake ut kursen.
Neste uke samles EU til toppmøte. Da vet de i det minste om Storbritannia er innenfor eller utenfor. Om det ender med at Storbritannia fortsetter som EU-medlem, vil de stå overfor nye utfordringer. David Cameron vil fortsette å kjempe mot at Brussel skal få et for sterkt grep over politikken i de enkelte landene. Han kan få flere med seg i den kampen når det først er avklart at Storbritannia forsetter som EU-medlem.
