Treningen er over

«Innovasjon. Er ikke det når vingene trekker inn fra kanten?», sa én av landslagsspillerne til en kjent fotballtrener jeg intervjuet noen måneder etter at Høgmo hadde startet sitt prosjekt. Det var diktlesing, fancy ny-ord og rosenrøde skyer. Høgmo hadde lest. Høgmo hadde skrevet doktorgrad. Høgmo brukte sine virkemidler for å skape noe nytt i et landslag som lå nede med brukket rygg.

Eller gjorde landslaget det? Det var to kamper igjen da Drillo mot sin vilje ble geleidet ut av NFFs lokaler. Muligheten for å kvalifisere seg var fortsatt til stede da Høgmos vokabular bergtok Kjetil Siem og Yngve Hallén.

For ambisiøs?

Uttalelsen til landslagsspilleren om innovasjon er nok dessverre symptomatisk for det over-ambisiøse i Høgmos prosjekt, som både går ut på å utvikle spilleren og mennesket samt skape tro på at landslaget skal kunne styre kamper, selv mot de virkelig gode lagene. I dette arbeidet har han lansert en rekke nye begreper og ord, som fotballspillere uten utdanning og nok livserfaring muligens har hatt problemer med å ta til seg. Livsvisdommen har i alle fall ikke resultert i nok poeng i kvalik-kampene eller i gode opplevelser i privatlandskampene.

Så kan man si at uten ambisjoner kommer man ingen vei. I rettferdighetens navn har vi sett Norge vise glimt av det Høgmo ønsker, men der hans forgjenger var opptatt av resultater har Høgmo fokusert på utvikling.

VGs oversikt viser imidlertid forskjellen i resultatene:

På de 15 første kvalik- og play-off-kamper er tallene:

• Antall seire: Drillo 8, Høgmo 6.
• Antall tap: Drillo 4, Høgmo 7.
• Antall scorede mål: Drillo 19, Høgmo 15.
• Antall innslupne mål: Drillo 14, Høgmo 20.
• Antall poeng: Drillo 27, Høgmo 20.

«Vi kan ikke bruke landslaget som utviklingsarena», sa en annen fotballtrener jeg intervjuet. Han mente at siden spillerne der er de beste vi har, må man i stedet fokusere på hvordan spillerne skal produsere best mulig resultater. Landslaget er kun samlet i korte perioder. Det kan aldri bli et klubblag, med mindre du heter Jørn Andersen og kan ha dem samlet hele året.

Et annet moment er at spillerne har vidt forskjellige klubber som arbeidsgivere. Det innebærer forskjellige spillestiler, og ulike syn på hva som er den mest effektive fotballen. Dette visste både Drillo og Nils Johan Semb, og etter en naiv start, også Åge Hareide.

7 poeng

Vi som ikke er tett på landslaget eller kan følge hver landslagstrening, har ingen mulighet til å vite hvilken tillit Høgmo har i spillergruppa. Inntil videre står spillerne last og brast ved sin sjef, og sier de har tro på hans prosjekt.

Samtidig er det begrenset hvor lenge man kan øve med et landslag. Ifølge Høgmos hårete mål, var VM i Russland et mesterskap vi skulle ha mulighet til å vinne, etter å ha tilegnet oss verdifull erfaring i EM i Frankrike. Alle husker hvordan kvaliken til EM gikk, og hvilke blemmer som ble gjort av ledelsen i playoff-kampene mot Ungarn.

Ingen tror på Høgmos mål inn mot VM. Jeg drister meg til å si at svært få tror at Norge skal kunne hevde seg der. Men folket vil ha et landslag som klarer å kvalifisere seg. Skal vi klare det, må Aserbajdsjan og San Marino slås. Og får vi et poeng i bortekampen mot utfordrer Tsjekkia, får nok Høgmo sitte litt til. Deretter venter Nord-Irland, som var en positiv overraskelse i EM, og nesten ikke taper fotballkamper.

Som en annen fotballtrener sa: «There is hope in the hanging snore». Tiden vil vise om det er det.