– De fleste gjør nok som undertegnede, sniker seg utenfor husets fire vegger i all slags vær, skriver Esben Hoff. Bildet er beskjært.
Opp i røyk
En hustrig høstkveld i 1992 fant en underlig gruppe personer veien til Engebret Café i Oslo. Det Norske Cigarselskap skulle stiftes. Hovedformålet var riktignok å røyke gode sigarer i godt lag, men det var nok av presserende spørsmål å ta opp. Hva som passet best å drikke til en god sigar var naturlig nok ett av de viktigste spørsmålene de 18 personene, senere kalt for De Adertons, etter modell av Akademien i Sverige, verket etter å få svar på. Svaret skulle etter hvert bli en god portvin, sherry med noe sødme, de fleste typer hetvin og en og annen konjakk, noen whiskeyer og etter hvert mange av de nye øltypene.
I årenes løp skulle det bli ført milelange diskusjoner om klipping av sigarer (helst med egen sigarkutter), mavebelte på eller av (en umåtelig viktig problemstilling), tenning av sigarer (vik unna bensinlightere og stearinlys, det setter smak), merker, hvor lang asken skal være (den må tas av like før den brekker av seg selv), hva slags farge asken skal ha, bokskoder (hvordan tyde koden som sitter under sigarboksen) og en rekke andre sigartemaer. Og diskusjonene begrenset seg ikke til de fysiske rom.
Kennedys cubanske sigarer
I takt med utviklingen av internett og i kjølvannet av lanseringen av det amerikanske sigarmagasinet Cigar Aficionado i 1992, skulle det komme det ene mer sære sigarnettstedet etter det andre. Her kunne voksne mennesker i fullt alvor diskutere alt fra tenning, kutting og askeproblemer til mer seriøse temaer som nye produsenter, årets avling, prisene på tobakksblader, nye produsenter og ikke minste testinger og kåringer. Er du først blitt hekta, er det ikke måte på hva du ønsker å vite.
Grunnleggeren av Cigar Aficionado, den amerikanske forleggeren og redaktøren Marvin Shanken, fremstod eksempelvis som en sigarklovn av første klasse. Ikke bare har han et digert sigarrom på kontoret, men han skapte legendarisk sigarstøy da han kjøpte John F. Kennedys sigarhumidor (en trekasse hvor sigarene blir tilført fuktighet, red.anm.) for nærmere fire millioner norske kroner da boet etter enken Jackie ble solgt.
Selv hadde Shanken vært frivillig valgkampmedarbeider under presidentvalget i 1960, og humidoren hadde samleverdi av flere årsaker. Rett før Kennedy døde bekreftet daværende pressetalsmann Pierre Salinger at han hadde blitt sendt ut av JFK like før han undertegnet embargoen mot Cuba for å hamstre alt han kunne av presidentens favorittsigar, en H. Upmann Petit Coronas. Han kom hjem med 1200 stykker.
Røyking på hemmelig adresse
Det norske Cigarselskap, hvor undertegnede er medlem, hadde de første årene fast tilholdssted både i baren på Continental og på ærverdige Bagatelle i Oslo, hvor årsmiddagene ble avholdt. I Gamle Logen avholdt vi i en periode røykeaftener under kompakte skydotter av sigarrøyk, til stor fortvilelse for utleieren, som hadde jobben med å rense lokalet etter nærmere 200 sigarrøykende mennesker. Det Norske Cigarselskap lever ennå, så vidt, men selv om det ikke lenger er lov å røyke i restauranter, betyr ikke det at de seriøse sigarrøykerne er blitt borte. For de sigarklubbene og -stedene i Norge som eksisterer, har de senere årene opplevd et jevnt tilsig av nye medlemmer.
«Sigarstedene kan ikke reklamere for evenementene, så det er jungeltelegrafen som gjelder»
De fleste gjør nok som undertegnede, sniker seg utenfor husets fire vegger i all slags vær. Men stadig oftere søker vi likesinnede på dulgte, anonyme adresser som har gjort livet levelig for sigarrøykere. For selv om håndrullede sigarer ikke består av annet enn tobakk og vann, kan lukten være ganske intens. Sigarstedene kan ikke reklamere for evenementene, så det er jungeltelegrafen som gjelder. Og for å si det slik: de finnes ikke på Karl Johan. De ligger ganske godt gjemt, det er tross alt ikke noe poeng i å tilkalle røykepolitiet i tide og utide.
En ny generasjon sigarrøykere
I disse tider hvor det meste er farlig for helsa, må man gjerne kalle det en last; men det at man røyker sigar er ikke det samme som at man ikke trener eller spiser sunt, drikker lite, tar et eple om dagen og ellers imøtekommer doktorens råd.
Mytene, og historiene om hvem som røyker sigar, sitter like hardnakket fast som røyken i gardinene etter et lystig lag. De var Høyremenn, pene i tøyet, og i sin tid faste lesere av det velskrevne, kultiverte og humoristiske forretningsbladet Farmand. «Jeg lukter fin mann, men ser ingen» – joda vi har hørt alt sammen, til det kjedsommelige.
Det er lite av denne verdenen tilbake, selv om grosserer-Høyre har sine tilhengere og selv om man visstnok fortsatt kan røyke i røykerommet til Den Norske Klubb i Oslo. I dag er aktive sigarrøykere like sammensatte og mangfoldige som dagens nye generasjon av ølbryggere, kaffe-connoisseurer, sjokolademakere, vinsmakere og hipster-kokker med så kortreist mat at den nesten går ut på dato før de får brukt den. Det er smaken og kvaliteten som gjelder, ikke volumet.
Gå etter lukta
I 1973 røykte 42 prosent av befolkningen mellom 16 og 74 år. I dag er tallet 13 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Om 15-20 år vil røyk være totalt ut.
«Skal du finne sigarstedene må du enten går etter lukta eller alliere deg med noen»
Tobakksrøyking ligger bokstavelig talt på sotteseng, og hvis man forsøker å snakke rasjonelt som hvorfor man røyker sigarer, om hvorfor det er godt og om hvorfor man kjemper for en tapt sak, blir man ingen populær mann (joda kvinner røyker også, men de er i stort mindretall). Men jeg drister meg til å gjøre det allikevel: Smaken kan være like kompleks og utfordrende som i en vin, den kan gi en behagelig rus og den inviterer til kontemplativ ro.
Skal du finne sigarstedene må du enten gå etter lukta eller alliere deg med noen som kan faget. Alternativet er private fristeder. Når sigarrøyking likevel – all motstand til tross – ser ut til å holde stand, og ser ut til å stå for en liten økning i volum, kan det kanskje forklares nettopp med fremveksten av sansen for de ekte, opprinnelige smakene og de smakfulle opplevelser. Vi ser det innenfor håndverksøl (ifølge Bryggeri- og drikkevareforeningen økte det de kaller for småskalabryggerier sitt ølvolum med 25 prosent i 2015), vin, kaffe og kortreist mat. Kanskje det samme er i ferd med å skje med kvalitetssigaren?
Eller for å si det som sigarkongen Zino Davidoff, mannen bak sigarmerket Davidoff, sa det: «Røyk mindre, men røyk bedre.» Etter 40 års tett og godt samarbeid med cubanerne fyrte han i 1992 opp et digert bål av sine cubanske sigarer utenfor butikken midt i Genève og kringkastet det til hele verden. Hen mente de leverte sekunda vare, hvorpå cubanerne ble fly forbannet. Men etter snart 25 år, hvor kvaliteten på cubanske sigarer gradvis er blitt bedre, ryktes det at Davidoff er på vei tilbake til Cuba. For Cuba er, enn så lenge, primus inter pares i sigarindustrien. De fremste blant likemenn.
Karibia er tingen
Alle forbinder Cuba med sigarer, men faktum er at det i dag produseres vel så mange og vel så gode sigarer i alle landene i Mellom-Amerika, i tillegg til Den Dominikanske Republikk og Jamaica. Amerikanske sigarprodusenter eier og driver nå fabrikker i mange av disse landene. Flere av de kjente cubanske sigarmerkene som Partagas, Upmann og Montecristo var eid av amerikanere før den cubanske revolusjonen i 1959. Som all annen utenlandsk eiendom ble de konfiskert av Fidel. Hvem som etter hvert får eiendomsretten til disse svært verdifulle merkevarene er et åpent spørsmål.
Tre ting du aldri må gjøre
- Ikke slikk på sigaren for å fukte den, da tetter du porene.
- Ikke tenn med stearinlys eller besinlighter, det setter smak
- Om du er på Cuba: ikke kjøp sigarer på gata fra noen som jobber på fabrikken. Såkalte fake-sigarer er en stor industri på Cuba. Du kan være heldig, men sjansen for det er minimal.
Jålete mannfolk
