Omfordeling og vekst ­henger nøye sammen

I antikken ble omfordeling mellom personer og sosiale lag kalt «palassøkonomi». Sosioøkonomisk fordeling var sentralisert rundt administrasjonen, slik at det var herskeren eller faraoen som både hadde evnen og rettigheten til å bestemme hvem som skulle få spesiell behandling. Liten økonomisk vekst skjedde.

En annen tidlig form for omfordeling av rikdom skjedde i de amerikanske koloniene underlederskap av William Bradford. Han virket på begynnelsen 1600-tallet og sa at skjev sosioøkonomisk fordeling, mistillit og misnøye vil medføre at folk ser på den koloniale styringsformen som slaveri og vekst vil utebli. Han var en berømt leder av pilegrimene, bosettere av Plymouthkolonien i Massachusetts, og ble guvernør av Plymouth-kolonien.

USA synes å ha glemt hans ord, og stormaktens myndigheter har latt ekstrem ulikhet utvikle seg gjennom årene, særlig siden 1980-årene. Støtten bak Donald Trump indikerer et diffust bilde av at et politisk opprør nedenfra kanskje er på gang, uten at noen tror denne bøllen som president vil skape utjevning.

Omfordeling av inntekter og rikdom er å transformere disse, inkludert fysisk eiendom, fra ett individ eller sosial gruppe til en annen. Dette skjer ved hjelp av sosioøkonomiske mekanismer slik som progressiv skattelegging, velferdsordninger, offentlige tjenester, pengepolitikk og fagforeningspress og forhandlinger. Det er typisk at omfordeling i dag skjer på grunnlag av en bred bedrifts- og samfunnsøkonomisk basis heller enn av faraoisk utpekte maktindivider (det skjer likevel ved stadig mer private lønnsavtaler mellom arbeidstaker og arbeidsgiver), og refererer seg til ønsket omfordeling fra de som har mye til de som har mindre.

Forskjellige samfunn og økonomiske systemer har ulike mekanismer for intervensjoner med sikte på omfordeling av inntekter og profitt. I dag overlates disse mekanismene til markedet. Det slår ut i stor ulikhet i stater som USA og England med sin frie kapitalistisk markedsøkonomi. Men også i mer «flate» stater som i Skandinavia og Norge med tradisjonelt sosialdemokrati og sterk fagbevegelse gjennom etterkrigsårene merkes denne markedsgjøringen av omfordelingsmekanismene. I Norge fram til vendingen mot avregulering og nyliberalisme på 1990-tallet dominerte stat og fagbevegelse.

Arbeidsledighet, omfordeling og vekst: Veksten i de avanserte industrilandene har avtatt med mer enn 54 % siden finanskrisen 2007/8. I de samme landene er det anslått at 44 millioner er arbeidsledige, som er om lag 12 millioner flere enn i 2007. Samtidig er inflasjonen og bankrenten på det laveste nivået siden krisen.

Den dogmatiske markedsliberale økonomiske politikken virker ikke. Sentralbankene har fått tilført kapital fra staten, men lite er blitt brukt til å stimulere husholdningenes forbruk, investeringer og vekst for sosial utjevning. I stedet har bankene gjort ting verre etter liberaliseringen av finanslovgivningen.

I Norge er kanskje opphevelsen av lovforbudet mot privat arbeidsformidling i 1999 den viktigste enkeltgrunnen til voksende ulikhet med arbeidsfolk som tapere. Opphevelsen åpnet opp for bemanningsbransjer av mange slag med ulike navn, og der ansatte i stor utstrekning ikke har lønn når de ikke er utleid på oppdrag. Bemanningsbyråene utnytter nyliberalismen i arbeidsmarkeder - med omfattende sosial dumping og ulikhet som konsekvens.

Den kjente økonomen, nykeynesianer og nobelprisvinner i 2001, Joseph E. Stiglitz, sammen med FN-rådgiver og økonom, Hamid Rashid, har i 2016 kommet med et FN-memorandum med tittel «What’s Holding Back the World Economy?» Det viser at den voksende sosioøkonomiske ulikheten i ulike land, og fattigdomsproblemet, hindrer vekst. Kapital til investering finnes for penger trykkes i EU og USA, men etterspørselen synker. Folk blir fattige.

I denne debatten er det også nylig kommet en interessant rapport fra OECD: «In It Together. Why Less Inequality Benifits All». Den er helt klar i sin konklusjon om at voksende skjev sosioøkonomisk fordeling i stater reduserer deres vekstpotensial. Dette vises statistisk for alle OECD-land som Norge. Hvorfor er ikke denne rapporten blitt kastet inn i den norske debatten, heller ikke av opposisjonen på Stortinget? Er vi så tilfreds her til lands med at fortsatt er omfordelingen i Norge bedre enn i de fleste andre OECD-landene?

Forholdet mellom omfordeling og vekst er også blitt studert i et historisk perspektiv. I den kjente boken fra et par år tilbake, «Kapitalen i det 21. århundre», har den franske økonomen Thomas Piketty gjennomgått et stort omfang empiri fra 20 land, og han går tilbake helt til det 18. århundret og fram til i dag. Han avdekker økonomiske og sosiale kjerne mønstre, og hans studie burde danne grunnlag for en politisk agenda for framtiden. Han er klar i sin konklusjon. – Stater med stor økonomisk ulikhet og fattigdom knyttet til individ, sosiale grupper, klasser og kjønn mister potensiale for vekst, mens det motsatte skjer i likhetssamfunn.

Ved stor ulikhet svekkes dessuten legitimiteten til politikerne og demokratiet, slik William Bradford påpekte. I likhetssamfunn bevares legitimitet og tillit til staten med positive følgevirkninger for økonomien. Vi «alle har fordel av mindre ulikhet».

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.