Norge og fengsling av barn: Hva mener Arbeiderpartiet?

FN skal enes om en mer rettferdig og helhetlig behandling av verdens 65 millioner flyktninger. Det kan bli en selsom seanse der alle vil sole seg i den lille moralske glansen som finnes, og ellers toe sine hender å håpe at noen andre tar ansvar.

Mandag kunne Aftenposten fortelle historien om hvordan Norge som et av svært få land i FN kjempet for å endre teksten i en uttalelse om fengsling av barn fra «skal aldri skje» til «skal jobbe for at det helst ikke skal skje og i alle fall bare som en siste utvei». Omtrent, sånn ble den endelige teksten i uttalelsen.

Mandag startet også årets såkalte høynivåmøte i FN der regjeringsdelegater fra 193 land deltar. Årets viktigste sak handler om å få til en felles innsats for å løse flyktningsituasjonen i verden. Teksten Norge jobbet for å endre skal vedtas i der.

Statsminister Erna Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug representerer Norge i FN denne uken. De skulle nok helst solt seg mer i glansen av Norges posisjon som freds- og menneskerettighetsnasjon, men med Aftenpostens siste avsløring, er det forsvar statsministeren må konsentrere seg om.

Foto

Fint med New York-tur: Statsminister Erna Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug før åpningen av FNs høynivåuke mandag.(Foto: NTB-scanpix).

Til Aftenposten forsvarer Erna Solberg seg med at dette for Norge ikke dreier seg om fengsling av barn, men om internering. Og da i helt spesielle tilfeller – for å hindre at mennesker stikker av før de skal sendes ut av landet, eller for å ha mulighet til å registrere nyankomne man ikke vet hvem er.

– Jeg er ikke enig i at det fremstår som om Norge vil svekke barns rettssikkerhet. Den formuleringen vi har jobbet for er den samme som ligger i dokumentet som allerede sikrer barns rettssikkerhet, nemlig barnekonvensjonen, sier Solberg til NTB i New York.

Et mønster

I og for seg kan dette langt på vei virke som en tilforlatelig forklaring.

Men historien om setningen som ble endret føyer seg inn i et mønster. Et mønster som tegner endring i mer enn en enket FN-tekst – det dreier seg om endring holdninger, verdier og i realpolitikk.

I forbindelse med FNs toppmøte om flyktninger har debatten om å endre eller justere Flyktningkonvensjonens slik at den lettere kan tilpasses dagens situasjon vært et tema. Så også i Norge.

Før jul vedtok Stortinget med stort flertall å be regjeringen ta initiativ til å gjennomgå de internasjonale konvensjonene for å se om de kan tilpasses dagens situasjon bedre.

– Vi vil i første omgang se på hvilket handlingsrom vi har innenfor dagens internasjonale forpliktelser, og vil deretter vurdere videre arbeid med internasjonale initiativ, sier Sylvi Listhaug til NTB i saken anledning.

Men hjelpeorganisasjonene er ikke betrygget. De frykter at hele Flyktningkonvensjonen regelrett kan gå i oppløsning, dersom man åpner for å endre deler av teksten. Dersom Norge, eller et annet av FNs 193 and ønsker å endre en liten bit av teksten, risikerer man at andre land vil kreve å endre andre deler. Og dermed vil hele konvensjonen settes i spill.

– Vi vet alle hva som skjer hvis Norge tar initiativ til å åpne opp flyktningkonvensjonen. Den kommer ikke til å bli bedre for de svakeste, sier Arvinn Gadgil i Flyktninghjelpen til NTB.

Håpløs oppgave

«I praksis er det ingenting igjen av FNs generalsekretærs ambisiøse planer om ansvarsfordeling for flyktninger», skriver forsker Maja Janmyr ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen i kronikk i Aftenposten mandag.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon hadde mål om å få i stand en avtale om en ansvarsfordeling for verdens flyktninger. Den sentrale ideen her er at ansvaret for å håndtere flyktninger og migranter skal fordeles mer rettferdig mellom stater. 

Men ambisjonene ble knust allerede i sommer da både EU, Australia, Kina og Russland sa tvert nei til generalsekretærens forslag, skriver Janmyr.

For mens verden diskuterer løsninger, er de enkelte land seg selv veldig nok.

FNs høykommissær for flyktninger klarer kun bosette rundt 80.000 av de 21 millioner flyktningene som er registrert i FN-systemet.

De fleste av verdens land vil helst at «noen andre» løser problemene i kjølvannet av flyktningkrisen.

Det står enda verre til i EU-landene. For eksempel har EU vedtatt at 160.000 av den drøye millionen flyktninger som kom til Europa i fjor skulle fordeles jevnt og noenlunde rettferdig på de enkelte medlemslandene. Kun 3 prosent – drøyt 4000 flyktninger – har EU klart å relokalisere det siste året.

Det er ikke bare Norge som sliter med omdømmet og kombinasjonen av verdier og realpolitikk. 

Men for verdens flyktninger er det en dårlig trøst.

Tøff hjemme og snill ute

Norske politikere vil gjerne være tøffe på hjemmebane og representanter for ideelle demokratier på bortebane. Denne balansegangen blir det stadig vanskeligere å opprettholde.

Hver gang regjeringen gjør eller mener noe som går i retning av å reversere vår moralske historie – stramme inn i flyktningpolitikken, endre lovverk eller tolke konvensjoner kreativt – pleier hjelpeorganisasjonene skrike ut først. Så sier Knut Arild Hareide at han er skuffet. SV er selvsagt mer enn skuffet – der er de opprørte.

Mens Arbeiderpartiet sitter stille i båten og mumler noe knapt hørlig om «denne regjeringen» mens de håper at vi skal få flere arbeidsledige slik at de også kan delta i den politiske debatten med en viss troverdighet.

Og så lenge Ap ikke vil delta i debatten, blir det lett for regjeringen å ture fram omtrent som den vil. Den må bare passe på å ikke provosere KrF og Venstre for mye – men der er som kjent den politiske takhøyden svært høy.

Uff, nå var man litt slem. Ap kom jo i går med sitt store nikab-forslag: Partiet ønsker et nasjonalt forbud mot heldekkende ansiktsplagg i norsk skole. Det er sikkert lurt med ekstre tidlig innsats for å takle dette omfattende problemet med nikab-kledde småjenter som (snart) strømmer inn over norske klasserom...

Men hva med Norges plass i verden? Arbeiderpartiet er jo stolt av sin lange rekke med populære og anerkjente utenriksministere?

Så vi sender følgende spørsmål til Arbeiderpartiet på vegne av nokså mange:

• – Hva mener Arbeiderpartiet om regjeringens varlede nye utenrikspolitiske «doktrine» om all politikk skal fremme norske interesser?
• – Og hva mener dere om kritikken fra folkerettslig hold om at Norge ofrer menneskerettighetene til fordel for en «streng og rettferdig» asyl- og flyktningpolitikk?
• – Og hva er etter Arbeiderpartiets oppfatning egentlig barns beste når det gjelder fengsling/internering av barn i forbindelse med ankomst og/eller retur av asylsøkere?

Svar utbedes.

Verdier vs realpoltikk

Foto

Veivalg: Utenriksminister Børge Brende varsler en «justering» av utenrikspolitikken, (Foto: NTB-scanpix). 

Følgende er noen eksempler på hvordan flyktningpolitikken utfordrer verdier, konvensjoner og lover som Norge tradisjonelt har satt høyt. 

Sist uke skrev Dagens Perspektiv om 10 ulike lover og konvensjoner norske myndigheter har utfordret de siste årene for å få asyl- og flyktningpolitikken til å «gå opp». Folkerettseksperter er svært kritiske til måten regjeringen går fram på dette området.

– Er Norge i ferd med å bli en rettsstatlig bananrepublikk? spurte den norske folkerettsjuristen med base i Oxford, Eirik Bjørge.

Under et seminar i regi av Senter for miljø og utvikling ved Universitetet i Oslo denne uken, gikk diskusjonene høyt om «Den nordiske modellen» og om nordiske verdier.

Til Dagens Perspektiv sier den svenske historieprofessoren Lars Trägårdh at de to toneangivende verdiene vi har i Norden – velferdsstatens fellesskapstanke og tanken om at de universelle menneskerettighetene er «hellig» – står i motsetning til hverandre på grunn av flyktningkrisen. Og denne motsetningen er noe nytt i norsk og nordisk politisk virkelighet: Vi makter ikke opprettholde våre menneskerettighetsverdier i frykt for å «rasere velferdsstaten».

– Både Sverige, Norge og Danmark er tradisjonelt kjent både for den nordiske velferdsstaten og for å kjempe for internasjonale menneskerettigheter. Men de siste årene har det vokst fram en konflikt mellom de to nordiske solidaritetsidealene, sier Lars Trägårdh.

Den danske professoren i politisk økonomi, Ove Kaj Pedersen mener at nordiske lands fremste konkurransefortrinn alltid har vært evnen til endring og omstilling. Og den endringen i flyktningpolitikken, er en del av den nordiske omstillingsevnen, mener han.

– Flyktningpolitikken kan ses som et eksempel på den nordiske evnen til å omstille og forandre, sier professor Pedersen.

Fra det samme debattmøtet fikk vi også «historien om Finansdepartementet og Utenriksdepartementet». En historie som skal ha utspilt under Jens Stoltenbergs tid som rødgrønn regjeringssjef. Historien handler om Norges mangeårige iver etter å skape fred, fordragelighet og rettferdighet i verden, og om «Finansdepartementets» evige kamp om å skape noenlunde balanse i velferdsstatens budsjetter.

På et tidspunkt sier derfor Finansdepartementet til Utenriksdepartementet:

«Dere reiser jo bare rundt i verden og skriver under traktater og konvensjoner. Har dere sjekka hvor mye det koster, eller?».

Kanskje var det første tegn til endring?

I dagens Utenriksdepartementet jobber med i alle fall med en ny stortingsmelding som skal skissere Norges framtidige utenriks- og sikkerhetspolitikk – «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk». Stortingsmeldingen vil forklare hvordan Norge kommer til å «justere» sin utenrikspolitikk mer i retning av at egeninteressen skal være framtredende i det meste – fra sikkerhetspolitikk og Europa-politikk til handel og bistand.

– Norges sikkerhet begynner langt utenfor Norges grenser. Når verden endrer seg, må vi justere politikken deretter, sa utenriksministeren til et fullstappet Auditorium 1 på Samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern.