Midtsommermyter

• Sommersolverv - øyeblikket da den nordlige delen av jorden heller sterkest mot solen. I år var det natt til 21. juni, klokken 00.34 norsk tid.

Den greske solguden Helios er overmåte vakker med gyllent hår og strålende ansikt og kjører firspann i evig, vestvendt trav. Han har et slott i verdens vestende, omkranset av hager med popler og beitende kveg. Ved havet står hans gylne båt. Den seiler han østover med om natten. Dit han da kommer, venter Eos, morgenrøden. Sommersolverv kalles øyeblikket da jorden er på det punktet i sin bane da den nordlige delen av den heller sterkest mot solen. I år, i 2016, skjer dette natt til 21. juni 00.34 norsk tid. Frem til år 1700 var det Sankt Hans, altså helgendagen for Johannes døperens fødsel, den 24., som ble oppgitt som sommersolverv. Dette har festet seg så kraftig at Sankt Hans nå forbindes med midtsommer.

Soldyrkelsen

I Egypt dyrket de solguden som den høyeste guden i 3000 år. Både i Japan og i inkakulturen i Peru stammet de styrende fra solen. Jesus kalles «verdens lys», og de mange tegninger av glorien rundt hodet skal vise solen i symbolsk form. Herrens eller Guds Sønns dag, altså søndagen, er også på noen språk soldagen, Sunday.

I senantikken ble Helios-dyrkelsen fremmet av keiser Julian i Roma, og på 200-tallet ble Den ubeseirede sol, Sol Invictus, gjort til riksgud. «Kolossen på Rhodos» var en 32 meter høy bronsestatue av Helios, utarbeidet av en Khares fra Lindos og reist cirka 280 f.Kr. ved innløpet til Rhodos’ havn. Dette var antikkens frihetsstatue og regnet som ett av verdens sju underverker, men den fikk stå i fred bare i 54 år, da den veltet under et jordskjelv i 226 og aldri ble gjenreist.

Midtsommerblot

Midtsommerbålene har lyst over hele Europa i årtusener – fra Irland i vest til Russland i øst, fra Norge i nord til Hellas i sør. «Sankthansaften» klinger i vår tid ikke så mye av helgendyrkelse som av bål og feiring av forestående sommer. Ordet midtsommerblot har nå en nyromantisk aura og gjennomføres i moderate selskapsformer, men var en gang av en slik art at det neppe ville ha passet moderne mennesker som er redde for å bli skitne i tøyet.

Da Olav Tryggvason truet stormennnene på Mære, som nektet å fortsette å blote, foreslo han skikkelig bloting, nemlig menneskeofring av de selvsamme navngitte stormennene. De ga seg for trusselen og på den slags vis ble Norge kristnet.

Jonsok og bålbrenning

Ifølge en skildring fra middelalderen var det tre kjennetegn ved midtsommerfeiringen: Prosesjoner med fakler langs markene, rullingen av et hjul som trolig skulle symbolisere solen – og bålene. På 1800-tallet levde fortsatt en skikk som ser ut til å være en videreføring av fakkelvandringen. Husfruen gikk denne natten ut og plukket strå og markblomster. Av dette laget hun en krans, og så gikk hun langsomt rundt på åkrene og sang (Valldal i 1869):

Vekk opp,

Vekk opp

Både aker og eng.

Å no har du sove

så lengje i seng

Å no har det vori både snjov og regn.

Å, no er Jonsoknotto kommo

Ordet «Jonsok» kommer på sin side av Jonsvaka, våkenatt for Jon, «Jon» er ett av de mange forkortelsene for Johannes (som Hans) – for øvrig kristenhetens mest utbredte fornavn, med variasjoner som Ivan, Jean, Giovanni, Juan og så videre.

Men den mest markante, synlige og seiglivede tradisjonen, er bålene. Den kirkelige tradisjonens jobb ble å forklare bålbrenningen. Det klarte den: Bålbrenningen er et minne om at beina til St. Johannes ble brent av de vantro!

Helbredelse og varsler

Midtsommerfeiringen er forbundet med overgangen fra gammelt til nytt. Når sola «snur», vender året. Vendingen er ladet med magi, og dette er tiden for å oppsøke helbredende kilder eller sanke inn urter som har en spesielt sterk virkning akkurat på denne tiden. Det er også et beleilig tidspunkt for varsler.

Om en jente ønsker å vite hvem hun kommer til å gifte seg med, kan hun plukke blomster, legge under hodeputen og drømme om ham. Man kan også få vite om egen eller andres død. Som ved juletider er det også her onde krefter ute og går, man stakk løvkvister i husets hjørner for å beskytte grøden mot de underjordiske og sikre en god høst. Herfra er det ikke langt til de folkelige fantasiene om heksetreffene på Bloksberg.

Sankt Hans

Men Sankt Hans, da, det vil si døperen Johannes, som gikk kledd i en kappe av kamelhår, hadde et lærbelte om livet og «levde av gresshopper og villhonning»?

En svovelpredikant i ørkenen. En kompromissløs fanatiker. En mann som levde langt fra folkeskikken, stilte seg utenfor det gode liv og holdt tordenprekener om omvendelse. En villstyrig ungdom, en skremmende eremitt som ikke kan finne fred sammen med andre mennesker, slik tolker jeg maleren Caravaggios portrett av ham.

En som var fylt av den hellige ånd, hva nå det kan være for noe, og som ga Jesus dåpen. En opprører som ble henrettet på spektakulært vis av et vaklende og korrupt regime. Hans disipler skal ha gravlagt legemet i Samaria, der det ble bygd en kirke, som senere ble brent av en romersk keiser. Et tyvetalls kirker – blant annet i Roma, Praha, Spania, Polen og Frankrike hevder at de har hodet eller deler av det, dessuten går en muslimsk tradisjon ut på at det er gravlagt i Umayyad-moskeen i Damaskus. Den provoserende einstøingen fikk et ettermæle som hans motstandere ikke kunne drømme om. Det kan være farlig å la oppviglere leve, men enda farligere å hogge hodet av dem.

På menneskers vis

Dette er menneskers vis, å knytte feiringer til grøde, årstider, lys og mørke.

Vi tar de tradisjonene vi har, mikser dem sammen, finner på nye fortellinger underveis og flokker oss rundt bålet.

Og solen går sin gang.