«Mer forskning og utvikling, men innovasjonen uteblir i næringslivet»

Næringslivets FoU vokser, men innovasjon uteblir. Det viser en fersk global undersøkelse utført av tenketanken Information Technology and Innovation Foundation.

Norge ligger på en relativt respektabel 13. plass på en kåring over lands innovasjonsevne og bidrag til global innovasjon. Men vi ligger bak Sverige og Finland. Disse to landenes økonomier omtales om schumpetersk og innovasjonsrettet (Joseph Schumpeter (1883-1950) er innovasjonsbegrepets far). Med schumpetersk politikk mener rapport-forfatterne at landet holder seg med en innovasjonspolitikk som har ingredienser av svært generøse offentlige forskningsprogrammer, høy satsing på utdanning, og innovasjonsrettet skattelette. Den norske økonomiske politikken beskrives som ikke ulik schumpetersk, men passiv. Er den det? Ja, fordi den tror på markedet og den «usynlige hands» selektive funksjon.

Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for 24,8 milliarder kroner i 2014, en økning på 10 prosent fra 2013. Målt i faste priser er veksten på 6,7 prosent. Dette er større vekst enn i EU og de andre nordiske landene. Særlig fra nettopp Sverige og Danmark.

De endelige tallene for FoU i næringslivet avviker svært lite fra de foreløpige tallene publisert 16. oktober 2015. Men det er en skarp økning i 2013, da den blåblå regjeringen kom til makten. I vår sammenheng satset den i schumpeterske doktriner på FoU og innovasjon. Veksten i næringslivets FoU-aktivitet i Norge er sterk i internasjonal sammenheng. Utførte FoU-årsverk i det norske næringslivet, inkludert næringsrettede forskningsinstitutter, var 8,7 prosent flere i 2014 enn i 2013. Problemet er at FoU absolutt ikke innebærer nødvendigvis innovasjon og gjennombrudd for bedrifter i markedet, det viser den relativt høye arbeidsledigheten.

“Innovation is not enough”, skriver Dani Rodrik i Syndicate Project 9. Juni 2016. Han er Professor i International Political Economy ved Harvard University’s John F. Kennedy School of Government. Innovasjon er uløselig knyttet til teknologiske oppfinnelser, sier han. I dag er nasjonal og global spredning (diffusjon) av slik innovasjon mangelfull. Denne mangelen er først og fremst et politisk institusjonelt problem og problemet med robotiseringens bias til å avhumanisere sosiale relasjoner. Teknologisk innovasjon i offentlig sektor er en tvilsom aktivitet i et slikt perspektiv. Det er vel heller industrialisering av sektoren vi ser. Det som skjer og kalles velferdsteknologi er skremmende.

Forskningen har utdypet disse problemene. Det er først og fremst kvaliteten på samfunnets institusjoner som ikke makter oppgaven. Dette fordi institusjonene er blitt reformert i tråd med NPM og nyliberal ideologi. Institusjonell konkurranse og markedskonkurranse tvinges inn i de fleste sektorene, og høyrepolitikere i sin schumpeterske tro krever konkurranse og atter konkurranse på alle nivåer. Dette har gjort økonomiske enheter lite mottakelige for innovasjon ved diffusjon og ellers. Å ta i bruk innovasjon i form av ny teknologi, nye produksjonsmåter, nye produkter er alltid risikofylt, jfr. Gründerbedriftenes konkurstilbøyelighet. Institusjoner og bedrifter frykter mulig tap av konkurranseevne. Nyliberal konkurranse på alle nivåer skaper, kan vi si, immunitet mot innovasjon. Norsk oljeindustri, Statoil, viser liten evne til kreativ omstilling til tross for en bransje i krise. Store internasjonale oljeselskap er Statoils konkurrenter, og innovative omstillinger oppfattes for risikofylte i forhold til verdensmarkedet

Vår regjering mener passivt at det avgjørende for produktivitetsveksten i landet er at vi har institusjoner som statlig Innovasjon Norge til å fremme innovasjon, også i etablerte bedrifter. Det medfører at det også satses på institusjoner og økonomiske enheter som egentlig ikke finner det lønnsomt å innovere. Men antall FoU-årsverk vokser i antall. Dette til sammen bidrar til å svekke den økonomiske veksten, slik situasjonen er i Norge akkurat nå, med voksende arbeidsledighet på sikt som konsekvens. Offentlige institusjoner og foretak fortsetter å konkurrere og mister innovasjonskraft. Og en utbredt misforståelse. Offentlig forvaltning på kommunalt og statlig nivå tror at introduksjon av NPM-reformer og målstyring er bidrag til innovasjon og at det bidrar til nødvendig omstilling. Slik er det ikke, tvert imot. Det skapes en hindring for innovasjon. Innovasjon er ikke nok for konkurranseevne.     

I motsetning til NPM har det dukket opp en reformpolitikk som motsetter seg NPMs doktriner, omtalt som post-NPM, som markerer at de er en moderne etterfølger. Post-NPM er inspirert av schumpeterske oppskrifter med vektlegging av innovasjon og markedets makt. Det gjør også vår regjering – men som sagt det er ikke nok. 

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høyskolen i Lillehammer.