Mellom bedehuset, Dylan og Cash

– Har du alltid vært en sånn liten pinsevenngutt?

– Jeg er født inn i pinsevennbevegelsen. Hvorvidt jeg har forblitt der, er et tolkningsspørsmål. Jeg liker å si at jeg er en ikke-praktiserende pinsevenn. I dag går jeg oftere i kirka enn på bedehuset, men i sinn og skinn er jeg pinsevenn. Min trosoppfatningen og verdensbildet mitt er prega av hvor jeg vokste opp. Og det er jeg glad for som forfatter. For jeg har jo gått på verdens beste forfatterskole.

– På søndagsskolen, mener du?

– Ja, ikke forfatterakademiet i Bø eller noe sånt, men som du sier, det var søndagsskolen på Sion Granli.

– Du sa i et intervju at den som ikke blir god til å skrive av å lese i Bibelen, blir det aldri. Bibelhistoriene satte tidlig i gang noe hos deg?

– Ja, det er klart. Men siden mora mi var søndagsskolelærerinne, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Fra jeg var fire år gammel var jeg med mamma på jobb hver søndag. Det var noe med flanellografenes måte å fortelle historier på som fascinerte meg. Flanellografen er jo pinsevennenes svar på multimediashow. Vi hadde ikke TV da jeg vokste opp, det var ganske enkle kår, men flanellografene var dypt fascinerende. Det var også bibelhistoriene. Det første drapet i Bibelen kommer ganske tidlig, og etterpå baller det bare på seg. Uansett om man tar Bibelen som en guidebok til å tro eller leser den som ren fiksjon, er det noen fantastiske historier der.

– Hvorfor er du kristen?

– Det var et merkelig spørsmål.

– Du må ha tenkt muligheten for at du bare kan reise vekk fra alt dette du er vokst opp med?

– Jeg liker ikke å ha merkelapper på meg, men jeg ser stadig på meg selv som en slags pinsevenn. Jeg har vel vært det hele livet, men det skjedde noe i de tidlige årene, da jeg begynte å bli opptatt av rockemusikk, det var en stund der da jeg følte at løpet var kjørt. Det var ikke det at jeg sluttet å like Jesus, men jeg tenkte at han hadde sluttet å like meg. Da jeg vokste opp, trodde jeg jo hele verden besto av pinsevenner. Pappas familie bodde Sørskogsbygda, mens mammas familie var fra ei lita bygd som heter Granli utafor Kongsvinger. Der var «alle» pinsevenner. Alle vi omgikkes var pinsevenner. Det ble et lite sjokk for meg da jeg oppdaget at det faktisk fantes mennesker i Kongsvinger som ikke var pinsevenner. Men jeg har aldri følt behov for ikke å være det. Jeg har ikke verdens sterkeste tro, men har likevel holdt fast ved den gjennom hele livet. Det er kanskje ikke en sånn tro som kan brukes til å løfte opp andre, men en tro som kan bli som et hus for meg når jeg folder henda. Slik har det alltid vært.

Foto

Levi Henriksen er født i 1964. I bedehusmiljøet han vokste opp i, var det syndebelagt å høre på rockemusikk. (Foto: Rolf M. Aagaard / Gyldedal Norsk Forlag)

– En vegg å støtte seg til?

– Ja.

– Holde seg oppe, nærmest?

– Ja.

– Du driver ikke og forkynner?

– Selvfølgelig snakker jeg om det jeg tror på, men det er ikke noe mål for meg å være en forkynner. Innimellom har jeg likevel tenkt at jeg sikkert har hatt flere samtaler om det å tro ved en bardisk enn mange forkynnere har hatt inne på bedehuset. Jesus sier jo at man skal gå ut og forkynne blant tollere og syndere. Det er kanskje det jeg gjør, samtidig som jeg forsøker å la være å bli en toller og synder sjøl. Jeg har mislykkes en del, men det er ikke noe poeng å holde hemmelig det jeg tror på. Hvis folk vil høre om det, forteller jeg gjerne, og hvis man leser bøkene mine og hører musikken min, skjønner man at jeg har en viss sympati i så måte, det ligger jo ikke bare i underteksten.

– Musikken til disse bedehussangene du er vokst opp med, er slett ikke livsfornektende, men tvert imot preget av livsglede og lys energi?

– Absolutt. Kanskje er det derfor pinsevennen i meg sliter med alle disse ritualene opp og ned når jeg er i kirken. Hos pinsevennene er det mer frijazz, mindre innøvd. Man kaster seg ut i det når man får ånden over seg, å gå på et møte på bedehuset er ikke noen nøye koreografert forestilling. Musikken der er noe jeg virkelig elsker, fordi den går rett fra hjertet og opp til himmelen. Når jeg sitter i kirka med salmeboka i fanget, blir det ofte så knotete og litterært. Salmene har liksom ikke den direkte himlatelefonen, som Lapplisa ville kalt det.

– Hvorfor går du likevel mer i kirka enn på pinsevennmøtene?

– For meg føles det i dag mer naturlig å gå i kirka, jeg vet det låter selvmotsigende, for i min væremåte føler jeg meg fortsatt veldig pinsevenn. Hva skal jeg si? Jeg kan lett kjenne meg som en slags rikspinsevenn der på Kongsvinger, og det blir litt mye. Noen ganger er det som at den jeg er, kommer i veien for bare å kunne sette seg ned og ta til seg det de snakker om på møtene. Nå har jeg heller ikke alltid følt veldig sterkt for å gå i forsamlinger, jeg liker gjerne å si at den beste kirka har vi ute i Guds frie natur.

– «Jeg har min egen måte å be på, himmelen er mitt kirketak», synger du i forestillingen Det beste bandet i himmelen. Er du nærmest Gud under himmelen?

– Ja, det er der jeg føler meg nærmest Gud. Eller også når jeg er aleine, det er ofte da man føler at Gud nærmest. Det gjør at jeg best liker å hengi meg til de tingene forholdsvis ensom. Jeg vet heller ikke om jeg per definisjon hos andre pinsevenner egentlig er noen god pinsevenn, for å si det på den måten.

– Hva er en god pinsevenn?

– Først og fremst en som går på det meste som er av møter. Og så skal man skal gi tiende, det er faktisk noe pinsevenner har praktisert helt til nylig. Nei, jeg har aldri klart å være del av sånne veldig organiserte ting, da føler jeg meg bare låst inne. Jeg er nok litt spesiell på den måten, for å sitere Groucho Marx, kan jeg faktisk ikke tenke meg å være med i en forsamling som vil ha folk som meg som medlem.

– Har du på noe tidspunkt brutt med troen?

– Nei, men husk at det var syndebelagt å høre på rockemusikk da jeg vokste opp, jeg er født i 1964. Når man omtalte for eksempel Jimi Hendrix eller Pete Townshend, snakket man om at de var besatt av åndsmakter.

– De kunne nesten se sånn ut også, på måten de mishandlet instrumentene sine på!

– Men for å snu på det, jeg vokste opp med Thoralf Gilbrant og Emanuel Minos og sånne folk. Når jeg ser Bruce Springsteen løpe ut på scena på Ullevaal stadion, ser jeg rett og slett bare en pinsevennpredikant med en Telecaster. Han spiller på veldig mye av det samme. Tidlig tenkte jeg at Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde rett i sitt berømte spørsmål: «Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?»

– Det var William Booth som også ville tømme helvete for all den gode musikken?

– Ja, han sa han skulle stjele hver eneste gode sang som djevelen hadde, til han ikke hadde en eneste god tone igjen. Her stiller jeg meg helt på linje med William Booth.

– Som den yngste av fire søsken, vokste du som barn opp med en frykt for å havne i helvete?

– Første gangen jeg virkelig fikk helvetesangst var da broren min, som var fjorten år eldre og fortsatt bodde hjemme, kom hjem med den første plata til The Animals. Det er ikke koketteri. Coveret på den plata, der bandet satt med skytevåpen og militæreffekter, var en veldig stor overgang fra Kjell og Odd, Egil og Arne og De ti søsken Kolbjørnsrud, som jeg var vant til. Ikke engang Lapplisa, som poserte i sine samekofter og hadde ganske frekke omslag til pinsevenner å være, kunne matche det der. Jeg var totalt uforberedt! Jeg trodde rett og slett at nå kommer broen min til helvete, fordi han hører på rockemusikk.

Foto

– Jeg har fortsatt ambisjon om en gang å flytte fra Kongsvinger, men jeg vet ikke hvordan det går. Jeg har holdt ut der i 52 år nå, og vi har vel gjensidig glede av hverandre, hjembyen min og jeg, på godt og vondt. (Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix)

– Jeg har skrevet en samtalebok med Kjell Askildsen, som er vokst opp et helt annet sted, nemlig i Mandal. Han kjente også på denne helvetesangsten, og den preget ham for resten av livet og ga ham tidlig en trang til å bryte med kristendommen. Han forteller om mareritt der man brenner i helvete og bokstavelig talt kjenner at huden blir brent opp. Hvor dyp var din egen helvetesangst?

– Jeg begynte ikke konkret å fantasere om helvetes pinsler, men jeg var fryktelig redd på broren min sine vegne. Jeg trodde faktisk at han skulle rives vekk fra meg og havne på dette varme stedet.

– Dere ba for ham hjemme?

– Ja, vi var veldig bekymret for ham. Jeg ble helt ble sjokkert da jeg fant den plata, og viste den til mamma: «Se her hva bror har kjøpt!» Jeg ble virkelig redd. Å høre på sånn piggtrådmusikk, var å gjøre knefall for Satan, tenkte jeg.

– Hvor gammel var du da?

– Fire–fem år.

– Og hvor lang tid tok det før du selv begynte å høre på rock?

– Det begynte gradvis fra jeg begynte på skolen. Vi fikk ikke TV før jeg gikk i tredje klasse, det ble også sett på som syndefullt. Det var viktig å holde avstand til Detektimen og alt det der. Men musikken kunne sive inn gjennom radioen, for Ønskekonserten var tross alt ganske stuereint hjemme hos oss. Jeg har tilbrakt time etter time og hørt veldig mange Gryta hennar mor og Jeg vil ha en blå ballong i håp om å få høre en låt av Sweet eller Slade eller noe annet som kunne minne om rock.

Foto

Levi Henriksen (Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix)

– Du begynte tidlig å spille i band?

– Jeg begynte som bassist, med Phil Lynott i Thin Lizzy som forbilde. Det første bandet mitt het Heart of Mary. Vi vant Ungdommens radioavis sin store rockemønstring med en låt som het Albert Einstein never lived in my hometown. Og vi spilte inn en plate som het Greetings from Stuckville.

– Nettopp, ja. Stuckville. «Mamma fødte meg i en bakevjeby», synger du om Kongsvinger på den nye plata?

– Ja, jeg kritiserer ofte byen, men blir alltid fornærmet når folk utenfra gjør det samme. Men det er klart, når du er ung rockemusiker og spiller i band, da handler nesten alt om å komme seg vekk fra småbyen. Samtidig står det jo i skriften at den man elsker, den tukter man …

– Jeg er i likhet med deg fra Hedmark, og skrev for et par år siden at det beste med å vokse opp på et sted som Moelv i Ringsaker, er at du har noe å lengte vekk fra. Det fikk Kjartan Fløgstad til å se rødt i sin siste essaysamling. Synes du også en sånn uttalelse er tåpelig?

– Nei, det synes jeg ikke, tvert imot, jeg forstår det veldig godt, for jeg har alltid lengtet ut sjøl. Jeg har alltid vært på vei et sted, men veldig ofte er det ikke lenger enn veien tilbake hjem. På vei hjem, altså. Jeg har lett for å trives når jeg er i andre land og andre byer, det har ikke lenger fryktelig mye å si hvor jeg bor. Jeg har fortsatt ambisjon om en gang å flytte fra Kongsvinger, men jeg vet ikke hvordan det går. Jeg har holdt ut der i 52 år nå, og vi har vel gjensidig glede av hverandre, hjembyen min og jeg, på godt og vondt. Mine første forsøk som rockemusiker var jo veldig forskjellig fra det jeg etter hvert er blitt kjent for som forfatter. Først da jeg begynte å fornekte det jeg hadde stått for som rockemusiker, fant jeg min egentlige stemme som forfatter. Forresten hadde bloggen Dust of Daylight en veldig bra oppsummering når de anmeldte min siste plate Det beste bandet i himmelen. De skrev at det var «sanger om å dra, fra han som ble».

– Du ble forfatter da du begynte å vedkjenne din pinsevennbakgrunn?

– Det var gjennom å omfavne den bakgrunnen at jeg fant stemmen min som forfatter. Jeg skjønte at jeg hadde noe å skrive om som har vært veldig lite omskrevet i norsk litteratur. Det har enten vært rene hallelujaframstillinger, eller ting som oppleves veldig karikert. Selv har jeg alltid prøvd å gå rett frem mellom de to ytterpunktene.

– Noen kaller Johann Sebastian Bach for den femte evangelist, men for deg er visst Johnny Cash en slags trettende disippel? Fortjener han nærmest status som en av apostlene, slik du ser det?

– Jo, det stemmer absolutt. Bob Dylan også, det er nesten nesegrust hvordan jeg ser opp til de folka. Spesielt Johnny Cash, han har jeg alltid holdt fast ved. Det har å gjøre med den tvetydige måten han alltid hadde ett ben i verden og ett inne på bedehuset på. Jeg har alltid trodd mer på forkynnere som bruker begge sider av veien når de går. De som også er nede i grøftene innimellom og har både litt blod og møkk på pelsen sin, folk som broder Aage også, jeg tror mer på dem enn på de der reine, blendahvite folka som får både det å tro og det å leve til å fremstå som noe veldig enkelt. Åge Aleksandersen sa en gang til meg at jeg var «heil ved». Det vet jeg ikke, men jeg vil si at, eller jeg vet at Johnny Cash i aller høyeste grad var «heil ved». Han er for meg en sånn Moses-figur som utstrålte en voldsom karisma og autoritet. Jeg har aldri sett Johnny Cash være i nærheten av å si noe som er dumt. Det var som å høre en vis mann snakke hver gang han åpnet munnen. Da Bob Dylan skulle si noen ord da mannen i svart døde, åpnet han med: «Johnny Cash was and is the northern star». Bedre skussmål kan man vel ikke få?

– Men han var ikke nødvendigvis grei mot alle?

– Nei, hvem er det? Men han var, for å bruke et ord som har gått litt av moten, men som ble mye brukt i den gamle bibeloversettelsen, han var stort sett rettskaffen. Du vet, både kong David og en del andre av de virkelig gamle gutta, de hadde litt svin på skogen. Det hadde Johnny Cash også.

– Er du selv redd for å miste troen?

– Nei. Når Jesus og jeg kom oss gjennom mine ville år, mine førti dager og førti netter i ørkenen med rockemusikk, tror jeg vi også skal klare resten av reisen sammen.

– Du har ikke vært forfatter veldig lenge, bare siden 2002?

– Nei, det stemmer ikke. Jeg har vært forfatter siden tredje klasse.

– Men ikke utgitt bøker på ordentlige forlag før debuten i 2002?

– Det er sant.

– Du har forsøkt deg massevis av ganger, og blitt refusert?

– Jeg har blitt refusert 87 ganger, ja. Jeg sendte inn mitt første manus, en diktsamling, da jeg var nitten år. Da så jeg for meg at jeg skulle være poet resten av livet, og aldri gjøre et vanlig arbeidsslag i hele mitt liv. Men det ble ikke helt sånn. Jeg var 38 da jeg fikk ut den første skjønnlitterære boka mi.

– I mellomtiden livnærte du deg som journalist i Glåmdalen?

– Blant annet. Men jeg skrev hele tiden.

– Ble du altfor litterær i de refuserte manuskriptene? Var problemet at du prøvde å være en annen enn den du er …?

– Ja, det var selvfølgelig det det handlet om. Drømmen om å bli rockestjerne og forfatter var alltid de drivende kreftene i livet mitt.

– Er du likevel glad for at du ble refusert såpass lenge?

– Ja, det er helt sikkert. For det gjør at jeg, i hvert fall i egne øyne, fortsatt er relevant og stadig har ting å skrive om. Jeg mener det er en sjukdom i norsk litteratur at det kommer en meget bra debutroman, og etterpå kommer det sju romaner om hvor vanskelig det er å skrive. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe mer uinteressant enn å lese en roman om akkurat det.

– Du er en forfatter som reiser hele tiden, men nøyer deg med å reise innenfor Kongsvinger kommune, kan vi si det på den måten?

– Jeg har da vært her i Trondheim før, dette er faktisk tredje gangen. Den første virkelig lange bilturen vår gikk faktisk hit, mamma, pappa og jeg, vi var inne i Nidarosdomen, det var den lengste turen vi tre noen gang hadde sammen. Jeg har senere reist mye rundt i verden, men jeg har alltid hatt postadresse i Kongsvinger kommune.

– Kanskje du har vært heldig? I intervjuer sier du at du ser på moren og faren din som sterke forbilder, ikke minst fordi de alltid holdt sammen. Selv har du vært gift lenge og har to barn. Har du en grunnleggende oppfatning av at hjemmet er et bra sted å være?

– Ja, hjemmet er i aller høyeste grad til stede i meg, og familie har alltid vært viktig. Det var vel det som gjorde at jeg aldri helt fikk til det der med punken. Da jeg var sint femten-sekstenåring og hørte på Ramones, var likevel familien, uten at jeg visste det, veldig viktig for meg. Jeg har aldri gjort opprør hverken mot mora eller faren min, jeg har aldri følt behovet. Ved siden av Johnny Cash er faktisk mora mi en av de aller største heltene mine. Det tror jeg ligger litt for oss pinsevenngutter. Elvis var også pinsevenn, og han var glad i mora si, han òg. Du må ikke være som Hemingway og hate mora di for å skrive gode bøker.

– Eller Mykle?

– Eller Mykle. Bortsett fra den første plata Greetings from Stuckville, har faktisk alle platene og bøkene mine kommet etter at jeg giftet meg og fikk barn. Der er ankeret mitt. I så måte er jeg glad for å bo i Kongsvinger, der jeg må reise helt til Elverum for å finne den nærmeste forfatteren av et visst omfang, nemlig Lars Mytting. Hvis jeg hadde bodd i Oslo, ville det garantert blitt mye snakk ved restaurantbordene om alle bøkene jeg skulle skrive. Men i Kongsvinger har jeg ikke hatt noen å snakke om det med, så jeg måtte skrive dem i stedet. Og når du sitter i en sånn boble, når du sitter åtte timer om dagen inne på kontoret ditt og skriver og griner og ler over mennesker som ikke finnes i det hele tatt, da er det veldig deilig å forholde seg til dattera di og sønnen din og kona og den virkelige verden også.

– Du har en streng moral, en virkelig arbeidsmoral, det tror jeg skinner gjennom her?

– Jeg liker å si at kunstnerdelen i meg, musikeren og forfatteren, kommer fra mammas side. Mens i pappas familie, der jobber du, og du er du stolt av å jobbe. Jeg føler meg heldig som forhåpentligvis har fått gener med meg fra begge sider.

– Da er i så fall er vel romanen Harpesang din mors historie, går det an å si det? Det virker som du kjenner dem ganske godt, disse tre musikalske søsknene du skriver om her?

– Altså, mamma er eldst av tre søsken, eller var eldst, for nå nylig døde onkelen min. Harpesang handler om de tre syngende søsken Thorsen, og mammas pikenavn er nettopp Thorsen. Så den boka er løselig basert på min mor og hennes søsken, men like mye på Carter Family, det er også mye Johnny Cash og ikke minst broder Aage der. Og først og fremst har jeg diktet rundt mitt kjennskap til denne musikken. Pinsevennene hadde jo sitt eget plateselskap, Klango, som ga ut noen fantastiske innspillinger på 60- og 70-tallet. Mye av det de drev med var virkelig å gjøre som William Booth på norsk, artistene oversatte populære amerikanske låter, gjerne i litt country-stil, og lagde åndelige tekster til dem. Kjell og Odd, for eksempel, var jo pinsevennenes svar på Simon and Garfunkel.

– Det er flere folk som har spilt inn gamle bedehusklassikere. Kenneth Sivertsen ga i sin tid ut den sterke platen Melk og honning, for ikke å snakke om av Halden-bandet Onkel Tuka med sin glimrende Geriljagospel. De har inspirert deg, har de ikke?

– Onkel Tuka? Absolutt! Nå vet jeg at du er litt glad i han Dag Solstad, men jeg liker å si at én linje av Onkel Tuka forteller mer om min oppvekst enn alle bøkene til Dag Solstad lagt etter hverandre. Den linja er sånn: «Lena sier hun skal slå opp på skolen, jeg har en Colt som jeg skyter med meg. Keegan ble solgt for fem hundre tusen, Elvis er død og de graver ham ned. Snart blir jeg henta av Gud. Dunk dunk.» Det er norsk oppvekst på seks linjer.

– Fantastisk. Det er jo punk, dette?

– Det er punk, absolutt. Håkon Ohlgren i Onkel Tuka var den første i Norge som turte å si det der: «Henta av Gud». Jeg har aldri skjønt hvorfor norske artister har vært så livredde for å bruke Jesus og Gud og sånt noe i tekstene sine. I amerikansk populærmusikk har alle fra Dylan til Cash og Springsteen alltid referert til de greiene der. Men hvis du som norsk artist nevner Gud eller Jesus, i hvert fall var det sånn før, da var det kristenrock. Og akkurat det var det ikke noe særlig kred i. Men Håkon, han turte det der, og slik ble han en veiåpner for meg. Han har også vært inspirerende for meg som forfatter, ved måten han forholder seg til småbyvirkeligheta på i tekstene sine.

– Åpningen av romanen Harpesang er fantastisk. En plateprodusent sitter i kirken, han skal være fadder i en barnedåp, men har vært på fylla kvelden før og må ut og spy og få i seg noe kaffe før han så vidt greier å holde seg oppreist i benkeradene. Og der bråvåkner han til en slags Damaskus-opplevelse av lyden av noen sangstemmer oppe ved alteret. De kommer fra noen gamlinger i åttiårene, de tre syngende søsknene Thorsen, viser det seg.

– Ja, de synger trestemte salmer og protesterer mot å innføre ny liturgi i kirka i Kongsvinger. Når man skal fremføre Vår far i himmelen, reiser de tre søsknene Thorsen seg opp i benkeraden og leser Fader vår høyt og tydelig over alle andre. Når plateprodusenten ser på dem, kommer han til å tenke på et foto fra en plate med Creedence som heter Pendulum. Når du bretter ut LP-omslaget, ser du tre jenter som er veldig mye høyere enn resten av publikum. Han blir veldig fascinert av disse gamlingene, og de synger rett og slett litt liv i ham igjen. Han er drit lei av å produsere norske bluesband, shabby chic-blues, som han kaller det, altså sånn ny blues som han forsøker å få til å fremstå som gammel.

– Han tenker at dette er et unikt materiale som kan gripe flere enn ham. Men disse folkene er vanskelige å be, og når han til slutt greier å oppspore dem, er de slett ikke interessert i å gi ut noen plate?

– Nei, han må gjennomgå diverse Job-prøvelser for å klare å komme innpå dem. De har hemmelig telefonnummer, de har hunder, han har hundefobi. Men selve grunnideen med en plateprodusent som forsøker å få disse gamle musikerne inn i studio, det har jeg fra Johnny Cashs historie.

– Hva het han produsenten ...

– Rick Rubin.

– ... som lagde disse American Recordings?

– Johnny Cash var egentlig ferdig som musiker på begynnelsen av 1990-tallet, han spilte i bingosaler i Missouri, det er dit man sender gamle countrymusikere, det minner om oppbevaringsplasser for gamle biler. Ingen brydde seg om Johnny Cash lenger, han kunne spille for førti tilhørere. Han hadde gitt opp selv også, men så treffer han Rick Rubin. «Hvorfor skal jeg gidde å spille inn en plate, hva er det du vil jeg skal gjøre?» sier Cash. «Jeg vil bare at du skal være Johnny Cash», sier Rick Rubin. «Jeg vil du skal sette deg ned og spille akkurat hva du vil, så tar jeg det opp og så gir vi ut det beste». Dette samarbeidet førte til at Johnny Cash ga ut sine aller, aller beste innspilinger veldig sent i livet. Når du hører på de platene, føler at du faktisk at han fysisk står på gravens rand. Det var noe av den stemningen jeg bygde romanen rundt.

– Du sa at den også var bygget rundt din mor og din tante og onkel?

– Ja, jeg brukte jo etternavnet deres og klengenavnet til tanta mi, Tulla, det er også kjælenavnet til den yngste av de fiktive søsknene. Og faktisk starter romanen 28. mars 1996, det var på den dagen vi hadde fått lagt faren min i jorda. I minnestunden etterpå reiste mamma og onkel og tante seg opp og sang flerstemte harmonier, de sang Der roser aldri dør og de sang Når du går over floden. Her må både Dylan og Cash ha meg unnskyldt, men det er og blir den største musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Dette var en god stund før jeg debuterte, ikke sant, men jeg tenkte likevel at en dag skal det her bli starten på en roman. Det lå i spirer i meg i ganske mange år før jeg fant en måte å bruke det på. Sånn er det ofte for oss som skriver. Graham Greene sa en gang at som forfatter kan du ikke engang gå i begravelsen til din beste venn, uten å tenke at dette kanskje er noe jeg en gang kan bruke. Jeg skulle nesten ønske at man kunne skrudd av innimellom. Men det er ikke sånn det funker.