Bør Børson jr. & eftf.

En torsdag ettermiddag, like etter klokka 13, går brannalarmen i Nordre gate, gågata midt i hjertet av Trondheim.

– Vet du hvor det brenner?, spør en mann som stirrer stivt mot de lave trehusene, de fleste av dem av historisk verdi, som omgir gågata.

– Det er nok falsk alarm, svarer en annen.

– Men jeg kan nesten love deg at Reitan eier bygningen, sier han og går videre.

Av denne lite dramatiske hverdagshendelsen i en bare litt hustrig og våt novemberdag i Trondheim sentrum, kan man lære to ting: Det brenner ganske ofte i trehusbebyggelsen i Trondheim, men viktigere: trøndere flest vet hvem som eier byen de bor i. Han heter Odd Reitan og er mangemilliardær fordi han vet mer enn deg om hvordan du tenker når du handler mat og andre basisvarer.

Colonialmajoren, kaller han seg selv. «En snill egoist og mentalt forfengelig» er egenbeskrivelsen. Kritikere vil mene at setningen har litt for mange ord, at «en forfengelig egoist» er mer korrekt.

Men det brenner ikke i noen av bygårdene hans denne torsdagen i november, og ute på Lade gård sitter vår tids Ladejarl, kongens mann i Trondheim, rolig i stolen mens dine daglige basiskjøp fyller opp kontoen hans.

Det var lenge Trondheims styggeste bygg, en av disse uforståelige grå 1970-tallskolossene, der den lå i Munkegata, nok en av disse Trondheims- gatene dominert av trebygg, vis-a-vis selveste Kongens gård i Trøndelag; Stiftsgården.

Nå er Lykkegården en moderne, ganske lekker glassfasade, og oppe i tredje etasje sitter sjefen selv, Trond Lykke, og forteller at det er mulig å være lykkelig i næringslivet, til og med i lavprissegmentet, selv om man ikke er størst. For slik er bransjen blitt, mye på grunn av konkurrenten ute på Lade gård: Bunnpris-kjeden har 250  butikker, og er med det den soleklare junioren, en slags Asterix og hans glade gallere, med rundt fire-fem prosent i markedsandel – omgitt av stadig eks panderende imperier i form av de andre tre gigantene i markedet.

Så tøft er det å være liten at Bunnpris-kjeden de siste årene har jobbet hardt for å endre butikkdriften: Ansatte butikksjefer erstattes av selvstendige kjøpmenn med egne ansatte; altså en franchise modell – eller Rema 1000-modell.

Med andre ord: Der det før, da denne journalisten vokste opp i Trondheim på 1980 og -90- tallet, i det minste føltes som om det var en hard kamp om å være størst i byen mellom de to stadig  voksende kjedene Rema og Bunnpris, er kampen nå over for lenge siden; Odd Reitan har vunnet.

Men det plager ikke Trond Lykke:

– Konsentrasjonen er ikke heldig for bransjen, det er for få kjeder igjen. Vi var jo størst en gang, i skikkelig gamle dager… Det er ikke bra, det som skjer, men vi har det godt, vi. Det er tilfreds stillende i næringslivet, man trenger ikke være størst.

Tidligere i år godkjente konkurransetilsynet at Coop kunne kjøpe alle de 553 Ica-butikkene i Norge mot at Coop lot Trond Lykkes Bunnpris og Norgesgruppen, landets største dagligvareaktør, overta henholdsvis 43 og 50 butikker. Dermed ble en fra før topptung bransje enda mindre konkurranse utsatt: Norgesgruppen er størst med rundt 40 prosent i markedsandel. Coop ligger som nummer to. Odd Reitans Rema og Trond Lykkes Bunnpris deler på resten, med Rema som soleklar seniorpartner.

Det ropes stadig på inngrep fra politisk hold mot bransjen når så få aktører sitter på all makt og kan bestemme hva du og jeg skal betale for maten vår, og landbruksminister Sylvi Listhaug var tidlig i sin ministerperiode ute og kritiserte matvare gigantene for å ta seg for godt betalt av oss  forbrukere. Men det gripes ikke inn, og de mektige får vokse seg enda større.

Går vi mot svenske tilstander i matvarebransjen, der Ica har over halve markedet? Hvordan ser framtiden til de de to trønderske matvare gigantene Lykke og Reitan ut nå som de er minst og nest minst?

Norge var et annet land på 1970-tallet. Butikkene het ikke utelukkende Rema 1000, Bunnpris, Rimi, Ica, Coop, Kiwi, Meny, Spar og Joker, og de var ikke eid av tre store selskaper og ett lite, men av den lokale kjøpmannen, som eide og drev butikken. Det var mulig å tjene gode penger på handel, men det fantes ikke lavprismilliardærer, og selv om både Reitan- og Lykke-familien drev i bransjen, var det få som så for seg at en av dem 30 år senere skulle skrive en bok med tittelen «Hvis jeg var president» om hvordan «verdibasert ledelse» og franchise vil gjøre Norge til et bedre land om politikerne bare ville ta til vettet og drive landet etter Rema-modellen.

En av de få som kanskje så for seg en slik framtid, var Odd Reitan. Han hadde en følelse, forteller han i dag, av at slutten av 1970-tallet var tiden for å sette matvarebransjen i systemdrift. Han hadde hentet inspirasjon til Rema-konseptet sitt fra Aldi-kjeden i Tyskland, og var i ferd med å oversette det til norske forhold: Franchise, kontroll over verdikjeden, effektivisering. Han testet  modellen på Reitan-butikker – en forløper til dagens Rema, utover på 1970-tallet – og da han etablerte Rema 1000 rullet han ut  franchise-systemet sitt. Reitan skulle stille bygninger og markedsføring og logoer og et helt konsept til rådighet, kjøpmannen skulle drive som selvstendig næringsdrivende i dette systemet av strengt definerte rammer.

Reitan skjønte at framtiden tilhørte ham:

– Jeg skjønte at the sky is the limit, det gjorde jeg. Men det var vanskelig å se for seg hvor godt  franchise-systemet ville slå an, og jeg visste jo ikke om mine ledelsesteorier ville fungere i praksis.

Trond Lykke drev på samme tid sine Lykke- butikker. Som Reitan var han vokst opp i butikk:

– Vi hadde en butikk, den i Munkegata, altså under oss her, forteller han og peker med hånda nedover, til butikken som lå og fortsatt ligger i første etasje i Lykkegården.

– Det var en gammel tregård da. Jeg gjorde alt mulig. Kaffepakking, vi pakket Lykkekaffe. Så var jeg visegutt, syklet ut varer. Da jeg gikk på handelsgym, jobbet jeg her på kveldstid, og slet ut ryggen. Og så var jeg vikar for sjefen her da han var på ferie, da jeg var 21. Det gikk veldig bra, jeg økte omsetningen. Jeg kjøpte inn nok varer, det gjaldt bare å ha en velfylt butikk.

Reitan kjente selvsagt godt til Lykke-familien og deres butikker, og «hadde respekt for dem». Men det var ikke den andre kjøpmannsfamilien i Trondheim som var Reitans hovedutfordring, forteller han. Det var Rimi som var konkurrenten.

Rimi ble startet i 1977, av Stein Erik Hagen. Under slagordet «Enklest er billigst» kalte Hagen først butikkene Rimi 500, basert på et sortiment med 500 forskjellige produkter. Etter en tid ble sortimentet utvidet til 800, og navnet ble endret til Rimi 800.

– Hagen var litt irritert da jeg starte Remi, Reitan minipris, forteller Odd Reitan i dag, og ler en hes latter: – Hæhæhæhæhæ.

– Da ble vi enige om at Rema, Reitan mat, var bedre for meg.

Det var begynnelsen på en katt og mus-lek mellom Rema-Reitan og Rimi-Hagen gjennom 1980- og 1990-tallet. Det lå i luften i den perioden at de hadde nok med å ta seg av hver sin landsdel, så det oppstod tidlig en slags enighet mellom dem om at Rimi hadde sør-Norge, mens Rema kunne ta landet nord for Dovre.

– Men så kom jeg likevel sørover, og da ble det litt… Altså, Hagen ble ikke sur, men da ble det litt alvor, forteller Reitan.

Rimi-Hagen utvidet sortimentet sitt enda en gang, nå til 1000 varer, og tok dermed navnet Rimi 1000. Det ble for likt Rema 1000 til at Reitan ville akseptere det, og de to gryende gigantene endte i retten, hvor Hagen tapte.

– Jeg husker at Hagen og jeg tok en røyk på trappa utenfor tinghuset etter dommen, og snakket om hvordan vi skulle løse dette. Jeg sa til ham at jeg bare ville tatt bort tallet helt, og det gjorde han, sier Reitan.

– Hæhæhæ.

Det fantes like under 20 Lykke-butikker i Trondheim på et tidspunkt. Trond Lykke forteller om hvordan han tjente penger på kjøtt:

– Det var store subsidier på kjøtt, så vi delte opp halve griser og kvarte okser. Det lønte seg å kjøpe slakt hos oss, og folk kjøpte halve dyr. Enkelte dager delte vi 60-70 griser, jeg har skjært mange tusen griser i mitt liv. Jeg slapp å klippe neglene på den tida, kan du si. Tett kontakt med kjøttsaga gjorde jobben. Og jeg var en populær mann å ha med på jakt, jeg var så god til å kutte kjøttet for dem.

– Det kostet 6-7 kroner for en halv gris, og vi solgte den for 50 prosent mer. Vi måtte etter hvert sette opp prisen, for pågangen var enorm. En dag delte vi ut over hundre halve gris.

Da Reitan startet sitt lavpris Rema-konsept, startet Lykke ferskvarebutikker. Tidlig på 1980-tallet oppstod Bunnpris-konseptet på en butikk i Trondheim, men de gamle Lykke-butikkene bestod.

– Jeg har fått fortalt at du selv kom på navnet Bunnpris; fordi det ikke finnes noe som er lavere enn bunnen?

– Ja, det stemmer det. Før hadde logoen en pil som pekte nedover, mot bunnen. Men den er borte nå, men ellers har vi den samme logoen som vi laget tidlig på 1980-tallet.

Utvalget i Bunnpris-butikkene var priset rundt 10 prosent lavere enn i de tradisjonelle Lykke-butikkene, og hadde ikke ferskvaredisk.

– Og så tok det av med lavprisbutikker. Rimi startet først, og så kom Reitan, og mange heiv seg på lasset, også vi, forteller Lykke.

– Vi fikk 40 butikker i Trondheimsområdet, og det var nok, syntes jeg. Det var mye å gjøre, og jeg ville ikke bli større. Men så innså vi at vi måtte være med på leken og vokse, og bli store, i  Trøndelag i alle fall.

Det er lenge siden begynnelsen på 1980-tallet, lenge siden Odd Reitan selv drev butikk for å prøve ut franchise-konseptet sitt, og Trond Lykke på egen hånd kom opp med navnet på kjeden sin. Det er lenge siden denne historien om hvordan «Remaskolen» ble født:

– Jeg kalte foredragene mine Remaskolen fordi det var tøft, syntes jeg. Folk trodde jo det var mange som jobbet med dette og at vi hadde et helt apparat, men det var jo bare meg.

Nå styrer de begge store, profesjonaliserte bedrifter, med markedsavdelinger og – i Reitans tilfelle – en mur av pressekontakter som tar seg av alt fra å detaljplanlegge introduksjonen av Reitan på foredrag til aller nådigst å slippe gjennom en journalist som spør om et intervju. Om man kjører fra Lade gård øst for Trondheim sentrum, opp Sokndalen og til fjellbygda Oppdal, passerer man ikke bare et titall Rema-butikker, men også flere Reitan- og Remaskoler, bygd på gamle gårdstun og pusset opp for store summer. Reitans spede tanker om drift er blitt hugget i stein, bokstavelig talt, i flere land, oppsummert i åtte punkter som skal danne bakgrunnen for Reitangruppens visjon om å «bli kjent som det mest verdidrevne selskapet».

De har klart det, kunne man si. Som Bør Børson, Johan Falkbergets figur som slo seg opp i verden som kjøpmann, ved hjelp av flaks, stahet, blindhet og voldsomme ambisjoner, eller med en mer positiv spin: Ved hjelp av teft og hardt arbeid.

Både Reitan og Lykke så ting i sin samtid som andre ikke så, og de tok de mulighetene som lå der. Var det plutselig mulig å importere bøffelkjøtt fra Australia tollfritt fordi det ble regnet som viltkjøtt? Da importerte Lykke containere med det møre storfekjøttet, som egnet seg perfekt til kjøttdeig. Eller dette:

– Det var høy sukkeravgift plutselig for  mange år siden. Og det var jo en stor… hobbykultur i Trøndelag som trengte mye sukker, folk kjøpte gjerne 30-40 kilo. Da fant vi ut at vi kunne selge druesukker, det hadde samme effekt på satsen til heimbrenten. Det var en lang periode da vi solgte tonnevis med druesukker, forteller Trond Lykke, som iler til med å slå fast at det var en annen tid, dette, da heimbrenten var trøndersk husflid og det fantes apparat i alle kjellere, lenge før virksom heten ble overtatt av kriminelle.

Jo, de har klart det. Reitangruppen har nå virksomhet i sju land, og driver foruten Rema også stort innen eiendom, samt bensin- og energi  gjennom Uno-X-gruppen. Reitan er også  Europas nest største aktør innen servicehandel, altså  kioskvirksomhet, med blant annet Narvesen og 7-Eleven i hele Skandinavia i porteføljen. Odd  Reitan selv regnes som Norges nest rikeste mann, og den rikeste som fortsatt bort i landet.

«Med en formue på svimlende 37 milliarder kroner beholder Reitan tronen som Norges nest rikeste mann for andre året på rad (…) Reitangruppen er i sin helhet eid av holdingselskapene til Odd Reitan sammen med sønnene Ole Robert og Magnus, (…) Samlet hadde familiekonsernet i 2014 et resultat før skatt på 2,4 milliarder av en omsetning på nærmere 82 milliarder kroner, etter en omsetningsvekst på fem milliarder fra 2013. Dette gjorde at Reitan-familien i 2014 kunne ta ut til sammen 363 millioner kroner i utbytte fra sine personlige holdingselskaper», skriver Kapital i sin omtale på Topp 400-listen.

Lykkes formue blir samme sted kalkulert til 1,6 milliarder. «Men det er fortsatt klare operative utfordringer på dagligvaresiden. Bunnpris-kjeden, landets minste dagligvaregruppering, gikk på et nytt underskudd før skatt i 2014 med minus 37,5 millioner. Trønderne har imidlertid fått kjøpt 42 tidligere butikker fra Ica Norge, en handel som var et konkurranseregulerende tiltak i forbindelse med Coops oppkjøp av Ica Norge. Omsetningen vil antageligvis øke med om lag 25 prosent, markedsandelene – som falt ytterligere i 2014 – kommer opp», forteller omtalen.

Bør Børson var trønder, fra den fiktive Olderdalen noen mil sør for Trondheim. Det ville ikke være unaturlig å se for seg at de to etterfølgerne hans kiver seg i mellom om tronen som Trøndelags viktigste kjøpmann, men det vil verken Lykke eller Reitan være med på.

– Det er to store kjøpmenn i lavprissegmentet i Trondheim. Er dere mest kolleger eller
konkurrenter?

– Våre konkurrenter er Coop, Norgesgruppen og Reitan, svarer Trond Lykke.

– Men er det mest intenst mellom dere to? Dere er fra samme generasjon, og virker i samme by?

– Reitan er fem år yngre enn meg… Men nei, det er ikke viktig for meg å være størst.

Du har ikke et hat/elsk-forhold til Reitan?

– Nei, på ingen måte. Vi er ikke omgangsvenner, men møtes av og til privat, og har stor respekt for hverandre.

– Skal du skrive bok om hvordan Norge bør styres, som Reitan har gjort?

– Nei, det har jeg ikke tenkt på.

Og du sysler heller ikke med planer om å kjøpe opp hele Trondheim sentrum?

– Nei, men vi har godt med eiendommer vi også, først og fremst i Møre og Trøndelag.

Både Reitan og Lykke er mest opptatt av at de samarbeider: Bunnpris bruker Reitangruppens Rema Engross som grossist. På den måten har de til sammen rundt 30 prosent av markedet, og stiller dermed nokså likt med Coop. Grossistavtalen reforhandles hvert femte år.

– Det er vår eneste fordel at vi kan velge det beste tilbudet, slik forskyver vi jo mye makt; de som får oss med på laget får større volum og blir mektigere, sier Lykke.

– Det er ikke viktig for oss å være størst i trønd ersk sammenheng. Men det er viktig å være stor i volum for å overleve på sikt. Det er vinn eller  forsvinn, på en måte, i lavprissegmentet. Jeg er takknemlig for at Lykke kjøper inn via oss, vi  trenger hverandre nå, sier Odd Reitan.

Litt kiving er det likevel mulig å finne, om man pirker i den viktigste trønderske identitets markøren: Rosenborg Ballklub. Reitangruppen var lenge klubbens hovedsponsor, først med Rema 1000, siden med Narvesen. Nå er Coop inne som en av hovedsamarbeidspartnerne og Rema er ute. «Vi har brukt nok penger på Rosenborg for en stund», ifølge Reitan.

– Jeg heier selvsagt fortsatt på RBK, selv om de har litt stygge drakter om dagen, sier Reitan.

Og ler enda en gang.

– Bunnpris, på sin side, svikter alle trønderske ideal og sponser Molde FK – grunnet en avtale med Berg Jacobsen, selskapets samarbeidspartner på Møre, skynder Lykke seg å legge til.

– Nå er det Coop som sponser RBK, så jeg kan ikke heie på dem nå heller, jeg. Barnebarna får ikke gå med RBK-drakt med Rema eller Coop på, sier Lykke.

Man kunne spørre seg om det er noe i den trønderske folkesjela som gjør at de rikeste i byen driver innen handel, i Bør Børsons fotspor. Det er ikke bare Lykke og Reitan; også Egon-kjeden, som omsetter for flere milliarder og nylig åpnet sin første restaurant i Sverige, er trøndersk, og hurtigmatkjeden Big Bite er fra Trondheim. Der det bergenske borgerskapet representeres ved Herman Frieles striglete verdighet, er det folkelige Lykke og Reitan som utgjør bildet av det trønderske.

Trond Lykke skal ha en svakhet for italienske skinnsko, men om han har på et par slike når vi møtes i tredje etasje i Lykkegården, er de godt skjult bak flere år med tøff bruk. Man kan si mye om Odd Reitans ytre, men sveisen – langt bak, kort foran; en slags hentehårversjon av hockeysveisen som var i skuddet for 30 år siden – er ikke det første man tenker på når man ser for seg en milliardær.

Lykke tror ikke det det trønderske borgerskapet er spesielt egnet til å skape milliardærer i kjedemat, han mener snarere det er preget av at  Trondheim er en høgskoleby. Reitan er litt mer åpen for at det er noe i drikkevannskilden  Jonsvannet:

– Det er et fint miljø for kjedebygging i Trondheim. Trondheim har har blitt et slags klekkeri for god handel og kjededrift.

– Hvorfor her og ikke i Bergen, for eksempel?

– Bergen burde jo få det til, kjøpmann er det høyeste og fineste man kan være i Danmark og Bergen, så de har bedre iboende muligheter der enn hos oss. Men de har en sterk skipsrederkultur, for eksempel, og er gode på andre ting. Men det er noe som gjør Trondheim spesielt, ja. Jeg vet ikke hva det er.

– Er det deg? Er det du som har inspirert andre?

– Det hadde vært tøft. Men jeg tør ikke si det…

Det er bare ytre sett at Bør Børson er en historie om en mann av folket som blir rik. Boka er en satirisk skildring av pengenes makt og hvordan de påvirker folk; etter å ha blitt rik, ikler Bør seg seg en ny dialekt og andre klær for å markere at han er bedre enn de andre i bygda.

Det er en type kritikk som ikke rammer Trond Lykke i særlig grad: En ting er at familien har lange linjer som «god» Trondheimsfamilie (og til og med er ansvarlig for navnet «Trondheim», som ble lansert som en «norskere» versjon av Trondhjem av kjøpmann, høyrepolitiker og statsminister Ivar Lykke, Tronds bestefar), en annen er at familien holder en lav profil.

Full disclosure: Jeg er selv venn med Ivar, Tronds sønn, siden barndommen. (Under mitt intervju med Trond Lykke, ringer Ivar sin far. «Jeg blir intervjuet av din venn Jo», sier Trond til sønnen.) Foruten en Rolls Royce i garasjen og et svømmebasseng i villaen på Byåsen, er det lite som skiller familien fra alle oss andre.

Men Odd Reitan har fått høre mye av denne kritikken. Han stiller seg da også lagelig til for hogg: Han kjøpte Lade gård, der setet til ladejarlene, kongens menn i Trondheim i viktingtiden lå, og er ikke redd for å spille på de historiske linjene. Hvert år deler Reitan ut prisen «Årets ladejarl». Statuen prisvinneren får, i tillegg til to millioner kroner, er en miniatyr av Odd Reitan. Han har dessuten skrevet boka «Hvis jeg var president», der rammen er at kongen tilbyr Reitan å rydde opp i Norge, og Reitan tar jobben og forteller om hvordan hans idealsamfunn er basert på franchisesystemet og Reitangruppens verdier.

Kritikere hevdet at boka avslører et autoritært verdenssyn. «Ideologisk er Reitans verdisyn et lite stykke til høyre for Ayn Rand, egoismens yppersteprestinne og Frp-toppenes yndlingsforfatter. Mens Rand mener vi alle drives av egoisme, i hennes versjon kalt rasjonell egoisme, supplerer Reitan med at vi skal unne og beundre», skriver fagforeningsmannen Stein Stugu i en kronikk i Dagbladet.

Reitan selv nekter ikke for at egen forfengelighet er en driver.

– Du foreslår i boka di at Norge skal drives basert på ideer fra franchisesystemet du har innført i Rema. Er du helt alvorlig når du foreslår dette?

– Jeg mener alvor, men vil understreke at modellen må tilpasses det produktet man skal selge eller virksomheten man skal drive. Det er så mange måter å drive franchise på, og å rose og rise franchiser uten å kjenne det individuelle systemet, blir helt feil. Da får jeg litt sånn… toillflir, altså.

– Jeg vil at flere folk skal eie noe. Jeg vil ha en spredt kapitalisme, der flere kjenner på gleden ved å ha innflytelse på egen arbeidsdag. Ved aksjer, partnerskap, lisenssystemer… Vi må bygge samfunnet mer på egeninteresse, eller den snille egoismen. Den kan man mene er dum, men jeg mener at om man er ærlig med seg selv, så  skjønner man jo at dette er … rett.

Reitan måtte fylle 50 år før han var klar til å erkjenne for seg selv og hele verden:

– Jeg er en snill egoist og mentalt forfengelig.

På 1980-tallet og langt utpå 1990-tallet var ferskvaredisken på Lykke Nyborg det stedet foreldrene til oss som bodde på Byåsen dro for å kjøpe inn eksklusive varer når det virkelig skulle være fest. Og selv om butikken i dag heter Bunnpris, heter den også «& gourmet» og er fortsatt stedet byåsingene går når de, med langt fullere lommer enn for 25 år siden, vil kjøpe litt gode varer en hverdag de føler at familien trenger noe ekstra godt til middag.

Det er ikke slik Oslo-folk kjenner Bunnpris.
I hovedstaden er kjeden først og fremst en søndags- og kveldsåpen Brustadbu.

– Den loven var det jeg som fikk gjennom, faktisk, sier Trond Lykke.

– Det burde hete Lykke-bua?

– Mange ville kalle den det, men jeg skyndte meg å kalle den Brustadbua, og slik ble det. Men jeg var skyld i loven, ja. Jeg holdt åpen på trass, bensinstasjonene var jo åpne på søndager. Det ble rettssak, og vi vant. Eller: Vi tapte, men fikk ikke straff. Og så en måned senere kom loven. Etter hvert skjønte jeg at denne typen butikk passet  ypperlig i Oslo, i bydeler der det ikke finnes parker ing; folk vil jo ikke flytte bilen sin når de først har funnet en plass. Derfor ble det mange små Bunnprisbutikker i Oslo, sier Lykke.

– Og det var jo dumt, egentlig, for derfor tror Oslofolk at Bunnpris bare er små butikker. Da vi kom med store butikker i Oslo, var det ingen som skjønte at vi også har større butikker. Det kan være grunnen til at det ikke tar av markedsmessig i Oslo, vi er liksom Brustadbua. Men nå har vi større butikker der.

– Har du en favoritt blant butikkene dine?

– Tyholt [øst i Trondheim, journ.anm], Munkegata og Nyborg… Og mange andre. Jeg liker formen til Nyborg og Tyholt, de har store ferskvare disker. Hadde jeg valgt, ville jeg nok bare hatt slike butikker.

Men Lykke får ikke velge. Han kan ikke klage, han har overlevd i en tøff bransje og har til smør på brødet, selv om kjedene mener at Tine tar seg i overkant betalt for meieriproduktene. Nå ruller Lykke ut en variant av franchisesystemet som har gitt Reitan så voldsom suksess.

– Vi har 91 franchisetakere nå, og 89 av dem hadde plussresultat etter at egen lønn var trukket fra. Slik er det ikke hos alle, sier Trond Lykke.

– Det er viktig at de skal ha det levelig. De jobber steinhardt. Jeg husker jo hvordan det var selv, da jeg drev butikker og var på jobb 12 timer hver dag.

Hver dag handler vi nordmenn for 445 millioner kroner i kjedebutikkene. Vi bruker stadig mindre av det totale husholdningsbudsjettet på matvarer, tallet er nede i 11-12 prosent, noe som ifølge Trond Lykke bare kan forklares på en måte: «Vi har så mye mer penger enn før».

Det er ingen tvil om at noen blir rike på all  maten vi kjøper. Ifølge Aftenposten hadde Reitangruppen en avkastning på 14,6 prosent i 2014.

Med jevne mellomrom får Rema kritikk for at franchisemodellen slett ikke gir en «spredt kapitalisme» eller «innflytelse i egen arbeidsdag», men snarere minner om en leilendingskontrakt.

I fjor høst ble Reitan kritisert i Sverige. Avisen Expressen har gått gjennom årsrapportene for 2014 for 88 Reitan-eide Pressbyrån-butikker. Samlet overskudd i butikkene var 10,9 millioner kroner; et gjennomsnitt på 123 000 kroner per butikk, til tross for lange arbeidsdager for eierne, som gjerne også tar ut lav lønn. En tidligere franchisetaker forteller at han maks tok ut 22 000 svenske kroner i måneden til tross for at han jobbet «døgnet rundt» og at butikken omsatte for flere titalls millioner, og at han på slutten ikke engang kunne ta ut dette beløpet. Expressen hevder at årsaken til at franchisetakerne sliter, skal være at de må betale opp mot halvparten av bruttofortjenesten til de norske eierne.

– Dere har franchisetakere som klager, nå senest i Sverige. Er vilkårene deres vanskelige?

– Noen vil ikke klare å drive butikk blant de 4000 franchisetakerne vi har, det er uungåelig. Vi prøver å få de som ikke kan å drive butikk, til å slutte å drive butikk. Men suksessmuligheten er langt større for en franchisetaker enn for en som starter uten å ha oss i ryggen. Når 98 prosent av kjøpmennene i Sverige skryter, så føler vi oss…
Da må vi heller holde oss til det enn til under søkelser som blir feil fordi en journalist skriver feil med vilje. Men vi blir lei oss når det står slike feilaktige påstander om oss i avisene, og det gjør også franchise takerne.

– Dere får en del kjeft, blant annet anklager landbruksministeren dere for å ta for godt betalt?

– Ja, jeg ser det. Hver gang det kommer en ny landbruksminister, får vi skylda for høye priser. Og så sjekker de saken, og ser at foredlingsleddet er for ineffektivt. Men det er ikke landbruket det er noe galt med, og ikke oss, det er foredlingsleddet.

Det kan synes som om den norske lavpris bransjen er konsolidert: Det finnes tre store aktører og én liten. EU-regler, tollregler, hensyn til norsk landbruk og de eksisterende aktørenes muskler gjør at det er vanskelig å se for seg en ny aktør;  tyske Lidl måtte gi opp, og den norske oppstikkeren Lime forsvant like raskt som den dukket opp. Vil man drive sin egen lavprisbutikk, er det tilsynelatende franchisetaker i en av kjedene man må bli.

Det betyr ikke at det ikke skjer ting. Hjem kjøring av varer er på gang (verken Lykke eller Reitan kaster seg på nå, det blir for dyrt, men de følger nøye med), og staten skumler om å lovregulere forhandlingen mellom kjedene og leverandørene. (Reitan er skeptisk: «Det kommer jo forbrukeren til gode at vi er gode forhandlere. Det er logisk i mitt hode, men ikke i politikernes.»)

Det mest spennende fra forbrukerperspektiv er kanskje matvareportalen, en Forbrukerrådet-app der vi kan sammenligne prisene mellom kjedene. Lykke er skeptisk, og frykter pristilpasning blant de tre store. Reitan, derimot, er sterk tilhenger:

– Ja, vi synes den er bra, selv om de andre ikke gjør det. Det kan jo være fordi… Hæhæhæ.

Odd Gisholt er en nestor i den næringslivsrettede delen av norsk akademia og blant dem som har best oversikt over dagligvarehandelen i Norge. Han beskriver både Trond Lykke og Odd Reitan som verdige arvtakere etter (den ytre, positive varianten av) Bør Børson: De stråler begge ut «det beste i en trønder»: kremmerskap og selvsikkerhet, ifølge Gisholt.

Det betyr ikke at framtiden uten videre vil være et enkelt sted å drive lavprisbutikkkjeder fra Trondheim.

– Rema stiller selvsagt mye sterkere enn  Bunnpris, de er større og har egen engros. Om du spør hvor Bunnpris er om ti år, vil jeg si at de ikke  finnes som selvstendig kjede. Jeg tror ikke de har en sjanse til å overleve.

– Heller ikke Rema kan forvente seg for mye av tiden som kommer, tror Gisholt. Selv om Rema kjeden er den største enkeltmerkevaren i  markedet, er både Coop og Norgesgruppen større totalt sett. Norgesgruppen har med Asko den beste grossistavdelingen, og de har vært flinke til å skaffe seg det viktigste av alt: Beliggenheter. Coop på sin side er store, men sliter i grossistleddet, og taper dessuten penger. Det er dermed Norgesgruppeeide Kiwi som ligger best an av lavpriskjedene.

– Reitangruppen har mange bein å stå på, og vil gjøre det godt også framover, det er ikke det,  understreker Gisholt. Men konseptet Rema vil slite.

– Både Coop og Norgesgruppen kommer framover til å kjøre prisene så lavt at Rema, som ikke har samme volum som dem, vil slite med å henge med. Allerede nå taper hundre av franchise takerne til Rema penger. Jeg tror hele systemet deres står i fare for å bli skviset.

Rema er et lavpriskonsept og bare det,  spede forsøk på å etablere storsenter, i retning av Rema hypermarked, har ikke vært så vellykket at  Reitangruppen har valgt å rulle ut mange slike. Det er tøft for et lavpriskonsept å konkurrere på leie priser og beliggenhet mot de mer eksklusive Meny butikkene til Norgesgruppen og Megaene  til Coop.

Og her kan jeg bli lokal og personlig igjen: I min barndom handlet vi på Remaen på Byåsen butikk senter til daglig, og altså på Lykke Nyborg, nå Bunnpris & Gourmet, når det var fest. Det er 500 meter mellom de to butikkene. Nå har Norgesgruppen kjøpt ut en pizzarestaurant til flere titalls millioner og flere villaer til over fem millioner per stykk for å bygge en Meny-butikk langs denne min barndoms matvareakse. I Trondheim, altså, på Odd Reitan og Trond Lykkes hjemmebane (og til alt overmål bare noen hundre meter fra huset til familien Lykke). Ut over Meny, skal Norges gruppens nye senter inneholde nedre Byåsens eneste Vinmonopol.

Oppsummert: Gisholt tror Rema vil slite, men at Reitangruppen har så mange bein å stå på at de kommer til å være sterke også om ti år. For Lykke gjelder det å innse realitetene:

– Familien Lykke må komme seg ut av dette før det går utfor stupet. Og det virker som om stupet kommer nærmere.

Men løsningen trenger ikke være så veldig langt unna:

– To trøndere som kjenner hverandre så godt som Trond og Odd, kan jo prate sammen og få til en deal, sier Odd Gisholt.

Både Lykke og Reitan har sønner som har overtatt store deler av driften: I Lykkes tilfelle er  sønnen Christian arbeidende styreleder, mens begge Reitans sønner er sidestilte med sin far i Reitan gruppen, med ansvar for ulike forretningsfelt.

Ut over at begge har sørget for at neste genera sjon har en jobb å stå opp til om morgenen, er framtidsutsiktene nokså forskjellige, om vi skal tro Odd Gisholt. De to trønderske kjøpmennene ser ganske ulikt på framtiden selv også.

– Hvor er du om ti år, Trond Lykke?

– Jeg er 70 år nå, så jeg er pensjonist.

– Bunnpris, da?

– Ingen aning.

– Hvis noen forsvinner, er det den minste?

– Jo, det er jo fort det.

– Ulvene glefser?

– Men vi har mange gode beliggenheter, gode butikker, så vi har en framtid. Vi har hatt en  økning på over 25 prosent i år, etter at vi tok over Ica-butikkene. Jeg sier at jeg ikke vet hvor vi er om ti år, men jeg tror vi fortsatt er her. Men om vi er større eller mindre, det vet jeg ikke.–

– Hvor er Reitangruppen om ti år?

– Rema er fortsatt stor i Danmark og Norge, og kanskje et tredje land, selv om det er vanskelig å etablere seg i nye land. Vi er nest størst på servicehandel i Europa, og satser på å ikke miste  posisjonen. Vi vokser».

– Finnes dere til «evig» tid?

– Det avhenger av oss selv. Jeg ser ikke noen sluttdato, så lenge vi er obs på det vi holder på med. Når det gjelder Rema-konseptet: Enten er vi billigst, eller så må vi bare låse døra.

– Om det om ti år bare finnes to aktører på det  norske markedet, så er Rema en av dem?

– Jeg føler meg nokså sikker på det, ja.

– Du er 64 år gammel. Skal du trekke deg tilbake? Kjøpe en øy og nyte ditt otium?

– Jeg har bevegd meg så mye i organisasjonen at jeg føler at det jeg gjør nå passer meg fint. Jeg håper å dø med skoene på.

– Og etterpå da, i evigheten? Det kan virke som om du er opptatt av å sette spor, i alle fall i Trondheim. Vil du ha gater og plasser oppkalt etter deg?

– Jeg hadde ikke hatt noe imot det, for å si det sånn. Men slike ting skjer jo gjerne etter at man er død. Så… Det er ikke en driver å sette spor på den måten, det er mer noe jeg kan synes høres tøft ut. Når noen sier at jeg har forandret livet deres, derimot, at jeg har gitt dem en sjanse til å slå seg opp på egen hånd i vårt  system… Da er ikke penger det viktigste, for det har jeg. Men det gjør meg ydmyk og glad.

Fotos/illustrasjoner: NTB-scanpix, Fritt kjøbmannsskap, Dagens Perspektiv.