Retning overvåkningssamfunnet

I dét Brussel og Europa igjen kunne puste litt lettere, ble håpet om normaltilstand i hjertet av det europeiske prosjektet revet bort. Har terroristene klart å rive vesten og deres prinsipper fra hverandre?

Med Paris-terroren friskt i minne, ikke minst på grunn av arrestasjonen av Salah Abdeslam, satt det som kan minne om krigserklæringer løst i kommentarfeltene da det smalt igjen. Men endret toneleie sees også i avisspaltene, og retorikken fra politikere i Europa og USA er skarpere. "Europa angripes," skriver en. "Europa brenner," skriver en annen. Det kan virke som at folk er mer lydhøre for idéene om å stenge grenseoverganger. For man har etterhvert blitt vant til murer og piggtrådgjerder i Eruopa.

Tidligere angrep har vært forsøk på å kneble kritiske røster, og stanse hverdagslige gleder. Europa har svart med nye frittalende framsider, og fortsatt musikkglede. Denne gangen var det det europeiske prosjektet, tanken og idéen om et fritt kontinent som ble rammet. Men ofrene var de samme. De som gikk på jobb hver morgen, og de som gjorde handlegatene travle. Tanker som "hva, hvem og hvor blir det neste?" er nærliggende, og følelsen av å ha "sluppet unna" er uhyggelig selv for de som befinner seg langt unna terrorens kjerne.

Som en gigantisk skygge over kritiske framsider, kulturelle innslag og travle handlegater, har alvoret preget Brussel siden Paris ble angrepet, ifølge rapportene. Vi visste at EU-hovedstaden var truet, og vi var fullstendig klar over at flyplasser og metrostasjoner er åpenbare mål for terrorister. Skarpskyttere har ligget på tak, og politi har båret automatvåpen.

Når arrestasjonen av mannen som angivelig sto bak Paris-terroren ble kjent for få dager siden, pustet mange lettet ut. Men automatvåpnene veide fortsatt like tungt i hendene til politiet, og årvåkne øyne fulgte fortsatt med.

Likevel var fienden i stand til å gjøre skade der det gjør mest vondt. Blant de uskyldige. Blant de mange. Og der vi trodde situasjonen var under kontroll, gjennom streng og omfattende overvåkning.

Ifølge open source-databasen Global Terrorist Database (GTD) er det betraktelig færre terrorangrep i EU i dag (og siden 2000) enn de fleste årene mellom 1970 og 2000. Europol opplyser at under to prosent av angrep utført de siste fem årene var religiøst motiverte.

Men det er disse vi er redde for, og det er disse vi ber myndigheter gå lengst for å stoppe. Det er på grunn av disse vi lager hashtagger, og bytter profilbilder. Europeiske statsledere ber befolkningen vise solidaritet.

Og bak filtrene som for anledningen er rød, gul og svart, er sinnet i ferd med å boble over. "Jeg håper sinnet varer lenge etter at blodsporene er spylt vekk fra perronger og flyplassterminaler," skriver forfatter Malin Stensønes, bosatt i Brussel, i  VG.

Spørsmålet om masseovervåkning bør og vil komme. Til Sky News' europakorrespondent Mark Stone fortalte Europol-topp Rob Wainwright for ikke mer enn to uker siden at det var "sannsynlig med et nytt terrorangrep." Han var bekymret over tilstanden i etteretningstjenesten i Brussel, som ifølge rapporter i etterkant av Charlie Hebdo-angrepet kun besto av 650 personer. Det er uvisst hvor mye belgisk etteretningstjeneste har vokst siden den gang. Men europas mest ettersøkte mann, Salah Abdeslam, var i stand til å skjule seg i flere måneder rett under nesa til myndighetene - hvor han attpåtil planla nye angrep. Nå tyder mye på at brødrene El Bakraoui, som angivelig sto bak flyplassbombene, hadde tette bånd til Abdeslam.

I kommentarfeltene til norske aviser stilles det spørsmål ved hvorvidt hjemlige myndigheter snart har tenkt å gjøre noe. "Steng grensene, kast dem ut," sies det. "Når skal tannløse politikere se at det er politikken de har ført, som gjør slike angrep mulig?" I Storbritannia har tidligere leder for de Konservative, Michael Howard, sagt at Europasamarbeidet fungere som et "velkommen hit"-skilt for terrorister, og "Brexit"-kampanjen har hoppet på det toget. I USA anklager presidentkandidater "muslimske miljø" for å ikke melde fra om potensielle terrorister. Presidenkandidat Ted Cruz sier det rett ut: han ønsker å gi myndighetene større makt til å patruljere og overvåke muslimer, for å "unngå radikalisering i disse samfunnene. Dagene der USA frivillig overgir seg til fienden for å vise hvor progressive og opplyste vi kan være, er ved vegs ende," sier han.

Norge vedtok nylig å forlenge den strenge grensekontrollen. Siden den ble iverksatt sent i november 2015 har totalt 27 personer blitt bort- og utvist av norsk politi, opplyser POD. Men det er den preventive effekten som gjør at denne ordningen fungerer, sier regjeringen. Vi slipper ikke inn hvem som helst. Etter Brüssel-angrepene er våpnene igjen synlig på hoftene til politipatruljer i Norges hovedstad.

Det sies at en person som bor i London, europas mest mangfoldige by, ikke kan dra hjemmefra til en annen plass i den britiske hovedstaden, uten å konstant - uten et sekunds avbrudd - bli fanget opp av overvåkningskameraer. Sannheten i dette kan diskuteres, men livet i europas tredje* største by (*Istabul og Moskva foran) kan trygt kalles overvåket. Her er farenivået satt til at det er "sannsynlig med et angrep når som helst." Dette var nivået også før Brussel ble angrepet. De vet det vil komme. Bare ikke når, og hvor. Og hvem.

Gjennom påsken stiller norsk politi med ekstra mannskap. Terroristenes metoder forandrer seg, og vi må henge med, sier statsminister Solberg. Hun mener politiet må få "utvidet adgang til å bruke skjulte metoder," skriver Dagens Næringsliv. Hun sier vi ikke må bli vant til terror. 

Forskere og eksperter sier noe annet. Mange mener terroren har kommet for å bli. Rapporter sier at terroristene som slo til i Brussel er andregenerasjons innvandrere.