«Livet mellom to åretak»

– Egentlig er jeg ikke så opptatt av slekt, hverken min fars slekt eller min mors ...

– Hvorfor skrev du da en 400 siders roman som følger din morsslekt helt tilbake til 1500-tallet?

– Fordi jeg er opptatt av fortiden. Når du er blitt så gammel som meg, er de fleste som har levd, faktisk døde. Jeg er opptatt av å forstå så mye som mulig av våre forfedre og de signalene de har sendt ut.

– Samtidig viser du jo hvor lite vi vet, hvor lite vi kan forstå av fortiden?

– For de aller fleste er livet, når det er avsluttet, bare to åretak: mellom fødsel og død. Så er det tausheten. Stumheten. Det lille vi vet, fascinerer meg, det var det som satte romanen i gang. De fleste av mine forfedre på 1500- og 1600-tallet eksisterer bare som tomme plasser. De har ikke engang et navn. Men vi vet at de lever, ånder, har sine gleder og sorger. Så dør de. Forsvinner. Dette er tross alt bare tre–fire hundre år siden, for en historiker er det veldig kort tid.

«Vi kjenner våre besteforeldre, men ikke våre olde­foreldre. Vi vet ingenting om dem»

– Noen ligger igjen på kirkegården?

– I våre dager forsvinner man veldig fort. Mine besteforeldre er nå borte fra Tønsberg kirkegård. De lå ved siden av mine foreldres gravsteder. Sist jeg var der, var de fjernet. Når du er borte fra kirkegården, da er du helt borte, altså.

– Denne historiske glemselen har du også skrevet om i romanen Professor Andersens natt, der hovedpersonen flykter vekk fra åstedet for et mord han har vært vitne til, og oppsøker en kollega i et forsøk på å betro seg til ham?

– Det er i den forbindelse professor Andersen konstaterer at vi ikke engang kjenner våre egne oldeforeldre. Vi kjenner våre besteforeldre, men ikke våre oldeforeldre. Vi vet ingenting om dem. Og det er typisk for vår tid. Det dreier seg om utilstrekkeligheten ved vår menneskelige væremåte. Vi har tross alt greid å komme til månen, vi har til og med greid å få ny regjering, men vi kjenner ikke fortida lenger enn to generasjoner tilbake. Før det er det bare et stort mørke.

– Din siste roman, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, inneholder en en endeløs rekke av navn på slektningene dine, hundrevis ...

– Men vi vet så lite om dem. De er født et år, de dør et år. Er fornavn, et farsnavn og kanskje gården de er født på. Stort mer er det ikke. Men de har også hatt et liv, da. Du må regne med at de har kjent smerte og sorg, men også glede. Og når du sitter der med en masse utskrifter fra 1500- og 1600-tallet der folk er navnløse, eller bare et navn, fødsel og død, sier det jo littegrann om livet. Det er den skjebne som venter oss alle. Det er ganske sentralt for våre betingelser, med tanke på at vi alle sammen tross alt skal dø.

– Alle navnene gjør det krevende å lese boken, veldig krevende?

– Forfatteren Erlend Nødtvedt har kalt romanen en navnesymfoni. Det synes jeg var fint sagt. For meg var det en veldig glede å nevne alle disse navnene og gårdene. Jeg bruker også gjentakelser bevisst, gjentar temaet omtrent som man gjorde den tiden man ikke hadde et vanlig skriftspråk. Jeg tror det kan gi teksten preg av noe arkaisk, noe opprinnelig ved litteraturen som virker fremmed i dag. Jeg har tenkt mye på dette. Det er umulig å få med seg alt sammen, men det gjør man jo ikke i musikken heller. Man får ikke med seg hver note.

– Det vakte en viss oppmerksomhet da du skrev at du ville avstå fra å dikte? Hvorfor var det viktig å si akkurat det?

– For ellers ville jeg vært en lurendreier! Det er ikke problematisk for en profesjonell forfatter å bløffe. Lage illusjoner. Når jeg skriver om kongehyllingen i 1591, kunne jeg godt diktet fram skildringer om hvordan Akershus slott så ut, om det danske hoffets oppstilling og de norske bøndenes eksotiske klesdrakter. Slikt er ikke vanskelig å vite utifra historisk kunnskap. Jeg kunne diktet følelser til personene. Beskrevet skarene av mennesker som kom for å hylle den lille barnekongen Christian den 4. Men det ville jeg ikke, for det er ikke det som er mitt poeng. Jeg ville bare skrive om fakta. Om det som jeg vet. Og siden jeg ikke vet særlig mye om det, avstår jeg fra hele greia. Jeg ville ikke late som. Jeg nektet å dikte, fordi jeg ønsker nå fram til sakens kjerne.

– Du fikk også en del pepper av kritikerne for denne skrivemåten?

– Jeg sier bare at jeg skriver denne boka etter en bestemt metode. Det er det samme som disse danske dogmefilmfolkene gjør. De satte opp noen regler for hvordan de ville lage en film. Jeg satte opp noen regler for hvordan jeg ville gå frem for å lage en historisk roman. Det var en metode, for å oppnå en virkning. Det er ikke verre enn det. Det er ingen grunn til å skjelle ut boka for det. Men de var jo hysteriske i Aftenposten og Dagbladet da den ble nominert til Brageprisen. Det er jo så mange andre gode bøker som skrives.

– En forfatter som liker å være kontroversiell, må da elske en slik reaksjon?

– Nei, nei. Hadde jeg vært femti år, så. Men ikke nå lenger.

– Du tok til motmæle i et langt essay. Kunne du ikke bare hevet deg over dette?

– Det var mange som mente det, men jeg ville si noe utover min egen bok. For vi er i ferd med å få et paradigmeskifte, rett og slett. Romanens kommersielle estetiske funksjon er i ferd med å vinne en helt sentral posisjon. Og de fleste anmeldere i Norge er åpenbart veldig glad for dette. Så fikk de sjansen til å angripe meg. De opplevde at jeg gjorde en tabbe, og siden jeg er en nokså sentral person innenfor den seriøse litteraturen, grep de sjansen begjærlig. Jeg fikk også sjansen til å svare og grep min sjanse like begjærlig. Jeg kjemper tross alt en tapt sak. Og for oss som kjemper en tapt sak, er den kampen kanskje vår eneste glede!

– Selv om du ikke ville dikte i Telemark-romanen, liker du visst innimellom å gjette?

– Kvalifisert gjetning! Ved å fiske rundt i bygdebøker og gamle dokumenter, kan du finne ut av mye uten å behøve å dikte. Kjøp og salg av gårder. Ekteskap. Mange av opplysningene jeg gir i boka, står jo ingen steder, men er fremkommet gjennom kombinasjoner av én opplysning der og én opplysning her. Da kan du også gjette litt iblant, det sier jeg noen steder.

– Jeg synes selv at siste halvdel av boken er lettere å lese enn første.

– Det er fordi du er blitt vant til måten den er skrevet på.

– Det er også lettere å forstå 1800-tallsmenneskene enn dem som levde på 1600-tallet?

– Jo, jeg skjønner det. Men det er egentlig en kritikk av meg. Jeg skulle ha skrevet like godt om 1600-tallsmenneskene.

– Du vet jo mye mer om 1800-tallsmenneskene?

– Men du burde blitt like begeistret for de stakkars usynlige menneskene som tar disse to åretakene ... I Telemark er det så mange elver og sjøer, derfor ble det naturlig å bruke åretak som historisk metafor.

– Du er tydelig subjektivt til stede i boken, det er langt fra tørre referater og navnelister. Man merker når forfatteren liker eller misliker dem han skriver om?

– Det var moro for meg som etterkommer å kunne gi noen av disse folkene en revansj. Om stakkars Petter skomaker som det gikk veldig ille med, kan jeg på slutten si at «jeg sørger over ditt liv sammen med deg». Og min formor, som fikk et uekte barn som til konfirmasjonen kom nummer to på kirkegulvet, hun får velfortjent skryt for den prestasjonen. Husk at denne boka skal bli stående i hundre år!

«Det er noe med livets alvor som er blitt borte i vår moderne tid»

– Romanen er altså avgrenset ved årstallene 1591 og 1896, og ved Telemarks geografiske grenser?

– Jeg prøver å holde meg innenfor de rammene. Jeg hadde også en hel del spennende historier fra min morsslekt i Setesdal, men dem har jeg kuttet ut. Dette er min morsslekt fra Bø, med forgreininger til Heddal og Seljord. Det er livet i det førmoderne Norge. Bondesamfunnet. De rikeste bondeslektene giftet seg over hele Telemark, de var ikke avhengige av bygdegrenser, mens vanlige bønder aldri kom ut av sin egen bygd. Derfor har jeg veldig mange slektninger både i Sauherad, Heddal, Bø og Seljord, men også Lunde og Drangedal. Dette er Innlands-Norge. Innsjøer, elver og fjell er bokens landskap. Hvis jeg kunne velge, ville jeg skrevet mer om havet. Jeg er jo født ved kysten. Men først ved mine oldeforeldre kom de til havet, til Kragerø. Og ved min morfar, som bygde et bedehus i nærheten av Bamble. Ære være ham.

– Du skriver ikke veldig detaljert om landskapet?

– Det ville blitt for mye med detaljerte naturskildringer, siden det er så fryktelig mange navn. Folk oppkalte barna sine den gangen. Hvis du skal skrive en bok som går over 400 år tilbake, der folk het Hallvar og Gregar i alle familier, blir det veldig mange Halvar Gregersson og Greger Halvarsson å holde styr på. Så forfatteren må tenke seg godt om. Hvem av dem er det nå? Det gjør boka nokså slitsom, både å lese og skrive. Men sånn var det faktisk bare. Nettopp der er det noe som gir en forståelse av det førmoderne livet. Det er noe med livets alvor som er blitt borte i vår moderne tid. Greger Halvarsson og Halvar Gregersson. Det er noe helt annet enn når egne mine foreldre plutselig en dag i 1941 kunne finne på at deres sønn, nei, han skal hete Dag. Det er litt ... perspektivløst.

– Hva skulle du ha hett, da?

– Min farfar het Johannes, det skulle altså min storebror hett. Jeg skulle ha vært oppkalt etter min morfar, og han het Hans. Hans Solstad, skulle jeg hett. Men det er jeg veldig glad for at jeg slapp, for da jeg gikk på folkeskolen hadde vi en lesebok, og jeg visste at i løpet av året ville det der komme et utdrag fra en roman som het Hansine Solstad, av forfatteren Peter Egge. Å Gud! Hadde jeg hett Hans, ville jeg altså blitt ertet og kalt Hansine. Men det slapp jeg. Så det moderne mennesket har noen fordeler, tross alt.

– Du avslutter boken med å fortelle om Hans, din morfar, den kristne arbeideren Hans Tveitan. Han som bygde dette bedehuset i Bamble. Hvem var han?

– Han stammet fra tyske bergverksfolk som kom til Ulefoss på slutten av 1600-tallet, de kom fra Tübingen og Sachsen, og det gikk rykter om at de var konverterte jøder.

– Han ble metodist, og sluttet seg dermed til en trosretning som var et folkelig opprør mot den stivnede statskirkekristendommen?

– Ja, det trodde jeg. Men dette er problematisk, for en historiker på Bø har funnet ut at jeg tar feil. Jeg har skrevet i boka at mine besteforeldre gifter seg i 1896 i Solum dissentersamfunn, som metodister. Jeg tok som en selvfølge at det var hun fulgte hans tro. Men det er feil. Denne historikeren har funnet ut at det var min mormor som var medlem av metodistkirken, og det var faktisk hun som fikk med seg ham. Så dessverre viser det at selv etter 40 år med feminisme ... og jeg har i praksis vært feminist hele livet. Jeg har drevet med husarbeid siden jeg kunne gå, helt fra barndommen har det vært naturlig for meg at kvinner og menn er likestilte. Og likevel, når jeg da leser at de gifter seg i 1896, tar jeg det for gitt at det er hun som følger ham. Men det er altså feil. Det er ham som følger henne.

– Men dette bedehuset, da?

– I folketellingen fra 1910 står Hans Tveitan oppført som emissær i indremisjonen i Bamble, sannsynligvis en delvis lønnet jobb. Da han hadde denne drømmen om å bygge et bedehus, var han altså gått over til statskirka. Sånn sett kunne man godt ha kalt ham for en opportunist. Men det har jeg tross alt ikke gjort. Vilkårene for å greie seg i denne verden er ganske tøffe. Det hadde ikke kledd den boka hvis jeg på slutten skulle kalt min morfar for en opportunist fordi han går fra metodistkirka til statskirka. Nei, det ville tatt seg dårlig ut. Det ville nesten vært smaksløst.

– Stemmer det at din morfar også var salmedikter?

– Jeg har ikke sett det selv, men en av mine tanter fortalte at hun hadde sett Hans Tveitan oppført som forfatter av en salme de hadde sunget en gang hun var med sin far på bedehuset i Bamble. Den hadde sannsynligvis stått på en stensil. Dette fortalte hun meg sikkert for å vise hvor mitt talent kom fra. Og det kan godt være det kommer derfra, den tanken har jeg ikke noe imot.

– Da liker du også tanken på at det et eller annet sted ved den sørlandske hovedvei ligger et bedehus som din morfar fikk oppført?

– Når vi kjører nedover mot Sørlandet, pleier jeg alltid å se etter det. Etter vi har passert Brevikbrua, kikker jeg både til høyre og venstre, men jeg har ennå ikke sett det. Jeg er blitt fortalt at det faktisk eksisterer, ikke langs hovedveien, men ved en annen vei. Jeg lurer på om det ikke var Ivo de Figueiredo som fortalte meg dette, han er født og oppvokst i Langesund.

– Du har beskrevet barndomsminner om din mormor Birgithe Tveitan. Men møtte du Hans Tveitan?

– Jeg har bare sett bilder. Han hang på veggen hjemme da jeg vokste opp, da sitter han ved skrivebordet og leser. Han virket nærmest som en intellektuell, og det var han jo ikke, han var en vanlig emissær. Men han må ha hatt en viss dragning mot det intellektuelle, selv om jeg tviler på at han leste annet enn kristelig litteratur. Han hadde gode talegaver, det er det ikke tvil om, og han satte mye inn på at sønnen skulle bli advokat.

– Du kaller ham «en alvorets mann som forkynte gleden». Det forunderlige er at du samtidig omtaler din mormor og morfar som moderne mennesker?

– Men selv om de fra mange synspunkter kan ses på som representanter for en trangsynt religion, var de oppsatt på å være moderne mennesker. De går begge utover det gamle samfunnet. De bryter med den gamle navneskikken og kaller de tre første døtrene sine for Anna, Magna og Ragna. De forlater det gamle bondesamfunnet. Dermed blir de moderne mennesker enten de vil eller ikke, og det har de sikkert opplevd som en veldig stor frihet. Jeg tror vi undervurderer friheten hos personer som fra vårt ståsted står innenfor en svært trang, nesten pietistisk kristendomforståelse. Når jeg bruker ordet moderne, kan det kanskje virke paradoksalt, men det er faktisk helt riktig.

– På aller siste side i Telemark-romanen forteller du om din mormor Birgithe Tveitan, som levde innenfor et verdensbilde hvor Gud har skapt himmel og jord på seks dager. Hennes sønn Abraham ble ateist, men voktet seg vel for å provosere foreldrene sine. Bortsett fra en gang, hvor det brister for ham, og han sier til moren sin, «det er med respekt å melde bare tull, det faktiske forhold er at jorda er flere milliarder år gammel. Og Sara kunne ikke få barn da hun var nitti år. Og Metusalem kunne ikke bli 969 år, intet menneske kan det». Til svar bare snøftet moren tilbake. «Jeg så hun snøfte indignert av sin egen sønns snakk», står det. «Jeg var fjorten år og måpte over min mormors uvitenhet. Og skråsikkerhet. Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.»

– Det er en oppsummering av boka. Ja. Og den snøftingen hennes sitter dypt i meg. Det er så levende. Det er det bildet jeg husker. Den snøftingen. Og det får jeg mer og mer respekt for.

– Snøfter du litt selv også?

– Nei, og slettes ikke over at onkel Abraham fortalte meg at jorda var tre milliarder år gammel. Jorda blir aldri flat igjen. Men det er noe med disse hundreårene. Det var noen uhyggelige århundrer. Alt skal med i det avsnittet der.

– Foreldelse er et tema hos deg. Det ble også tydelig på Nasjonalbiblioteket i november 2015, da du holdt foredrag om forfatteren Olav Duun og måtte konstatere at det ligger en avgrunnsdyp avstand mellom deg og hans bøker?

– Jeg mener at litteratur og språk foreldes raskere enn andre kunstarter, og gikk derfor ut fra at det fantes en tidsgrense mellom Olav Duuns forfatterskap og meg som leser av det. Det ble bekreftet. Men jeg gikk ikke ikke ut for å få det bekreftet. Hadde jeg oppdaget at Olav Duun berørte meg forbausende mye, ville jeg ikke nølt med å skrive det. Jeg lette etter ting: Aha, det der minner jo litt om Gabriel García Márquez, tenkte jeg i åpningen av Juvikfolket, det var noe med slektningene der som kunne minne om slektningene i Hundre års ensomhet. De kastet jeg meg over, selvfølgelig. Men slike lesninger lot seg ikke gjennomføre. Jeg måtte bare innse at dette er og blir meg veldig fremmed. Jeg ser at det er godt, men det berører meg ikke.

– Avstanden mellom Duun og deg er ikke akkurat veldig lang?

– Den er veldig kort. Den er skremmende kort. Hadde den vært 400 år, hadde jeg tålt den, Men at den er så kort, det skremmer meg.

– Fantes det noen lesende mennesker i din slekt på 1600-, 1700- og 1800-tallet?

– Det var vel knapt et lesende menneske i hele Bø og Seljord. Jo, jeg skriver om en bergverksmann som hadde et bibliotek på hele åtte kristelige bøker. Og en dame som hadde noen diktsamlinger av Petter Dass. Ellers var det ikke mange. En av mine forfedre hadde Norges lovbøker, men dem hadde han stjålet, det er jeg temmelig sikker på ... Men jeg skriver om hvordan opplysningstanken kom til Bø så tidlig som i 1704, det var ganske vakkert. En av mine slektninger hadde tydeligvis hatt religiøse grublerier, i hvert fall var han blitt gal og tok til slutt livet av seg. Da går en av svigersønnene hans til bondetinget og ber om at han likevel kan begraves på kirkegården. For han hadde vært ute av seg, han visste ikke hva han gjorde. Da bestemmer de seg for at fyren skal gravlegges på kristen måte. Helt imot reglene. Plutselig kommer barmhjertighetstanken, altså opplysningstanken, det jeg kaller den europeiske humanismen, inn i bildet i Bø, allerede på begynnelsen av 1700-tallet. Og det kom fra bondesamfunnet. Ikke fra presten og øvrigheta. Nei, presten ble faktisk tvunget til å foreta den begravelsen.

– Du skriver om religion, både frykten mange hadde for den evige pine, men også lengselen etter det neste livet. Etter den jordiske smerte kommer den himmelske frelse. Lever du deg inn i måten de tenkte på?

– Det er ikke så vanskelig, det da.

– Du startet med å si at du vil forstå mest mulig av de signalene våre forfedre sender ut. Forsøker du også å overta disse forestillingene når du skriver?

– Nei, jeg prøver å forstå dem, ikke overta dem. Å være kristen var ingen lett bør å bli påført på 1500- og 1600-tallet. Helveteforestillingene må ha vært nesten uutholdelige.

– Men de hadde også et motbilde i drømmen om det himmelske Jerusalem. Der alle sår skulle leges?

– Det er så nydelig. Og salmene er også nydelige. Drømmen om det nye Jerusalem sto jo sentralt for alle våre forfedre innenfor en kristen kultur.

– «Himmelen var et samtaleemne i mitt barndomshjem», skriver du i romanen 16.07.41. Når begynte du selv å tenke på Gud?

– For en som har vokst opp i et kristent hjem, kan det ikke ha vært så veldig sent. Jeg har tenkt på Gud i hele mitt liv, for å si det sånn.

– Hva slags gudsbilde hadde du som barn?

– Jeg tror nok at den guden jeg vokste opp med, ikke var så veldig ... mild. Jeg har noen drømmer derfra som er ganske morsomme, men de skal jeg holde for meg selv. Det var nok en streng Gud. Milde Jesus du som sagde? Nei, det er en som sager.

– I 1953 hørte du Ole Hallesbys berømte helvetestale på radioen hjemme, det var rett før faren din døde, du var elleve år. Ble du skremt?

– Nei, men jeg merket at mine foreldre ble veldig opprømt. Nå er helvete løs, tenkte de nok. I morgen skal vi lese Dagbladet. De gledet seg til å møte motstanden ved å lese om det i Dagbladet.

– Du ble selv aldri kulturradikaler i øverlandsk forstand?

– Nei, merkelig nok. Jeg hadde en periode hvor jeg var begeistret for Nordahl Grieg og hans dikt. Men aldri for Øverland.

«Jeg har aldri foraktet folk som er opptatt av fasader. Aldri.»

– Det er litt rart at du velger du å gå tilbake til din mors slekt når du skal skrive en historisk roman, og ikke din far, som du må ha vært mye nærmere knyttet til?

– Men den gang hadde jeg ikke noe materiale. Jeg vet at min farfar gikk konkurs i Porsgrunn, og de flyttet deretter rundt til småbyer på Østlandet. De kom til Vennesla, de drev kafé i Vika i Oslo, og de bodde også i Holmestrand ... Dette har jeg ikke fortalt før, heller ikke til deg, men i Ellevte roman, bok atten skriver jeg at hovedpersonen kommer fra Sandefjord. I hvert fall mente jeg at han gjorde det. Jeg var helt overbevist om at faren til Bjørn Hansen satt i vakta på Framnes mekaniske verksted. Jeg tror ikke jeg har skrevet det, men det ligger i bånn. Jeg har mange ideer i bånn som jeg aldri skriver om, det er en del av drivverket som ligger under. En dag fikk jeg tilsendt min fars slektstavle fra en ukjent mann. Der sto det plutselig at min farfar Johs Solstad under folketellingen i 1910 var vaktmann ved aluminiumsfabrikken i Holmestrand. Det er helt utrolig. Ingen hadde fortalt meg det. Men noen må ha fortalt meg det allikevel. Barn har store ører, så på en eller annen måte har jeg snappet det opp. Det har ligget der i bevisstheten. Når jeg trengte en forfar, eller far til Bjørn Hansen, får han nøyaktig samme jobben som min farfar måtte livnære seg av etter han hadde gått konkurs.

– I Roman 1987 åpner du med å skrive at «det eneste ved min oppvekst som er tilstrekkelig interessant til at jeg synes jeg bør trekke det fram i denne beretninga» er hvordan du gled ut av barnetroen og ubekymret forlot de troendes rekker. I vår bok Uskrevne memoarer fortalte du at din far var den mest oppriktig troende av dine foreldre. Hvordan har dette religiøse universet preget deg?

– Jeg gikk på søndagsskolen, fikk stjerner i boka. Tvilte ikke på at det var en Gud. Men jeg prøvde alltid å sovne under prekenene. Koble av ... Det er også helt naturlig for en guttunge ... Min far døde tidlig. Så jeg slapp å ha noe farsoppgjør, holdt jeg på å si. For meg står dette slik det var for en elleve år gammel gutt som han døde fra. Jeg er nesten glad for å ha sluppet det oppgjøret. Jeg har alltid sagt til min venn Kjell Askildsen at vi to har hatt veldig forskjellige liv. Jeg slapp å gjøre opprør mot kristendommen. Jeg bare sluttet å tro på Gud. Mens Kjell Askildsen måtte ta et sterkt og vanskelig oppgjør. Hvis min far hadde levd, måtte kanskje jeg også gjort det. Jeg regner meg at jeg ville fått samme kritiske synspunkt etter hvert som tiden gikk. Men det ville vært mye vanskeligere å bryte, for jeg hadde så stor respekt for ham. Det var lettere når han ikke var der for å prøve å stoppe meg. Som fjortenåring begynte jeg å få et tankefullt og kritisk blikk på religion, og det førte bare til at jeg sluttet å tro. Jeg hadde en god venn som senere ble prest, han diskuterte jeg mye med. Men jeg hadde aldri store sjelskonflikter, det bare forsvant, jeg gled veldig gradvis ut av det. Da jeg var fjorten ble jeg kastet ut av KFUM fordi jeg hadde med noen pornoblader, men det tror jeg var mest for å tirre min mor.

– Tok du avstand fra din mors småborgerlige kristendomsforståelse og knyttet din barnetro nærmere til din far?

– Ja, det gjorde jeg helt opplagt, det er lett å se rent psykologisk. Min mor har jeg aldri trodd på, så det var ikke noe problem. Nei, jeg har ikke vært kristen siden faren min døde.

– Beundrer du hans kristendom?

– Men jeg kjenner ikke til hvordan den var.

«Etter hvert som jeg nå blir mer fysisk redusert, er jeg nødt til å se pen ut i tøyet.»

– Ville ikke han også bli metodist? Din mor fant jo et innmeldingsskjema til metodistkirken i lommen hans, men da satte hun foten ned?

– Da ble det ikke noen innmelding, nei. Men det er veldig merkelig, for hun kunne umulig visst at hennes foreldre selv hadde vært metodister. Det må hun ha fortrengt så sterkt ... Men nå skal jeg ikke si noe stygt om min mor, det er det slutt på. Jeg hadde veldig problemer med henne, men jeg beundret henne også, selv om jeg ikke kunne gi uttrykk for det den gangen. Hun sto som enke og sloss hardt for holde hodet over vannet, økonomisk, men også menneskelig. Både hun og jeg skulle alltid være pene i tøyet. Derfor har jeg aldri foraktet folk som er opptatt av fasader. Aldri. Selv da jeg var AKP-er, sloss jeg mot at man skulle forakte folk som var for fasader.

– Hva er bra med å være opptatt av fasader? At man ser seg selv utenfra?

– Det er en måte å gi uttrykk for at man prøver å få en verdighet i livet sitt. Og det er viktig. Som 75-åring er jeg blitt opptatt av å være pen i tøyet. Da jeg var 40 år, var det ikke nødvendig. Men etter hvert som jeg nå blir mer fysisk redusert, er jeg nødt til å se pen ut i tøyet.

– Du sa at du har tenkt på Gud i hele ditt liv. Når begynte du igjen å tenke på Gud?

– Jeg har ikke gjort det hele mitt liv, men jeg har hele tiden hatt det i bakhodet. Jeg har aldri vært noen veldig ivrig ateist. Men jeg har jo godtatt ateismen og til og med vært med i et ateistisk parti, uten at det har ødelagt nervesystemet mitt.

«Det er helt greit å være ateist, men de bør kunne være litt mer ydmyke.»

– I Uskrevne memoarer sa du at du er glad for å ha vokst opp i en kristen kultur, og at overgangen fra et religiøst samfunn til et sekulært samfunn ikke har vært særlig vellykket. Du sa også at forsøket på å utrydde religionen var en av de kampene kommunismen aldri burde ha tatt?

– Nei, hadde AKP blitt viktigere politisk enn det det ble, ville jeg kommet i en situasjon der jeg måtte sloss for vår kristne historie innad i partiet. Jeg er imot ateismen. Jeg har mer imot ateister nå enn den gang jeg var med i et ateistisk parti.

– Hva har du imot ateisme?

– Det er helt greit å være ateist, men de bør kunne være litt mer ydmyke.

– Men du helgarderer selv?

– Nei, jeg tror ikke på Gud, eller jeg er ikke personlig kristen. Jeg er heller ikke så veldig interessert i å bli personlig kristen. Men jeg er for det som binder oss til kristendommen: den europeiske kunsten, alvoret i tilværelsen ... Det alvoret er jeg redd vil forsvinne med kristendommen. I vår selvopptatte periode er faren for at kristendommen skulle forsvinne en større tragedie enn i perioder hvor folk var mindre selvopptatte. Da jeg var i AKP, hvor man faktisk ikke var så fryktelig selvopptatte, var det ikke et like stort problem.

– Hvorfor innførte du en diskusjon om Gud på de siste sidene i romanen Professor Andersens natt?

– Fordi jeg skjønte at jeg ikke kom utenom et skritt som jeg ikke hadde tenkt å gå.

– Her er en mann som ser et mord og griper etter telefonen for å melde fra, men ikke gjør det. Han skjønner at han bør det, hele vår kultur hviler jo på at man melder fra om slikt, men han greier det ikke, vil det ikke. Da kommer disse to setningene. «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse», står det plutselig.

– Det var ikke til å komme utenom. Jeg er tross alt romanforfatter, det var ikke mulig å skrive videre uten å gå den veien. Jeg har ikke lyst til å skrive dumme romaner. For å unngå det, måtte jeg trekke inn Gud.

– Ble du tvunget til det?

– Hva?

– Ble de siste 20 sidene skrevet «under diktat fra det uoppløselige episke element»?

– Har jeg sagt det?

– Det tror jeg du har sagt.

– Det må ha vært til deg, det da.

– Nei, det var til professor Liv Bliksrud og hennes studenter på et seminar, i foredraget «Hva som foregikk oppe i hodet mitt da jeg skrev Professor Andersens natt»: «Det uoppløselige episke element er det som bestemmer begrepet Guds inntog i romanen. Jeg sier at jeg skrev under diktat fra det uoppløselige episke element. Med bortvendt ansikt.»

– Ja vel, når du sier det på den måten, så.

– Er det likevel en gudsfornektende bok?

– Nei, det er det slett ikke. Jeg kan ikke ha ikke ha skrevet om begrepet Gud for å forsøke å fornekte at Gud finnes. Men det er jo heller ikke forfatterens forsøk på å omvende professor Andersen.

– Du beklaget deg senere over at så få bokanmeldere tok tak i denne gudsproblematikken. Til og med Vårt Land skrev at dette var en roman om sekstiåttere?

– Det er ikke så mange romaner som har med Gud å gjøre, så det var rart at de ikke tok poenget.

– Fraværet av metafysiske samtaler i det offentlige rom plager deg, sa du i forbindelse med boka?

– Ja, det er riktig, og det kan ha vært en grunn til at jeg skrev den. Jeg synes det er veldig synd hvis bildene og forestillingene fra den kristne kulturhistorien skal forlate oss, for dette er umistelige bilder.

– Fordi de knytter oss til fortiden, helt tilbake til antikken?

– Jeg burde egentlig, som en mann med examen artium, hatt et mye mer autentisk forhold til både Athen og Roma. I min ungdom skrev jeg et satirisk dikt om Akropolis og vår kulturs vugge, der jeg prøvde å håne andre diktere som kommer dit for å skrive høystemte dikt. Det var litt dumdristig, mest av alt fordi det sier så mye om meg selv og min egen tilkortkommenhet. Men det er sånn man er når man er ung.

– Dermed representerte den unge Dag Solstad noe av den samme selvtilstrekkelige historieløsheten som du nå ser rundt deg?

– Ja, i høyeste grad. Det er derfor jeg skjeller ut ungdommen stort sett i ensomhet. Jeg holder det for meg selv, for jeg kjenner meg litt igjen der. Og jeg må innrømme at det fortsatt er vanskelig for meg å se på Akropolis som noe stort mer enn en diger steinrøys. Jeg opplever jo New York i dag som en mye mer spennende by enn både Roma og Athen.

– Du er ikke akkurat noen Amerika-venn, men i fjor var du hedersgjest ved en norsk-amerikansk litteraturfestival i New York. Der kom det frem at selveste Lydia Davis har lært seg norsk ved å lese Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, ord for ord. Det er du vel glad for?

– Selvfølgelig. Er du gæren? Siden det har vært så stor motstand mot den boka her hjemme, er det jo ekstra moro at det er den hun velger seg. Ja, hvis det er denne boka jeg skal slå igjennom med i USA, så tenker jeg nok jeg skal si: Den satt!

– Da blir det slutt på kulturpessimismen?

– Ja, da er jeg ferdig med kulturpessimismen.

Intervjuet er basert på flere opptak og samtaler fra 2013 og 2016.