Lederutfordring: Hva bør Støre gjøre?

• Høsten 2014 var Jonas Gahr Støre mer populær enn både Erna Solberg og Jens Stoltenberg. 

• I januar i år gikk Solberg for første gang forbi Støre på NRKs statsministermåling.  

• Hvordan bør og kan Støre håndtere dette? Ukeavisen Ledelse har snakket med eksperter innenfor ledelse, kommunikasjon og statsvitenskap.

Fallhøyden var stor. Som utenriksminister var Jonas Gahr Støre landets mest populære statsråd, og sommeren 2011 viste en måling fra Dagbladet at Støre var mer populær enn statsminister Jens Stoltenberg i eget parti. I samme måling fikk superstatsråden høyere score blant Høyres velgere enn det Stoltenberg fikk blant sine egne. I september 2014, like etter at Jonas Gahr Støre var blitt leder for Arbeiderpartiet, viste NRKs statsministermåling at Støre var mer populær enn både Erna Solberg og Jens Stoltenberg.  

Men nå går det nedover

Meningsmålingene viser at oppslutningen rundt både Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre faller som stein. I NRKs statsministermåling fra januar var Solberg for første gang mer populær enn Støre. I denne ukens måling fra Dagbladet er det bare 23 prosent av de spurte som mener at Støre er den politikeren som er best egnet som statsminister. Det er et fall på ni prosentpoeng sammenlignet med desembermålingen. Samtidig fosser Erna Solberg fram. 31 prosent av de spurte i denne målingen mener nå at Erna Solberg er best. Det er en fremgang på ni prosentpoeng fra desember.

Hva kan Støre gjøre som leder i en slik situasjon? Er det nå han må snu på flisa? Skifte lederstil? Endre måten han fremstår på? Nei, mener eksperter Dagens Perspektivhar snakket med.

Angripes på karakter

Når vi vurderer lederes troverdighet, skjer det vanligvis etter tre dimensjoner, forklarer Jens Elmelund Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitetet i Bergen: Vi vurderer hvor flinke de er i jobben sin, vi vurderer om vi tror personen vil oss det beste – eller om vedkommende er mest opptatt av andre ting, for eksempel sin egen karriere – og vi vurderer menneskers karakter.

– Når det gjelder Støre, så har folk lenge tenkt at han er veldig flink. Det er både en styrke og en utfordring for ham. Den som er flink er gjerne det du kalle nyansert, men også oppfattes som uklar. Jeg har snakket med mange journalister som har spurt om hvorfor Støre er så uklar. Hvorfor han er en tåkefyrste. Men han er ikke alltid uklar. Han er også nyansert, sier Jens E. Kjeldsen, som registrerer at mye av retorikken fra de andre partiene i lang tid har handlet om at Støre og Arbeiderpartiet vingler.

Det er ikke så vanskelig å beskylde politikere for å være vinglete, all den tid politikere stort sett uttaler seg om fremtiden – som sjelden kan sies å være krystallklar.

– I amerikansk politikk har det å anklage andre politikere for vingling, vært et velkjent element ganske lenge, forteller Kjeldsen. Fenomenet er så utbredt at det til og med fått sitt eget navn. En politiker som anklages for å skifte posisjon, beskyldes for å være en «flip-flop».

Da John Kerry var presidentkandidat, laget motstanderne en valgkampfilm der de viste fram Kerry på seilbrett. Dreiende etter vinden. Fra den ene siden til den andre.

Om Høyre og Fremskrittspartiet har meislet ut en fiffig og kløktig kommunikasjonsstrategi der de beskylder Støre for vingling etter inspirasjon fra amerikansk politikk vites ikke, men det er et faktum at Støre faller på popularitetsmålingene. Og det er et faktum at Støre oftere enn før omtales som uklar. I kommentaren «Tåkebanken» i Dagsavisen viser Hege Ulstein til at et søk på ordene «Jonas Gahr Støre» og «tåkefyrste» eller «uklar» eller «utydelig» i avisarkivene til Retriever ga treff på 252 artikler i 2015. Mot 78 artikler i 2014. I løpet av to og en halv måned hittil i 2016, ga samme søk 90 treff.

– Anklagene om at Støre og partiet vingler, er et angrep på Støres karakter, sier retortikkprofessor Kjeldsen, og minner om de tre kriteriene for å vurdere troverdighet: kompetanse, velvilje mot andre og karakter.

– Det er vanskelig å komme forbi at Støre er flink, men de kan anklage ham for å være en vinglepetter. Det skal lite til før en politiker bekrefter en slik anklage, det ligger i politikkens natur. Når Støre i tillegg er en nyansert politiker, er det lett å stemple ham som uklar.

Husker det som gjentas

– Hvordan kan Støre møte denne retorikken?

– Jeg mener han må gjøre to ting. Han må stå fast på at han er en nyansert politiker som ser flere sider ved en sak og har to ting i hodet samtidig, men han og partiet må samtidig ha noen saker hvor de fremstår som klare, tydelige og samstemte. Hvis Støre gir slipp på nyansene, gir han slipp på seg selv, sier Kjeldsen.

– Er det vanskelig å få til en strategi der man både skal være nyansert og tydelig?

– Nei, men det er en dobbelstrategi. Du må insistere på at det i noen saker er viktig å være nyansert, mens du er veldig tydelig i andre saker. Skal Støre styrke sin posisjon, forutsetter det imidlertid at Arbeiderpartiet faktisk har en politikk som er klar, som velgerne er interessert i. Det hjelper ikke å snakke godt hvis folk ikke er interesserte i politikken din.

Styrker og svakheter

– Hva er den største trusselen for Støre framover?

– Hvis retorikken mot ham om vingling og uklarhet pågår lenge nok, kommer folk til å tro at det er sånn. Jeg kan ikke vite hva Høyre og Fremskrittspartiet har tenkt, om de har en bevisst vinglepetter-strategi, men det er kommet mye av den typen retorikk fra den kanten lenge.

Kjeldsen har merket seg at Støre har begynt å ta igjen med samme mynt og omtaler Siv Jensen og Høyre som uklare, men ifølge professoren har den strategien noen klare utfordringer. Én utfordring er at Siv Jensen kommer fra et parti som tradisjonelt er blitt oppfattet som klart og enkelt. Dermed skal det mye uklarhet til før et annet inntrykk får fotfeste. Utfordring nummer to er at høyresiden har omtalt Støre som uklar over så lang tid.

– Det man snakker lenge og mye om, fester seg hos folk. Dermed skal det lite til før Støre faktisk oppfattes som uklar. Hvis Jonas Gahr Støre og Siv Jensen står og beskylder hverandre for akkurat det samme - du er uklar - er det Støre som vil oppleves som mest uklar utad.

– Slaget står i 2017

Frank Aarebrot, professor ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, er blant dem som mener at det blir galt hvis Støre skifter lederstil eller strategi nå.

– Arbeiderpartiet er i en programprosess hvor de skal meisle ut det politiske programmet for neste periode. I den prosessen vil ulike stemmer innad i partiet mene ulike ting om ulike saker, og ulike forslag legges fram. Som partileder gjør Støre klokt i å ikke ta standpunkt i de sakene det nå er uenighet om, sier Aarebrot.

– Høyre har gjort noe lurt, de har stemplet ham som ubesluttsom og vinglete. Men det er klokt av Støre å ikke få panikk.

Å være i en partiprogramprosess er noe annet enn å legge frem forslag i Stortinget, understreker professoren, viser til at det hadde vært noe annet om Arbeiderpartiet hadde lagt fram motstridende forslag i Stortinget. Da hadde Høyre hatt rett.

– Støre prisgitt at det finnes noen kloke, politiske journalister der ute som forstår at programprosesser er noe annet enn politisk arbeid i Stortinget, sier Aarebrot, som minner om at det viktigste slaget ligger framover i tid.

– Når programarbeidet som pågår er ferdig, har Arbeiderpartiet et partigrunnlag. Det de jobber fram mot, er det kommende valget. Det er som teller, ikke popularitetsmålingene. Det er i 2017 slaget skal stå.

Autentisk ledelse

Ragnhild Kvålshaugen, professor ved Handelshøyskolen BI, har forsket autentisk ledelse. Hun vil ikke uttale seg om Jonas Gahr Støre som sådan, men sier på generell basis at det er sjelden er troverdig hvis en leder forandrer lederstil og opptrer i strid med din person og den du er.

– Hele ideen med autentisk ledelse er at du må tenke igjennom dine styrker og svakheter, og bygge lederskap på dine sterke sider. Forskning på autentisk ledelse viser at hvis du oppleves som autentisk, blir du sett på som troverdig. Dette er viktig for å påvirke andre, og ledelse handler jo stor grad om å kunne påvirke og ha innflytelse gjennom andre.

– Er det å være en autentisk leder nok for å snu en vanskelig situasjon?

– Nei, ikke i næringslivet og heller ikke i politikken, som i stor grad vil være preget av dagsaktuelle saker. Hvis en politisk leder ikke klarer å appellere til tidsånden, vil det skape utfordringer. Jeg kjenner ikke situasjonen i Arbeiderpartiet og sier ikke at det er slik der, men hvis en leder ikke klarer å møte de utfordringene organisasjonen står overfor, kan det være grunn til å spørre seg om man har en leder som passer i rollen.

Gruppepsykologi

I stiftelsen AFF ved Norges Handelshøyskole, som har drevet med leder- og organisasjonsutvikling siden femtitallet, er de opptatt av lederes rolleforståelse. Når en leder forhandler seg fram til lederrollen, skjer det etter en avveining mellom forventninger fra overordnede, eiere, underordnende og omgivelsene for øvrig. Rune Rønning, forskningsansvarlig ved AFF i Bergen, viser til at Støre ser ut til å være en leder som har en tilbøyelighet til å velge dialog.

– Dette er en stor styrke, men når folk forlanger mer klarhet enn det situasjonen gir grunnlag for, blir han altså beskyldt for vingling.

– Bør Støre gjøre noe med sin egen rolleforståelse etter fallet på målingene?

– Jeg skal ikke uttale meg om Støres rolleforståelse, for den kjenner jeg ikke. Men alle ledere som opplever overraskelser, må tenke igjennom hvordan de forholder seg til ting. Jeg tror imidlertid at dagens politiske situasjon farges av at mange er engstelige for økt innvandring, endringer i økonomi, oljepris etc. Det vi vet fra gruppepsykologien, er at folk i slike situasjoner forventer mer tydelighet og kraftfull handling fra politikere enn det er grunnlag for og som er fornuftig. Når angstnivået øker, er den generelle tendensen at folk ser seg om etter ledere som er tydelige og sterke. Hvis du da er en leder som har en diskuterende innstiling til ting, kan det oppleves som om du ikke møter forventningene, sier Rønning, som mener det er feil av ledere å møte forventninger om den veldig sterke og handlekraftige leder hvis det er tydelig at det ikke finnes noe grunnlag for det.

– Gjør du det, blir du redusert til en værhane. Noen ganger må man akseptere å leve med usikkerhet, forholde seg til den og møte den med dialog og drøftelser.

Opposisjon: Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet, sliter litt som opposisjonspartie og  får ikke helt hull på Erna Solberg og resten av regjeringen, mener eksperter Dagens Perspektiv har snakket med. (Foto: NTB-scanpix).

Etterlyser visjonene

Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen, analyserte for noen år tilbake - i en masteroppgave i et MBA-program ved Universitetet i Tromsø - Jonas Gahr Støres strategi for å overtale folk i nord til å tro på regjeringens nordområdestrategi. Hun brukte Keith Grints ledelsesteori «The Arts of Leadership», og konkluderte med at Støre fremstod som sterk på strategisk visjon og overtalelse, men kom dårligere ut på taktisk organisering og identitet. Under en tale Støre holdt i et auditorium på Universitetet i Tromsø ble stemningen så magisk at Methi omtalte det som en «Obama-effekt». Som tilhører i salen, satt hun igjen med en følelse av at publikum i salen var oppslukt. De tok inn alt han sa, de trodde på ham, de lot seg overbevise og begeistre.

– Støres sterkeste side som i rollen som utenriksminister med ansvar for nordområdesatsingen, var evnen til å formulere en visjonær strategi. Han snakket om det store bildet. Om en ny region. Om geopolitiske utfordringer. Han var slagkraftig retorisk, og appellerte sterkt til tilhørere og tilhengere i nord. Det kan virke som det politiske talentet han utviste som utenriksminister går litt tapt når det i hverdagen skal føres politikk på så mange ulike områder, sier Kirsti Mehti.

– Jeg tror Støre vil tjene på å adressere noen grunnleggende problemstillinger, visjoner og løsninger på samfunnsutfordringer som appellerer til sosialdemokratiske verdier. Det er noe med dette å kunne appellere til en form for fremtidstro som representerer nye muligheter. Disse tingene som nordområdestrategien i regi av Støre hadde så mye av.  

Sakene styrer

Jonas Gahr Støre gjør det dårlig på meningsmålingene først og fremst på grunn av saker og krefter utenfor hans kontroll, mener statsviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, Svein Erik Tuastad.

To nøkkelmåneder – november 2014 og november 2015 – illustrerer poenget, mener han: 

– I november 2014 handlet det om et usosialt budsjett fra de blåblå, og Støre kunne gni inn de sosialdemokratiske verdiene til en lydhør velgerskare: «Det var jo ikke dette vi ville ha».Arbeiderpartiet var i ferd  med å få skyhøy velgeroppslutning. Men året etter, i november 2015, handlet alt om flyktninger:

– Da havner Ap på bortebane og er internt splittet. Partiet raser nedover på målingene. Hvor ekstremt skiftet var, kan vi illustrere ved å telle Dagsrevyoppslag om flyktninger og terror, påpeker Tuastad. I november 2014 handlet syv av 300 oppslag i Dagsrevyen om flyktninger, i november 2015 handlet 104 oppslag, ett av tre, om flyktninger eller islamistisk terror.

Tuastad tror nedturen handler mer om Arbeiderpartiet enn om Støre, eller kanskje enda mer om de andre partiene.

– Vi legger fort for mye vekt på personene. Det som må trekkes inn i bildet, er hvilket politisk rom de politiske motstanderne gir en. Framgangen til Arbeiderpartiet sent i 2014 skyldes like mye det interne bråket på borgerlig side som en genial opposisjonspolitikk fra Ap. Det er på samme måten nå: Velgerne oppfatter at Fremskrittspartiet og Høyre har brakt asylpolitikken nærmere der de ønsker den. Det har de fått kreditt for.

Asylsaken og arbeidsledigheten

– Er det kun asylsaken som er årsaken til at Støre og Ap sliter?

– Asylsaken har utvilsomt mest å si. Den har vært fullstendig dominerende på dagsorden. Husker noen budsjettet til de blåblå i høst? Det havnet jo helt i skyggen. Sakene som former dagsorden skaper en slags politisk tidsånd. Nå er tidsånden på parti med høyresiden.

– Men økende arbeidsledighet burde gi Ap og Støre en drømmeposisjon. Hvorfor klarer de ikke å score politisk på situasjonen?

– Saken er ikke nok framme på agendaen, dessuten er det ikke lenger slik at sosialdemokratiet eier arbeidsledighetssaken. Det så vi under Reinfelt-perioden i Sverige, og det gjelder også i Norge. Velgerne er kloke nok til å forstå at det ikke er slik at den ene eller andre siden prioriterer sysselsettingen høyere enn de andre. Ingen av blokkene i Norge har, slik jeg kan vurdere det, eierskap til arbeidsledighetssaken nå, og det er ikke nødvendigvis slik at velgerne straffer den sittende regjeringen hvis arbeidsledigheten stiger. Folk skjønner at regjeringen Solberg ikke styrer oljeprisen.

Etterlyser en enhetlig ledergruppe

– Hva med Støres lederstil?

– Om det er ikke nødvendigvis siste ord sagt. Av og til er det jo befriende med en leder som tenker høyt og ikke høres ut som en forhåndsprogrammert snakkemaskin. Men når vinglestrategien til Høyre har lykkes så godt, er det fordi det personlige og partipolitiske faller sammen. Støre er mindre kontant enn andre ledere, samtidig har Arbeiderpartiet i asylsaken, slik de har det i miljøsaken, intern splittelse. Partiet er ikke helt enhetlig på disse feltene. Ergo forsterker det personlige det politiske i negativ forstand, så å si. Samtidig er jo Støre en tillitsvekkende person. Det virker som han ikke har noen fiender internt, og han er jo åpenbart smart, påpeker statsviteren, som mener at det som kan kritiseres, er at partiet ikke framstår som mer enhetlig i ledelsen.

– Støre, og nestlederne Helga Pedersen og Trond Giske må i alle fall kunne høres like ut, men i kommunereform-saken og asylsaken er ikke det inntrykket, sier Svein Tuastad, som mener at Ap burde ha utnyttet forskjellene mellom regjeringspartiene og støttepartiene KrF og Venstre mye bedre.

– Det er merkelig at ikke Ap har klart å utnytte forskjellene mellom Høyre/Frp og KrF/Venstre bedre.