Ledere utenfra: Fra en madrass bak kjøleskapet til 170 ansatte

Vi sitter på et lyst og luftig møterom på Tøyen i Oslo. Friske blomster på bordet. Moderne lokaler. Det er en fin sommerdag. Bedriften summer av hektisk aktivitet. Den rommer 160 ansatte og omsetter for 61 millioner kroner innen hjemmetjenester. Rizalina har bygget opp det hele fra grunnen av.

Omsorgsoppgavene i Norge vokser med økende hastighet. En bølge av alderdom og krav til verdig velferd skaper store utfordringer. Innvandrere som Rizalina er en viktig del av løsningen.

Jenta fra Manila

Vi skal til landsbyen Bacarra nord for Manila på Filippinene på 1960-tallet. Det er stekende hett under stråhatten. Rizalina er bare en jentunge. Hun går med bøyd rygg og planter over tusen risplanter hver dag. Hun elsker jobben.

– Du skulle vært mann, du, Rizalina, sa familien til meg. Det var fordi jeg aldri ryddet i huset eller likte det som kvinner vanligvis tar seg av. Jeg trivdes best når jeg kunne arbeide ute sammen med far.

De er seks søsken. Rizalina er nummer fire i rekken. Familien har lite penger. Det er helt utelukket at jenta skal få en utdannelse.

– Jeg gråt og gråt. Jeg drømte om å gå på handelskole, men mine foreldre sa nei. Eldre søsken gikk foran i køen.

Rizalina hadde en mattelærer på ungdomskolen som så henne. Han dro hjem til jentas foreldre og sa:

– Dere har en veldig talentfull datter. Ikke stopp henne. Jeg vil sponse utdannelsen.

Men stoltheten sto i veien. Foreldrene vil ikke ta imot denne gaven. Isteden fikk Rizalina arbeide og tjene penger på og ved siden av gårdsdriften. Hun laget småretter og solgte mat på skolene i området. Jenta gikk og ventet på at foreldrene skulle ta en beslutning for resten av livet.

– Jeg kommer fra en kultur hvor vi har dyp respekt for våre foreldre. Jeg anerkjenner de valg som mine foreldre har tatt på mine vegne. Jeg la bort drømmen om en økonomisk utdannelse og sa ja da de foreslo at jeg skulle bli sykepleier. Jeg fikk, etter litt frem og tilbake, lov til å gå fire år på Northern Christian College. Jeg har aldri angret på det.

Madrassen bak kjøleskapet

Det er 1980. Rizalina har landet på Fornebu flyplass. Hun har 28 dollar i lomma og en lapp med et navn og et telefonnummer som hun har fått av en formidlingsagent. Jenta skal være hushjelp hos en mann i Oslo. Når Rizalina forteller om dette kommer tårene.

– Han viste meg støvsugeren og mine oppgaver. Han viste hvor jeg skulle sove, på en madrass bak kjøleskapet. Jeg var i det huset i en uke. Det var helt forferdelig. Det var som å dø, forteller Rizalina.

Gjennom agenten får hun til en omplassering og flytter til en diplomatfamilie og er litt mer heldig denne gangen. Hun får eget rom og eget bad.

Det er likevel lange og harde dager, ofte fra seks om morgenen til ti om kvelden. Jeg fikk tusen kroner i måneden i lønn. Det var tøft. Jeg prøvde å finne meg en jobb som sykepleier. Jeg oppsøkte blant annet Radiumhospitalet og spurte etter arbeid som sykepleier. Jeg sa at jeg var villig til å jobbe uten lønn for å få praksis. De sa nei. De sa jeg manglet godkjenning i Norge og at jeg snakket for dårlig norsk. Og det var jo sant. Så jeg bestemte meg for å skaffe det som skulle til.

Paulus sykehjem

Det er 1982. Rizalina har truffet en norsk mann som hun vil gifte seg med. Hun svetter over norsk undervisning hos privatlærer og går på Rosenhoff Voksenopplæring. Å lære seg brukbart norsk tar over to år.  Hun går på Høyskolen i Oslo og Akershus, plusser på utdannelsen slik at hun kan bli godkjent sykepleier av fylkeslegen i Oslo. Hun fullfører utdannelsen og går fra en jobb som hjelpepleier til å bli ledende sykepleier på Paulus sykehjem på Grünerløkka. Livet begynner å smile.

– Noe av det første jeg gjorde som leder på Paulus var å lage god mat for mine egne penger og ta en gruppe eldre med på tur. På den tiden satt mange gamle inne hele tiden. Jeg bestilte taxi. Vi dro til Ingierstrand og hadde piknik på stranda. Vi grillet og solte oss. Da vi kom tilbake til sykehjemmet sa de gamle: "Vi har vært på ferie". Det var en helt fantastisk følelse. Jeg glemmer det aldri.

Rizalina blir på Paulus sykehjem til 1980-tallet går mot slutten. Hun får nye jobber på Vålerenga alders- og sykehjem, i hjemmesykepleien, på Ryenhjemmet og hun blir avdelingssykepleier på St. Halvardshjemmet. Underveis hospiterer hun på Hawaii i USA og jobber med utviklingshemmede. I 2001 starter hun ASOR AS som driver med bemanningsvirksomhet og hjemmetjenester. Virksomheten havner i alvorlig bråk.

Rizalina Jenssen

Rizalina Jenssen (57) kommer fra en famille med risbønder i byen Bacarra nord for Manila på Filippinene. Hun har en bachelorgrad innen sykepleie fra Northern Christian College på Filippinene. Hun kom til Norge i 1980 og er godkjent sykepleier fra Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun har etterutdanning innen eldreomsorg og har tatt kurs innen organisasjonsteori og personaladministrasjon, samt yrkespedagogikk rettet mot innvandrere og bedriftsutvikling.

Rizalina Jenssen er gründer og daglig leder av ASOR AS på Tøyen i Oslo. Bedriften har 170 ansatte og 47 millioner kroner i omsetning og leverer praktisk bistand, brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og hjemmesykepleie. Bedriften leverer gjennom fritt brukervalgs ordningen i Oslo kommune, samt tjenester i det private markedet. ASOR AS leverer døgnbemannet hjemmesykepleie i alle Oslos 15 bydeler. Staben består av sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Bedriften har i år startet opp med hjemmetjenester i Bærum.

Alvorlige anklager

– Det starter med en ansatt hjemmehjelp som i strid med våre regler hadde lånt penger av en klient, spist mat og annet som gjorde at vedkommende ikke fikk fornyet kontrakt hos oss. Mannen gikk til Dagsavisen og hevder at vi drev med sosial dumping. Andre medier slengte seg på. Noen ansatte klager over at de ikke syns at betingelsene de fikk var gode nok. Det ble også fremmet påstander om at noen av sykepleierne jobbet uten autorisasjon, forteller Rizalina.

I denne perioden får hun besøk av politikeren Erling Folkvord som er Rødts representant i Oslos bystyre. Han skriver en bok som påstår at Oslo er preget av korrupsjon og at blant annet Rizalina driver med sosial dumping. Kommunene bestemmer seg høsten 2008 for å iverksette en ekstern granskning av påstandene.

Granskningsrapporten fra PricewaterhouseCoopers konkluderer at det ikke forekommer sosial dumping i ASOR.  Kommunene avholder en høring om saken. Her konkluderer 27 representanter med at de har tillitt til Rizalina og ASOR, mens tre representanter mener det motsatte. Arbeidstilsynet drar på tilsyn hos bedriften og skriver i sin rapport fra 2009:  "Arbeidstilsynets generelle inntrykk er at de ansatte i ASOR trives med å arbeide i ASOR og at arbeidsgiver strekker seg langt for å ivareta sine ansatte og tilrettelegge for dem". ASOR får pålegg om å endre sitt system for timeregistrering.  I denne perioden kommer også Kommunerevisjonen på kontroll og konkluderer positivt. VG skriver meget negativt om Rizalina og bedriftene hennes og blir i 2010 dømt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Også Dagsavisen blir felt av PFU.

– For oss har denne historien vært et stort omdømmetap som fortsatt skader oss. Hvis du søker på mitt navn på nettet så lever disse anklagene om sosial dumping på et sett til evig tid. Til tross for det har vi klart å utvikle bedriften. Vi har nedlagt bemanningsvirksomheten og konsentrerer oss om hjemmetjenester. Vi vokser nå jevnt og trutt og er en attraktiv arbeidsplass for mange mennesker. Det er jeg stolt av sier Rizalina. Hun har samlet all dokumentasjon i saken, hele 700 sider og bruker dette i sitt forsvar.

Etter å ha gjennomlevd dette står vår bedrift nå støtt. Vi utvikler oss meget positivt, sier Rizalina. ASOR er blitt en familiebedrift. Sønnen på 28 år jobber som teamleder og ektemannen jobber i administrasjonen blant annet med ansvar for bilparken.

– Det har vært en smertefull prosess for deg å utvikle bedriften. Er det noe du angrer på?

– Jeg har et oppriktig ønske om å hjelpe mennesker. Jeg bryr meg om eldreomsorg. Jeg bryr meg også om folk, vil gjerne hjelpe særlig filippinere til å få en jobb i Norge som de kan mestre. Jeg kan helt ærlig si at jeg har aldri hatt noe motiv om å utnytte noen eller gjøre noe galt. Å drive denne virksomheten er mye jobb og mye ansvar. Jeg sover fortsatt med mobiltelefonen under soveputa og er alltid tilgjengelig. Det er lange arbeidsdager. Men jeg syns ikke at det er slitsomt, fordi dette er meningsfylt arbeid. Hver dag. Jeg er takknemlig for å ha fått det til i Norge.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Ledere utenfra» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.