Ledelse og etterpåklokskap

Da 22.julikommisjonen under ledelse av Alexandra Bech Gjørv la fram sin rapport i 2012, fikk den nærmest status som åpenbart sannhet. Kritikken av politiet var ramsalt. Samtidig rammet kritikken forvaltningen som helhet. Det styrings- og beredskapssystemet vi har utviklet, sviktet da det ble satt på prøve. Kommisjonen konkluderte med at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret hvis de ansvarlige hadde iverksatt allerede vedtatte sikringstiltak og at en raskere politiaksjon på Utøya for å stanse gjerningsmannen kunne vært mulig. De kom med 31 anbefalinger til hva myndighetene kunne gjøre for at Norge skal være bedre rustet. Hovedkonklusjonen var bedre ledelse og endring av kultur. Problemet var ikke tilgang på ressurser, mente kommisjonen. Det mest påfallende som har skjedd i ettertid, er økningen i bevilgningene til politiet. Her mente politikerne at kommisjonen tok feil.

Vi må jo tror at lederskapet i politiet er blitt bedre og at det er tatt grep for å endre kulturene. Men det kan ikke dokumenteres. Endringen er neppe så stor som vi kunne ha håpet på. For lederne og folkene er mye de samme.  

Kritiserer 22.juli-rapporten

I en kronikk i Politiform kritisere forsker Helge Renå deler av kommisjonens rapport. Han skriver videre at myndighetene ikke bør legge «rapportens vurderinger og konklusjoner til grunn for sitt pågående reform- og omstillingsarbeid», uten at det blir gjort «en kritisk refleksjon og analyse». Det virker som han slår inn åpne dører. Det er vel ikke noen som mener denne rapporten skal fungere som et styringsverktøy i dag. Det fungerte slik da den ble lagt fram. Regjering og politiet gikk i gang med å følge opp de 31 tiltakene kommisjonen foreslo nær sagt uten diskusjon. I tillegg ble en rekke andre tiltak satt i verk. Det gjaldt å vise handlekraft.

Et nytt utvalg ble satt ned for å legge fram et forsalg til en politireform- «Politianalysen 2013». De bygget en på «Gjørv-kommisjonens» rapport, uten å gjøre den til en facit. De kom med egne vurderinger og anbefalinger. Deretter «knadde» departementet på saken i over et år og satte den til «politisk heving» før Stortinget vedtok reformen i fjor. Politidirektoratet er godt i gang med gjennomføringen. Nye politimester er på plass og de rulle ut reformen i distriktene. Men ingen politimestre går vel med 22.juli kommisjonens rapport i baklomma. Rapporten har ikke den statusen lenger.

Tidligere politimester Anstein Gjengedal i Oslo synes det er på tide at det stilles spørsmål ved innholdet i 22. juli-rapporten.

-I tiden etter at rapporten ble lagt fram, ble man oppfattet som for lite ydmyk hvis man ikke la den til grunn for hva som hadde skjedd. Gjørv-rapporten ble en opplest og vedtatt sannhet, men det er mye der jeg ikke kjenner meg igjen i, særlig når det gjelder holdninger og kultur i politiet. Jeg synes rapporten er for bastant, sier Gjengedal til Aftenposten.

Det er forsiktig sagt. Kravet fra opinionen og politikere var at alle i politiet skulle ydmykt bøye seg for kritikken i rapporten. Det var ikke klima for å forklare eller forsvare seg. Da politiets egen granskning, ledet av Olav Sønderland, konkluderte med at politiet ikke hadde gjort noen klare feil, ble han raskt feid av banene. Den slags selvforsvar ville ikke opinionen ha noe av. Politimester Øystein Mæland forsto det. Da han var tilbake etter pappaperm i 2012 beklaget han at politiet ikke kom tidligere til Utøya, men han pekte ikke noen feil som var blitt gjort og hvem som hadde ansvaret for dem. Han forsøkte å forklare hvorfor politiet handlet som de gjorde.

Mæland ofres

Regjeringen var ikke fornøyd. Mæland var ikke «flat nok», men de konkluderte ikke da. De ventet på rapporten fra 22.juli-kommisjonen. Her var kritikken så pass hard at det endte med at Mæland trakk seg fordi han ikke fikk den tilliten fra justisminister Grete Faremo han etterlyste. Mælands problem var at han i for stor grad forklarte og forsvarte politiet. Han ble ofret fordi han ikke helt og fullt hadde tatt inn over seg den virkeligheten som Gjørv-kommisjonen beskriver. Om noen i dag vil høre på nytt de forklaringer Mæland brakte til torgs, gir det nok bedre mening enn det ga den gang.

Slik er det etter kriser. Det samme har vi nå sett i Telenor. Her legger Deloitte fram en rapport som frikjenner styre og ledelsen for å ha medvirket til korrupsjon eller å skjule det. Det hjelper ikke. Kravet om at alvoret må synliggjøres er så sterkt at to direktører må ofres og en må finne på en hel masse tiltak for å skape ro.

Ledelse er å ta risiko. Ofte vet en ikke der og da hva som er det beste å gjøre. Hva som ville ha skjedd dersom en hadde valgt å gjøre noe annet, er nesten umulig å si. Når granskerne kommer inn, har de den fordelen at de kjenner resultatet. Det kan øse ubegrenset fra etterpåklokskapens kilder. Det er alltid noe som kan gjøres bedre og noe en i ettertid ser kunne ha blitt gjort annerledes.

Granskninger skal både tas på alvor og med en klype salt. De er nyttige for å belyse hva som har skjedd, men folk som kommer utenfra, er sjelden de beste til å fortelle hva som bør endres eller skje framover. Det er ledelsens ansvar.