– Krig drives av språk

Uten så mye som et innledende «Kjære Hanna» eller «Hei!» dumpet e-posten på elleve ord inn i postboksen hennes. «Ingen vits i å jobbe noe mer på denne novellen, Hanna». Med vennlig hilsen redaktøren i Gyldendal. Hanna Dahl hadde akkurat sendt ham en urimelig lang mail, hun visste at den var for lang. Og hun hadde lagt ved novellen hun hadde jobbet med lenge, den hadde ligget og virkelig modnet, hun hadde sittet oppe natt etter natt for å perfeksjonere den. Men «Daustokken» var åpenbart ikke noe Gyldendal ville satse på. Følelsen av at hun var mange år på overtid ble plutselig enda mer knugende enn tidligere. Kalenderen viste 2011, og «Daustokken» var den første novellen hun sendte inn etter at hun to år tidligere hadde fått grønt lys fra Gyldendal: De likte ideen hennes, og hun ble bedt om å jobbe videre med den novellesamlingen hun hadde skissert for dem.

Etter å ha lest ordene i den korte e-posten fra redaktøren forsto hun at fra nå av måtte hun bare gi mer faen. Så ble hun nominert til Brageprisen.

– Jeg hadde ikke ventet det. Jeg satt i et møte på jobb da jeg fikk vite om nominasjonen. Jeg så at redaktøren hadde ringt flere ganger, og jeg gikk ut av møtet for å ringe tilbake, sier hun.

Men ettersom det ennå ikke var offentliggjort, måtte hun tilbake og holde maska, selv om beskjeden naturlig nok gjorde møtet en god porsjon hyggeligere.

Krig drives av språk

Brageprisen har som formål å «utbre interessen for god skriftkultur». Der ligger Dahl godt an. Det er ikke én anmeldelse som ikke nevner språksikkerheten hennes. Dahl er opptatt av språk, og hvordan språket konstruerer verden. «Ingen skal fortelle meg at ikke kriger drives frem av språk», sier en av hovedkarakterene hennes i novellen om krigen i Kosovo. For å være litt mer konkret, mener hun at måten Serbia spilte på gamle myter og et slag fra 1300-tallet på, for å legitimere eierskapet til Kosovo, var en sterk driver i krigen mot det nå løsrevne landet.

– Serbia omtalte for eksempel Kosovo som «Serbias hjerte». Historien og språket ble brukt på alle sider i Balkan-konfliktene, som våpen for å oppildne, som retorikk for å skape fiendebilder. 

Egentlig snakker hun ikke bare om Jugoslavia og tidligere kriger. Slike bilder skapes i alle kriger og konflikter, mener hun, også i dag.

– Bare legg merke til hvordan det ble sagt her om dagen «Vi er ikke i sivilisasjonskrig, for de vi kriger imot er ikke siviliserte». Når noen blir konstruert som usiviliserte, blir det jo mye mindre problematisk å bombe områdene de oppholder seg i. Språket tvinger oss til å tenke på bestemte måter om bestemte fenomener, sier hun.

Å skrive en hel novellesamling om språk, det er ikke til å unngå at det høres litt fjernt ut. Kan det i det hele tatt bli en tilgjengelig bok ut av det?

– Jeg er opptatt av at det ikke skal bli alt for mye akademisk jåleri om språk her. Det må være en forankring i virkeligheten, sier hun.

Den skandinaviske handlingslammelsen

Å utvise akademisk jåleri er som å banne i kirka innenfor enkelte anmelderkretser. Så sannsynligvis fremstår ikke novellesamlingen hennes sånn, for den har blitt mottatt med usedvanlig gode kritikker. «Enestående i norsk sammenheng» har anmelderne skrevet. Novellene har handling fra Russland, tidligere Jugoslavia og Norge, og anmelderne mener hun skriver med like god breddekunnskap fra alle steder. Det er ikke så rart, for hun har bodd både i Russland og i Jugoslavia, i tillegg til å ha studert russisk og jugoslavisk litteratur og politikk. Fra utenlandsoppholdene hentet hun mye av det som ligger i det blikket hun har på Skandinavia, i de novellene som foregår her hjemme. Det var for eksempel i Russland hun først fikk øye på den skandinaviske passiviteten, handlingslammelsen.

– Utreisen ble min inngang til den skandinaviske kulturen, sier hun.

Handlingslammelse er den følelsen stipendiaten i tittelnovellen «Rønneimperiet» opplever i møtet med den russiske kulturen, stipendiaten registrerer en viljestyrke og en skarpsindighet som formodentlig ikke eksisterer her til lands. Og selv har Dahl kjent mye på nettopp handlingslammelse.

– Jeg tror vi som nordmenn er veldig passiviserte. Velferdsstaten er fantastisk, men den har også den ulempen at vi blir vant med at alt kommer til oss uten at vi trenger å kjempe noe særlig for det. Vi blir rett og slett litt bortskjemte av den, og ute av stand til å tenke alternative løsninger, eller å gidde å kjempe for noe vi tror på. Det var det jeg ville skrive om.

Ifølge Dahl er en skandinavs hjerne en bløt hjerne. Hun mener at demokratiet setter høye krav til oss som borgere, men er ikke sikker på om alle er beredte på å ta det ansvaret som kommer med demokratiet.

– Sier du at ikke alle burde hatt stemmerett?

– Det er jo litt ekstremt å si, jeg sier kanskje heller at vi må komme oss ut av den paralyserende effekten som velferdsstaten har hatt på oss.  

For hyggelige nordmenn

Det er ikke det eneste ved Norge og nordmenn Dahl reagerer på. Hun mener også at vi er altfor blide i dette landet. Da hun jobbet på et barnehjem i den russiske enklaven Kaliningrad, var det særlig den bryske, russiske offentligheten hun forelsket seg i. Russerne var ikke spesielt hyggelige med mindre de kjente dem de snakket med. Det passet henne godt, men hun mener at denne type morske oppførsel nærmest er uakseptabel i Norge. Her hjemme på berget er vi rett og slett er for hyggelige. Det er ikke hverdagskost for en nordmann å høre det, men Dahl står ved sitt.

– I Russland er det kanskje denne kontrasten som tiltrekker meg. Der er det lov å være mutt og sur i offentligheten. Men med en gang du kommer nærmere på russerne, er de verdens hjerteligste folkeslag.

– Er du i opprør mot den skandinaviske livsformen?

– Ja, kanskje, på en litt uuttalt måte. Det er klart jeg er litt opprørsk. Det ligger jo en kritikk i novellene mine, samtidig som det ligger kjærlighet i dem.

Dahls noveller springer gjerne ut fra hendelser tatt ut fra hennes eget liv. Slik som begynnelsen på novellen «Ømfintlighet», om dynamikken i forholdet mellom barn og voksen.

– Jeg satt på badegulvet, mens en følelse av apati skylte inn over meg.

Foran henne lå det en plast-elg. Hun tok den opp. Veide den, før hun studerte den inngående, og oppdaget at det var et plastrådyr, ikke en elg som hun først hadde tenkt. Hun satt med ryggen til, trollbundet av det som viste seg å være et plastrådyr, da den syv år gamle venninna til datteren hennes kom inn på badet.

– Hva gjør du med rådyret mitt, Hanna, spurte syvåringen. Dahl ble svar skyldig.

–Hva var det du gjorde?

– Jeg satt vel å følte på denne handlingslammelsen. Og så måtte jeg bare gripe fast i noe materielt, noe håndfast. Kanskje var det vel så viktig at den minnet om barndommen. Den føltes trygg.

Til sist vil Dahl gjerne tilføye noe.

– Jeg vil gjerne si hvorfor jeg skriver noveller, eller, rettere sagt så leste jeg Anne Oterholm (som også er nominert til Brageprisen red.anm.) sin roman, og jeg ble utrolig imponert. Det er en vanvittig forskjell på å skrive en roman og en novelle, det å kunne rulle ut en hel historie på mange hundre sider… En stor prestasjon.

– Så du vil avslutte med å si at en annen nominert fortjener prisen?

– Jeg ble i alle fall imponert da jeg leste henne.