Han blir norsk forsknings mektigste

• Dette intervjuet ble gjort i juni 2016

John-Arne Røttingen ser ut som et bestillingsverk fra forskningsmiljøet. Gjennom hans karriere har han huket av de nødvendige boksene for å innta den mektige sjefsstillingen i Norges Forskningsråd, én etter en: Han er velutdannet, har tung forskningsbakgrunn, undervisningserfaring, samt internasjonal suksess og respekt – både praktisk og akademisk.

Han har også holdt en rekke administrative (selv om dette er et uttrykk Røttingen helst unngår – prøv «tilretteleggende», sier han) posisjoner i internasjonale og nasjonale organisasjoner.

Arvid Halléns erstatter er klar for det meste.

– Jeg hadde faktisk ikke fått med meg at stillingen var lyst ut. Jeg var heller ikke på utkikk etter ny jobb, for den jeg har nå er veldig spennende, sier Røttingen, som i dag er områdedirektør for smittevern, miljø og helse ved Folkehelseinstituttet. Gjennom sitt arbeid der har han blant annet fanget verdenspressens oppmerksomhet etter store gjennombrudd i arbeidet med en Ebola-vaksine.

– Men så ble jeg oppfordret til å søke av flere. Og jeg er veldig engasjert i forsknings- og innovasjonspolitikk, og kunnskap som en driver for samfunnsutvikling og næringsutvikling. Konstruksjonen i Norge med ett felles råd som dekker alle fagfelt og bredde fra grunnforskning, via anvendt forskning, til mekanismer til innovasjonsstøtte i næringslivet, er et viktig redskap for landet vårt, sier han.

I mars 2017 overtar Røttingen sjefsstolen i Norges Forskningsråd, og dermed en av landets mektigste direktørstillinger.

– Blir rådet veldig annerledes enn dagens, med deg bak roret?

– Forskningsrådet er et veldig demokratisk beslutningssystem, med styrer på tre nivåer. De styrene består i veldig stor grad av stemmer fra sektoren og forskningsinstitusjonene selv, samt næringsliv og andre brukerinteresser. Så en direktør bestemmer ikke politikken alene, på noen som helst måte. Jeg tenker at jeg vil komme inn i en god tradisjon for å bruke Forskningsrådet som en møteplass for å få fram velforankrede, gode prioriteringer på tvers. Så jeg tror ikke at det vil skille seg vesentlig fra slik det er i dag, sier han diplomatisk.

– Men det vil nok komme noen endringer. Ikke fordi jeg vil komme med noen brannfakler, eller si «sånn vil jeg gjøre det», men fordi i enhver organisasjon vil det sees nye muligheter og ideer.

Helse mot røkla

De siste årene har Røttingen både sittet på første rad og i førersetet mens noen av tidenes framskritt i norsk helseforskning ble gjennomført. Suksessen gjenspeiles i ressursbruken, som tidligere omtalt i Ukeavisen Ledelse: Helse sluker norsk forskning.

– Deler du denne oppfatningen?

– Nei, jeg tror det er en misforståelse. Ja, helse har hatt en god og stor vekst i FoU-statistikken. Noe av denne veksten er reell, noe ikke, mener han, og viser blant annet til at sykehus ganske nylig har blitt en del av forskningssystemet, og at ressurser som også tidligere er blitt brukt der nå rapporteres som forskning. Men helseforetaksreformen har bidratt til en strategisk satsing på forskning i spesialisthelsetjenesten. I tillegg går det ressurser som registreres som helseforskning til IKT og andre «muliggjørende teknologier».

– Kanskje vi bør investere mer av helseforskningskronene i muliggjørende teknologi og i enda større grad samfunnsvitenskap, logistikk, tjenesteleveranser og den type ting, tenker han høyt.

Ja, kanskje det? Røttingen får i alle fall litt penger å rutte med. Men så er det også noen andre rom som skal fylles også. Havrommet, for eksempel.

AS Norge

Den mye omtalte «omstillingen» vil være svært gjeldende, kanskje gjennom hele hans regjeringstid i rådet. I år har Forskningsrådet et budsjett på 9,3 milliarder kroner, hvorav omkring 80 prosent normalt delegeres til forskningsformål. Neste år kan potten øke med omtrent én milliard.

– Jeg kjenner helsesektoren og helsefaget, og der har jeg ganske bred kompetanse. Men jeg kjenner ikke på noen måte andre sektorer like godt. Jeg må også sette meg bedre inn i aksen mellom næringsliv og Forskningsrådet, og virkemiddelapparatet. Jeg kjenner jo en del av det, men jeg har ikke hatt skoen på og sittet i en privat sektor-rolle. Så det er nok noe jeg vil legge vekt på i egenskoleringen.

Den egenskoleringen starter umiddelbart. Men Røttingen vil ikke være synlig i den forskningspolitiske debatten før han inntar sin nye stilling. Først skal han lytte. Han vil heller ikke gå inn på hvilke sektorer som bør eller vil prioriteres når han tar over. Men at flere elementer fra det private kan, og bør, adopteres av offentlige tjenester, er sikkert:

– Vi bør se på helsesektoren som et stort konsern. Det samme bør vi gjøre med en del andre sektorer som er offentlig drevet. Vi ønsker at disse skal være kunnskapsbaserte virksomheter, på samme måten som vi ønsker at Statoil eller andre store konsern skal være det. De store konsernene har FoU-avdelinger som jobber med forskning og innovasjon for å utvikle virksomheten, for å være konkurransedyktig, for å bli bedre. Sånn må man også tenke når man driver en stor tjeneste som helsetjenesten er i Norge, sier han.

Røttingen ser for seg at investeringene Forskningsrådet gjør i ulike sektorer blir en type konsernintern investering for å drive forskning og utvikling, og dermed forbedre tjenestene.

– Det må være grunnlaget. Og da trenger vi tre finansieringsstrømmer: universiteter og høyskoler og instituttsektoren sine rammebevilgninger. Vi trenger konkurranse i Forskningsrådet, og så trenger vi en tredje vei som går via konsernet, både til intern og ekstern forskning. Det er mer et eksempel til etterfølgelse enn noe man skal ta bort eller kritisere.

Produktivitetskommisjonens bukkehopp

Han vil også bli en forkjemper for økt kvalitet gjennom tverrfaglighet, og distanserer seg fra at alle sektorer skal dimensjonere de forskjellige aspektene i fagfeltet likt: «Noen plasser må forskningen få langt større rom, mens andre ganger må undervisningen prioriteres mer», som Røttingen sier.

– I tillegg tror jeg en del av de vanskelige utfordringene samfunnet står i, og som næringslivet trenger svar på, det er tverrfaglige problemstillinger. Det er ikke slik at matematikerne konkurrerer med matematikerne alene, men det er et bredt sett av fagpersoner som prøver å ta tak i et problem, på tvers av fagområder. Og jeg tror en satsing som bare dimensjonerer ut i fra fagdisipliner, fort vil nedprioritere tverrfaglig forskning fordi den ikke blir sett på samme måten i et såpass disiplinbasert konkurransesystem.

Røttingen mener Produktivitetskommisjonen har hoppet over den type betraktninger. Kommisjonen, kom under ledelse av NTNU-professor Jørn Rattsø, med skarp kritikk av nivået på norsk forskning tidligere i år. De foreslo å splitte Forskningsrådet og styrke grunnleggende forskning på bekostning av anvendt forskning.

– De har helt rett i at en del av investeringene bør være for forskningens egenverdi , men jeg tror at Produktivitetskommisjonen har hoppet litt for raskt til noen konklusjoner, mener den påtroppende forskningsdirektøren.

– Det produktivitetskommisjonen hopper bukk over er at vi må ha noen mekanismer for å dimensjonere hvor mye forskning vi skal bruke på ulike områder. Når man sier at «ja, vi vil investere i grunnforskning», så kan vi ikke putte en haug med penger og si «la de beste grunnforskerne forske». For da skal du prioritere alt fra teologi til matematikk, via biologi. Det er å sammenligne epler, pærer, og bananer. Det betyr at før du i det hele tatt utsetter potten av penger for konkurranse, så må du dele den opp, sier Røttingen.

Måten pengepotten, som for hvert år beveger seg i retning ti milliarder kroner, deles opp på, er i dag basert på hvor store disiplinene i universitets- og høyskolesektoren er.

– Det produktivitetskommisjonen i praksis sier, for å spissformulere, er at vi skal fortsette med å dimensjonere forskningen vår i tråd med utdanningsbehovene, fordi det er de som i praksis beskriver dimensjonene i vitenskapelige stillinger på universiteter og høyskoler, sier Røttingen, og fortsetter:

– Jeg tenker at vi absolutt skal satse på grunnforskning, men vi må også dimensjonere ut i fra behov.

– Vi ønsker å skape nye fagområder vi kan bli sterke på. For å skape den endringen må vi vise at vi vil gå i den retningen, og prøve å bringe med oss fagdisiplinene. Da tenker jeg tematisk prioriterte satsingsområder er et naturlig virkemiddel.