Kirkens krig mot seksuelle overgrep runder 20 år

Et tankevekkende, lite jubileum markeres i disse dager: Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep er blitt 20 år.

Seksuelle overgrep i kristne sammenhenger lå lenge under et teppe av utenkelighet. Der kunne det ha blitt liggende, hvis det ikke var for enkeltpersoner som våget å bryte tabuet, og si høyt det noen fryktet, enkelte visste, men ingen til da hadde hatt mot til å si. Billedkunstneren Kari Grasmo var blant de første som brøt tausheten. Det ble starten på opprullingen av mye mørk materie om overgrep mot barn på misjonens internatskoler.

Mistenkeliggjøring

I Bergen avslørte forskeren Eva Lundgren at slike overgrep også foregikk her hjemme, i kristne menigheter og organisasjoner. Men det skulle ta mange år før dybden og bredden i dette gikk opp for folk. Lundgren og flere andre kvinner kjempet en modig kamp, og måtte tåle mistenkeliggjøring og spott fordi de brakte dette ubehagelige emnet til torgs.

Kvinnemishandling

En av pionerene bak opprettelsen av Kirkelig Ressurssenter, Synnøve Hinnaland Stendal, satt som kvinnekonsulent i Kirkerådet fra 1982. Hun viser til at Norsk Kvinnelig Teologforening gjorde et viktig arbeid i starten, da de i 1982 henvendte seg til Kirkerådet og ba om tiltak mot kvinnemishandling. I årene som fulgte ble det avdekket den ene konkrete saken etter den andre, som gjorde det vanskelig for personer i maktposisjoner å ignorere problemet. Biskop Helga Haugland Byfuglien kommenterer:

– I starten kom det fram flest saker fra andre kristne miljøer, og det bidro nok til at engasjementet ikke var så stort i Den norske kirke. Men etter hvert ble det jo klart at problemet var midt iblant oss.

Drevet fram av kvinner

I Kirkerådet drev kvinnekonsulent Hinnaland Stendal og en prosjektgruppe fram det ene forsøksprosjektet etter det andre, og de ønsket etter hvert å etablere et mer permanent hjelpetilbud til overgrepsofre, men uten å få det helt store gjennomslaget til topps.

– Arbeidet ble for det meste drevet fram av kvinnene i prosjektgruppa. Den øverste ledelsen i Kirkerådet var ikke så engasjert i dette som de kanskje burde ha vært, og i 1992 la Kirkerådet initiativet på is. Det var ikke mulig å få på plass den nødvendige finansieringen, husker Synnøve Hinnaland Stendal.

KFUK bare gjorde det

Det ble Norges KFUK som til slutt tok det avgjørende skritt i retning av permanent tilbud. De hadde siden 1967 drevet KFUK-hjemmet for unge kvinner, og i 1994 besluttet de å opprette et støttesenter der, for kvinner som hadde vært utsatt for overgrep.

– Vi merket iblant at enkelte av jentene strevde med noe som vi nok ante hva var, men ikke visste sikkert. Det ble viktig å få knyttet til oss fagfolk, sier pensjonert lektor Gunn Bjørg Wisløff, som var styreleder i KFUK-hjemmet på den tiden.

Økumenisk

Et støttesenter ble etablert på KFUK-hjemmet, der det holdt hus de første par årene, til det i 1996 viste seg mulig å etablere et bredere samarbeid om dette. Kirkerådet og Diakonissehuset Lovisenberg kom med på laget, det ble ansatt en prest i fast stilling, og senteret fikk lokaler på Lovisenberg, der de fortsatt holder hus, og nå blir drevet i et økumenisk samarbeid.

Foto

Initiativtaker: Prest Elisabeth Torp. (Foto: NTB scanpix)

– Fra min bakgrunn som sjelesørger hadde jeg støtt på denne problemstillingen, så jeg var ikke i tvil om at dette var en viktig diakonal oppgave som Diakonissehuset burde ta del i, sier Sverre Stoltenberg, som var direktør ved opprettelsen.

– Dette er en del av norsk kirkehistorie som jeg kjenner at jeg er stolt av å ha fått være med på, sier stiftsdirektør Elise Sandnes, som var KFUK-sekretær ved hovedkontoret da Ressurssenteret ble kjempet fram.

Fortsatt behov

I dag har Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep seks ansatte fagpersoner. Det ledes av daglig leder og prest Elisabeth Torp, og de driver rådgivning og formidling av fagkunnskap og kompetanse til ansatte og frivillige i kristne kirkesamfunn og organisasjoner. De har også tilbud til voksne kvinner og menn som har vært utsatt for krenkelser i en kirkelig sammenheng.

De er fortsatt ikke arbeidsløse.