Kampen om arbeidet

Fattigdommen i Europa øker. FNs arbeidsorganisasjon (ILO) opplyser i en ny rapport at 17,2 prosent av befolkningen i Europa er fattige. I USA er det 24,6 prosent fattige. Den voksende fattigdommen skyldes økende arbeidsledighet. Men ikke bare det. Det er stadig flere som ikke er i stand til å arbeide. Uten den typen velferdsordninger som vi har, vil de fort ende i statistikken over fattige. I rapporten er de også opptatt av gruppen «relativt fattige» som gjerne er stadiet før de ender blant de «virkelig fattige». Mange av disse er løsarbeiderne. Det er de som ikke har en fast jobb. De er selvstendige og må konkurrere om de midlertidige stillinger eller kortsiktige jobboppdrag. Denne typen arbeidskontrakter er et kjennetegn for den digitaliserte økonomien.

Frilansere

Noen få ønsker den friheten som frilansere har. De fleste ønsker seg en fast jobb. Alle som mener de kan si noe om framtiden, mener det blir færre faste jobber. I så fall går vi mot et sammenbrudd i vår samfunnsmodell. Et samfunn der stadig flere må konkurrere hele tiden om å tilby sin arbeidskraft, vil produsere tapere i lange baner. Noen sterke, de med en kompetanse som skiller seg ut, vil klare seg godt. Flertallet vil oppleve at de vil presses til å tilby sin arbeidskraft til en stadig lavere pris, med mindre de klarer å tilegne seg en kompetanse som det er stor etterspørsel etter.

Det er tungt for sosialisten Hollande å føre en politikk som folk forbinder med liberalisme og Høyre siden, men de grep han vil ta, er nødvendige for å skape vekst i økonomien

Når man arbeider i en sammenheng der det er en beinhard konkurranse, er det ofte arbeidsgiver ikke har noe annet valg enn å presse prisen på arbeidskraft så langt ned som mulig. Det handler om å overleve. Likevel har arbeidsgivere et ansvar om å anlegge en bredere perspektiv enn egen lønnsomhet i den arbeidskraftspolitikk en fører.

Problemet med det samfunnet vi har skapt oss, er at det ikke er noen som har eller tar ansvar. I den globale markedsøkonomien er det alles kamp mot alle som gjelder. Politikerne har bestemt seg for å holde fingrene fra fatet. Flere begynner å tvile på om globaliseringen kan fortsette. I USA har Donald Trump og Bernie Sanders angrepet globaliseringen. Hillary Clinton har måttet ta hensyn til det og varsler at hun vil bremse globaliseringen.

Proteksjonisme

Om løsningen er å satse på økt protektorisme og legge opp til at nasjonalstatene skal ta mer styring over økonomien, er ikke godt å si. Men fattigdom og arbeidsløshet brer så pass om seg, at politikere som vil ta radikale grep får økt oppslutning. Hos befolkningen sprer det seg en oppfatning om at politikerne har mistet kontrollen. Det er markedskreftene som rår og som fører til at noen få blir rikere og mange flere fattigere. Det er i situasjonen i USA. EU er tross alt opptatt av å drive en form for fordelingspolitikk.

Det er krevende for et land å utfordre kapitalkreftene som opererer i det globale markedet. I Frankrike ble Francois Hollande valgt til president fordi han lovet å holde globaliseringen i sjakk, få arbeidsledigheten ned, legge om politikken i EU og få globaliseringen under kontroll. Sosialisten Hollande har i det store og hele ikke lykkes med sine ambisjoner. Viljen var der, men han er bundet til å føre EUs politikk. Handlingsrommet er langt fra så stort som han har gitt inntrykk av.

Nå er det oppstander i Paris mot regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven. Hollande anklages for å drive Frankrike inn i et løsarbeidersamfunn og la arbeidslivet organiseres på arbeidsgivernes premisser. Situasjonen er imidlertid den at bedriftene ikke tar sjansen på å ansette folk når en ikke rask kan ta ned arbeidsstyrken om markedet endrer seg. Ingen har bedre betingelser og beskyttelse  enn fast ansatte i Frankrike.

Det er tungt for sosialisten Hollande å føre en politikk som folk forbinder med liberalisme og høyresiden, men de grep han vil ta, er nødvendige for å skape vekst i økonomien. Derfor akter han å stå løpet ut, sier han.