Jensen eller Cappelen?

Arne Treholt ble dømt for landsforræderi selv om han bedyret sin uskyld. Han hevdet han kun drev en avansert for form for diplomati. Treholt så på seg selv med andre øyne enn de som sto utenfor og observerte det han holdt på med. Han hadde ikke et bilde av seg selv som en lovbryter. Problemet hans var i det minste alvorlige forstyrrelser i selvbildet. Det fikk ham til å operere på egen hånd i skjul, beruset av forestillingen om å være en viktig og dyktig person som kunne tillate seg en opptreden som ikke passet for folk flest. Påtalemakten var ikke opptatt av psykologiske og subjektive forklaringer. Den fokuserte på handlingene. Spioner er per definisjon mennesker som i hemmelighet møter agenter fra andre land og overleverer informasjon. Retten anså det for bevist at det var dette Treholt hadde bedrevet og fant ingen formildende omstendigheter.

Likhetstrekk med Treholt

Saken mot Eirik Jensen har visse likhetstrekk. Påtalemakten mener å kunne bevise at han i 49 tilfeller har bistått narkotikabaronen Gjermund Cappelen med å innføre 13,9 tonn hasj til Norge. Jensen skal ha mottatt verdier for 2,1 millioner kroner.

Jensen var en stjerne i politiet, kjent for sine utradisjonelle etterforskningsmetoder og sentral i å løse flere store saker. Jensen var i front når det gjelder å bekjempe narkotikakriminalitet. 

Ifølge påtalemyndigheten var han i virkeligheten de kriminelles mann på innsiden.

Når en leser boken Eirik Jensen ga ut i fjor, befestes inntrykket av en politimann som gikk fullstendig opp i jobben sin. For ham eksisterte ikke arbeidstid. De jobbet natt og dag i den avdelingen han ledet. Under Jensens ledelse fikk de beste og mest motiverte utfolde seg. Jensen var antibyråkrat. Han hadde null sans for alle de nye reglene som politiet har måttet forholde seg til de siste tiårene. Han så på de som plunder og heft. Selv droppet han å loggføre møter med informanter.

Det mest spesielle med Jensen, var informantene han hadde i det kriminelle miljøet. Informantene måtte han gi noe igjen for at de skulle fortsette å bistå ham. Jensen forteller åpent i boken sin at han bevisst lot enkelte informanter slippe unna å bli pågrepet. Herfra er det et stykke vei til det helt spesielle forholdet han utviklet til narkobaronen Gjermund Cappelen. Jensen hevder han hadde full styring. Cappelen var hans informant. Jensen visste selvsagt at Cappelen bedrev kriminalitet, men han aviser fullstendig at han bidro aktivt til smugling av narkotika.

Cappelen var så nyttig for Jensen at det godt kan være Jensen i alt for stor grad lukket øynene for det han drev med.

Cappelen visste at han var en viktig person for Jensen. Han kan ha følt seg trygg på at Jensen ville sørge for at han fikk være i fred. Cappelen har utvilsomt hatt interesse av å «ha noe på» Jensen slik at han kunne føle seg enda tryggere på at Jensen ikke forrådte ham. Det kan være Cappelen som har tatt regningen på nærmere 300 000 for oppussingen av badet til Jensen. Jensens forklaring om at han ikke fikk regning, holder ikke.

Det Jensens ikke har forklart seg tilfredsstillende om så langt, er de 2,1 millioner kroner han skal ha mottatt i tillegg til lønnen sin. Hvis han mener dette er overskudd på kjøp og salg av biler og motorsykler, må det kunne dokumenteres.

Hvem snakker sant?

Jensen har basert hele sin yrkeskarriere som politi på at han snakker sant og han gjort en strålende innsats for å slå ned på de som bryter samfunnets lover. Vil retten tro på Jensen eller på Gjermund Cappelen som i flere tiår har basert seg på løgn og brudd på samfunnets lover?

Påtalemakten tror Cappelen snakker sant og at Jensen lyver. Jensen lover at han han skal være hensynsløs når det gjelder å fortelle hva som har foregått. Han gir inntrykk av å ha gode kort i ermet.

Jensen hevder Spesialenheten for politisaker ikke forstår hva han har holdt på med. Sannheten om den verden han befant seg i får man ikke grepet på ved et skrivebord. Det kan Jensen ha rett i. Men ved skrivebordet til Spesialenheten er det gjort et omfattende arbeid for å avdekke det de mener har skjedd. Jensens mulighet er å plukke forklaringene til Gjermund Cappelen fra hverandre og levere forklaringer på den kodende korrespondansen som overbevise retten om at det er politimannen som snakker sant og skurken som lyver.