«Hode-Høyre» i barnehagen

Høyre er et «hode-parti». De baserer seg på at mennesker opptrer rasjonelt, at foreldre gjør det som er fornuftig for barna sine, at voksne gjør det som er fornuftig for å lykkes i arbeidslivet; at vi i det hele tatt gjør det vi har lært er lurt å gjøre. Slik kan og må enkelte menneske ta ansvar for egne valg basert på kunnskap og bearbeidede erfaringer. Samfunnet kan ikke overta ansvaret for den enkelte. Og det nytter ikke å «skylde på» samfunnet. Den enkelte må ta ansvar for sitt liv og sine nærmeste. Det er ikke bare Høyre-folk som tenker slik. Det er midlertid Høyre som er mest opptatt av å anvende dette utgangspunktet i politikken. Det er som det skal være at de er opptatt av at barn må tilegne seg tilstrekkelig kunnskap i barnehagen.

Høyre er også imot å bruke offentlige midler på skolemat, fordi dette er foreldrenes ansvar.

Høyre vil at skolen skal konsentrere seg om læring i norsk, matte og engelsk. Her gjelder det å tilegne seg kunnskap. Og skal det skje, må lærerne også lære mer. Mer kunnskapsrike lærere gir mer kunnskap til elevene. Derfor vil Høyre prioritere et kompetanseløft for lærerne og bygge kompetanseskolen. Det vet at det er like viktig at lærerne er motivert og at elevene er motivert for å lære. Det er ikke gitt at økt vekt på kunnskapstilegnelse i tre fag bidrar til dette.

Styring av skolen

Politikerne har lange og gode tradisjoner for å styre skolen. Her mangler det ikke på reformer og politisk styrte initiativ. Lærere sukker over alle forventninger som øses over skolen. Skolen skal ikke bare gi barna kunnskaper. Det forventes også at de bidrar til at barn føler det de bør føle. Det er på sin plass at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil rydde opp og ha fokus på det viktigste, at barna lærer norsk, matte og engelsk.

Forslaget han har lagt fram om å gjøre barnehagen til en arena for mer læring, viser en velment styringsvilje hos ministeren som barnehagene kan klare seg uten. Røe Isaksen introduserer i den lovproposisjonen han har lagt fram en «språknorm» og «utbyttebeskrivelse» for barnas opphold i barnehagen. For å vite om barna får det de skal ha, må det skje en observasjon og vurdering som må kunne dokumenteres. I forslaget sies det at det er opp til barnehagene selv å vurdere nivå og behov på dokumentasjon og formalisert oppfølgingen.

Hensikten med en språknorm er å synliggjøre hva som er tilstrekkelig for å kunne følge ordinær skoleundervisning. Formålet med dokumentasjon er at foreldre får vite hvordan det enkelte barn blir fulgt opp.

– Det aller viktigste er at det er gode rutiner for observasjon og vurdering av barna, og at det foreligger dokumentasjon hvis det er behov for å gå videre med saken eller sette inn særskilte tiltak. Foreldre må få vite hvordan deres barn blir fulgt opp, sier statssekretær Birgitte Jordahl til Dagene Perspektiv. 

Dette er vel og bra. Det skjer i barnehagene i dag. Ledelsen i barnehagene vet at det er deres oppgave å bidra til at barna klarer seg godt på skolen. Derfor er det også et utstrakt samarbeid mellom barnehage og skole.

Når forslaget har vakt så sterk motstand, skyldes det mer eller mindre tydelig uttalte forventninger om at barnehagen skal bidra til at barn kunnskapslæring starter i god tid før de begynner på skolen. Noen mener også de kjenner lusa på gangen. Når det først introduseres en lovbestemt rettighet og politisk fastsatte mål, kommer gjerne hele pakka med rapportering og tilsyn etter hvert. 

Et forsøk fra «hode-Høyre» til enda et kunnskapsløft som det sikkert er behov for, men som det ikke er ressurser og motivasjon for å gjennomføre når det skal sauses inn i det kontroll- og rapporteringsregimet som for mange i offentlig sektor er lei av

Bakgrunnen for det initiativ regjeringen tar, er at de konstaterer at barn blir liggende etter i språk- og kunnskapstilegnelse allerede i 3- 4 årsalderen. I noen miljøer har dette sammenheng med et stort innslag av innvandrere. Denne skjevutviklingen en kan observere tidlig og vil forsterke seg etter hvert. Derfor er en opptatt av å utnytte den muligheten barnehagen gir for å øke kunnskapsnivået hos de svakeste.

Dette bør ledelsen i barnehagene være oppmerksom på. Det er nødvendig å ha i mente behovet for økt kunnskapstilegnelse hos enkelte barn. Men å lovfeste normer for kunnskapsnivå og språkferdigheter er noe annet. Dette vil oppfattes som et forsøk på å disiplinere barnehagene som underleverandører til kompetanseskolen.

– Så godt som alle våre kulturelle storheter har vært «dysfunksjonelle» som barn – det vil si at i det vi i dag kaller avvik, variasjon, manglende aldersspesifikke ferdigheter, ligger begravd ufattelige menneskelige potensialer som blir «luket» bort, minner Per Are Løkke, spesialist i klinisk psykologi og barn og ungdom.

Fraråder dokumentasjonskrav

Forsker Anne Greve ved Institutt for barnehagelærerutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus, skriver i Dagsavisen at Røe Isaksen vil «rasere barnas barndom» med det han foreslår. Gunn Imsen, professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring, fraråder ethvert forsøk på å innføre omfattende dokumentasjonskrav eller vurderingsplikt som kan gi en effekt liknende den som de siste tiårene har blitt svært synlig i grunnskolen. Hun tror ikke barn skal «lærer-styres» slik det legges opp til. Leder for foreldreutvalget for barnehager (FUB), Marie Skinstad-Jansen, frykter at ytterligere dokumentasjonskrav og vurderingskrav tar tid bort fra barna.

Planen er at Stortinget skal behandle saken i løpet av juni. Det ser ut til at Venstre og KrF slår følge med opposisjonen som ikke vil være med på Røe Isaksens «skolebarnehage». Om det er grunnlag for et kompromiss, er ikke godt å si.

Denne saken har også endt opp i en debatt om barnehagene har de ressurser som trengs i forhold til de mål regjeringen trekker opp. Barnehagene har i alle fall ikke ressurser til mer krevende opplegg for læring, vurdering og rapportering. Hadde det fulgt med noen hundretalls millioner med den nye loven, kunne Røe Isaksens reform møtt en annen skjebne. Den nye loven framstår for en forsøk fra «hode-Høyre» til enda et kunnskapsløft som det sikkert er behov for, men som det ikke er ressurser og motivasjon for å gjennomføre når det skal sauses inn i det kontroll- og rapporteringsregimet som for mange i offentlig sektor er lei av.