– Hellas trenger ny politikk og nye politikere

ANALYSE: Den vestlige verden prøver fremdeles å tolke effekten av det amerikanske valget, der Donald Trump tok de fleste på sengen.

Samtidig har bekymringen rundt den politiske situasjonen i Hellas blitt kraftig redusert. Men det er her det meste pleier «å starte i Europa».

Symbol på krise

Hellas har blitt et symbolsk land, etter å ha lidd mer enn noen annet land i den vestlige verden de siste åtte årene etter finanskrisen.

Den politiske agendaen i Hellas er i all hovedsak fokusert rundt økonomien. Samtidig vakler greske velgere mellom partier og regjeringer som dekker hele det politiske spekteret.

De økonomiske nedgangstidene ser ikke ut til å ha noen ende og arbeidsledigheten når stadig nye høyder.

Foto

SLITEN: Statsminister og leder i Syriza, Alexis Tsipras sliter både med oppslutningen og gamle valgløfter.(Foto: NTB-scanpix).

Og det preger den politiske stemningen i landet. Det nynazistiske partiet Gyllent daggry – Khrysi Avgi – er i dag tredje størst i det greske parlamentet, mens andreposisjonen er holdt av det liberale høyrepartiet Nea Dimokratia (Nytt demokrati).Den nåværende regjeringen er en usannsynlig koalisjon mellom venstrepartiene Syriza og Anel – med henholdsvis 145 og 10 av plassene i parlamentet. Anel et parti med sterke nasjonalistiske idealer der de mest fremtredende medlemmene, og lederen, er utbrytere fra det konservative partiet Nea Dimokratia.

Styrt av andre

Selv om en kunne ha forventet at den økonomiske politikken til hvert av partiene ville være det viktigste for velgerne, er ikke det tilfelle.

Folk flest er overbevist om at de reelle beslutningene om landets økonomiske status uansett ikke blir tatt av landets styrende politikere.

I Hellas er det allment akseptert at det er landets långivere, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ECB), Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) og EU-kommisjonen, som tar de avgjørende beslutningene.

Prosedyren grekere flest regner med er styrende for landet sitt skjer via direktiver og en rekke avtaler som er inngått mellom den greske regjeringen og långiverne.

Den såkalte «Kvartetten», som utgjør de internasjonale kreditorene, besøker landet kontinuerlig for å holde oppsyn med alle endringer og tilpasninger som er avtalt. Deretter går de videre til neste trinn ved å gi flere lån – og nye betingelser –  til landet.

Denne oppfatningen har vedvart etter kapitulasjonen til Syriza/Anel-regjeringen som kom til makten ved hjelp av en hard retorikk og kritikk mot nettopp «Kvartetten». Regjeringen gjennomførte en full U-sving og tok på ny posisjonen som utlånenernes nikkedukke da partiene kom i regjering.

De greske velgerne føler derfor at de bare kan være med på å avgjøre andre typer saker – saker som handler om alt annet enn selve økonomien.

Ekstremistenes lekegrind

Med god drahjelp fra mediene, svinger grekerne mellom ultranasjonalistisk populisme, frykt for «horder» av muslimske innvandrere og fortvilelsen over sin egen økonomiske situasjon.

Foto

KJENT HILSEN:  Leder av det greske høyreekstreme partiet Gyllent daggry, Nikos Michaloliakos, hilser sine tilhengere på særegent, uhyggelig vis. (Foto: NTB-scanpix).

 

Det er derfor ikke så rart at i tillegg til det nynazistiske partiet «Golden Down», så inkluderer det parlamentet nå også partiet Enosis Kentroon – «Union of Centrists», ledet av en tegneserieaktig TV-personlighet som ble berømt av å harselere med korrupte politikere på riksdekkende fjernsyn. 

Samtidig har en rekke euro-skeptiske stemmer fra venstresiden mistet sine plasser i parlamentet – og i dag er det Gyllent daggry som står for den sterkeste protestretorikken. 

Det høyreekstremistiske partiet ser ut til å ligge på en oppslutning på rundt 10 prosent i Hellas, noe som er både en imponerende og en alarmerende høy oppslutning. Men det er svært lite sannsynlig at de kommer til å sanke mer støtte, med mindre de forlater den åpenbare naziprofilen og går over til å føre en mer «seriøs» ytre høyrepolitikk.

Akkurat nå ser det som de mangler slike medlemmer. Selv lederen deres er en grov og upolert utgave av Mussolini.

Savner sosialdemokratisk kraft

En kjapp analyse av det brede spekteret som utgjør gresk politikk, viser raskt at det virkelige vakuumet ligger i sentrum-venstre området. Ingen partier dominerer denne politiske posisjonen lenger.

Partiet som pleide å okkupere denne plassen, sosialdemokratiske PASOK, opplever i dag ekstremt lav oppslutning etter å ha vært ledende i gresk politikk i nesten 30 år. 

Dagens partier virker både motvillige og ute av stand til å ta den viktige sentrum/venstre-posisjonen i gresk politikk. En årsak til dette er at var nettopp partiene her som er blitt stående som syndebukkene som med sin politikk førte Hellas inn i det nåværende politiske kaoset.

Også de ordinære partiene lar seg drive mot høyre i en offentlig debatt som har tendenser til å gli mot det ekstreme

Mainstream mot høyre

Man kan trekke interessante paralleller mellom det mest framtredende fenomenet i dagens politiske situasjon i Hellas og det som skjer i Europa og resten av den vestlige verden etter årets presidentvalg i USA:

I turbulente tider har de velgerne som lider mest eller føler seg mest truet, en tendens til å lytte til og stemme på utradisjonelle, anti-elitistiske partier og bevegelser. 

Det fins mye forskning og mange meninger om denne utviklingen, og etter at Donald Trump sikret seg presidenttittelen i USA har vi har sett at fenomenet sprer seg. 

Likevel har ikke bieffekten av dette fenomenet blitt understreket nok, men den er åpenbar i Hellas:

Også de ordinære partiene lar seg drive mot høyre i en offentlig debatt som har tendenser til å gli mot det ekstreme.

Regjeringspartiene i Hellas har tradisjonelt lent seg mot venstresiden, men nå ser vi en tydelig fremvekst av en liberal-økonomisk politikk og at mainstream-partiene i økende grad forsøker å kapre nye velgere gjennom å føre en mer høyrepopulistisk politikk.

Regjeringen – der sosialistpartiet Syriza er dominerende – har nylig også valgt å akseptere den rådende holdningen om at tilstrømningen av innvandrere er et stort, uløselig problem i Hellas. 

Rasistiske og innvandringskritiske meninger har begynt å få en sentral plass i den offentlige debatten, mens regjeringen regelrett svikter sine tidligere idealer, eller mangler mot til å argumentere mot dem.

Nylig angrep en gruppe rasistiske ekstremister flyktningeleiren Chios mens politiet stod å så på uten å gripe inn. Noen politiske følger ser ikke ut til å komme heller.

Regjeringen har gjort noen spede forsøk på å holde innvandrerkritiske synspunkt på et minimum i sin politikk, men samtidig har den også valgt å spille «migrantkortet» i et forsøk på å vinne tillit i Brussel og i de andre EU-landene.

Foto

MOT GRESK COMEBACK? Den tidligere finansministeren for Syriza-partiet, Yanis Varoufakis, brøt med gamle partikolleger og startet den alleuropeiske bevegelsen DIEM 25, som har som mål å «reformere EU». Mange håper han vil gjøre politisk comeback i Hellas. (Foto: NTB-scanpix).

Gjentatte ganger har regjeringen klaget over at flyktningproblemet er for stort til å bli håndtert av Hellas alene.

Konstante forsinkelser av vedtatte tiltak og dårlige unnskyldninger om manglende planer, gjør at man kan sette spørsmålstegn  ved om problemet faktisk er for stort eller om det i realiteten handler om at de ansvarlige rett og slett ikke er villige til å prøve løse det en gang.

Det ble også oppfattet som et tegn på en mer tradisjonell høyrepolitikk da statsminister Tsipras nylig stokket om på regjeringen ved å øke antallet Antel-medlemmer, samtidig som han byttet ut utdanningsministeren fra Syriza.

Den tidligere utdanningsministeren hadde nylig startet en politisk kamp mot kirken etter at han bestemte seg for å forandre måten religion ble undervist på i skolen. Kirken reagerte kraftig, og klagde sin nød til statsministeren – som i sin tur valgte å sparke sin egen minister og partikollega.

Gammel traver kan gi nytt håp?

Etter sin andre valgseier, har Syriza i realiteten forlatt alle sine opprinnelige euroskeptiske standpunkt og sin sterke kritikk mot «Kvartetten». Dermed har de også forlatt et stort antall velgerne – som i dag i realiteten står uten representasjon i gresk politikk.

Noen øyner et håp i den tidligere finansministeren for Syriza-partiet, Yanis Varoufakis. Han er fortsatt en svært gjenkjennelig politiker, ikke bare i Hellas, men i hele Europa, etter at han trakk seg fra regjeringen i protest mot det han mente var et knefall for EU fra Tsipras og ledelsen i Syriza. 

Varoufakis har startet en ny politisk bevegelse – DIEM25 – som retter sterk kritikk mot EU og dets byråkratiske, nyliberalistiske mekanismer. Varoufakis kaller EU en «gutteklubb» der beslutninger tas bak lukkede dører uten kjennskap til de europeiske borgerne og deres behov.

Stemmen hans lyttes til i Hellas, men Varoufakis ennå ikke beveget seg inn mot et comeback på den politiske arena eller stiftet et faktisk parti.

Han, eller noen andre som kan tenne en form for håp, trengs i Hellas nå. Flertallet av den greske befolkningen har ikke troen på at dagens finanspolitikk vil hjelpe landet ut av den dype, økonomiske krisen.

De mener også at landet har mistet sin suverene makt til å bestemme over seg selv.

En stor andel grekere føler seg i dag ydmyket og desperate

Ydmyket og desperate

Alle de siste regjeringene i Hellas ser ut til å gjemme seg bak «Kvartetten» – og gir den skylden for situasjonen – for ikke å måtte ta ansvar for åtte år med utmattende skattelegging, dype underskudd og null vekst.

Dette etterlater et stort antall velgere, spesielt de på venstresida, svært misfornøyde, redde og uten representasjon.

Det gjør dem også sårbare og åpne for ekstreme stemmer, konspirasjonsteorier og det kan i siste instans kan tvinge dem til å ta desperate valg.

En stor andel grekere føler seg i dag ydmyket og desperate.

Dette gjør velgerne til lette bytter for ekstreme stemmer fra et hvilket som helst parti eller bevegelse som kan gi dem håp om å gjenvinne noe av verdigheten og stoltheten som grekerne har tapt de siste årene.

Verdighet og stolthet har alltid vært de viktigste salgsargumentene for de fleste ekstremistiske partier rundt om i verden. I Hellas har disse kreftene mye å spille på.

UKIP ba britene om å «Tro på England», mens Donald Trump lovet å «Make America Great Again».

Med mindre en moderat og ansvarlig sosialdemokratisk bevegelse lykkes i å bli deres nye stemme og gi dem håp, vil greske velgerne forbli sårbare, og muligens farlige.

For øyeblikket ser det ut til at det vil ta en stund før man på ny arrangerer valg i Hellas.

Regjeringen er stadig under evaluering av «Kvartetten» med sine ambisjoner om å presse gjennom enda flere innstrammingstiltak.

Grekerne er slitne og bedrøvet; de samles sjelden til protester i gatene slik de har pleid å gjøre de siste årene. Dagens økonomiske situasjon gir heller ingen konkrete håp for framtida. En stigende arbeidsledighet og økende gjeldsvekst vil i lang tid framover fungere som en langsom, brennende lunte i grunnmuren til det greske samfunnet.

Men Hellas er et notorisk uforutsigbart land når det gjelder valg og politikk, så den tilsynelatende rolige atmosfæren ikke bør oppfattes som et tegn på godt vær.