For dyre prester

Antallet søkere til prestestudiet har økt med 40 prosent det siste året. Det har sannsynligvis sammenheng med at flere søker seg til humanistiske fag i dårligere tider, og at Den norske kirke har satset mer på rekruttering. Rektor ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes, sier til Aftenposten at han håper utviklingen vil fortsette, for det kan bli mangel på prester i Den norske kirke. Hele 29 prosent av presteskapet, eller 374 prester, er over 60 år, viser tall fra Kirkerådet gjengitt i Vårt Land nylig. I høst starter det 34 nye på prestestudiet.

For at det skal bli mer attraktivt å bli prest, særlig i Nord-Norge - hvor en sliter med rekrutteringen av mange yrkesgrupper, har Presteforeningen vært opptatt av å gi prestene mer ordnet fritid og gode permisjonsordninger.

På forsommeren skrev kirkeverge i Måsøy, Arne Dahl Nygaard, i Vårt Land at prestene i Nord-Norge bare tilbringer oppunder halvparten av arbeidstiden i menighetene. Slik kan det ikke fortsette, mener han.

Seks uker ferie, fire uker fritt valgt studiepermisjon, fem uker med avspasering for vaktordning, to uker arbeidsveiledning, to uker med prostimøter, en uke til andre møter og samlinger utenfor menigheten og en til to uker sykefravær. Prestene tapper menighetene for ressurser ved å være så mye borte, hevder Nygaard. Han vil heller ha flere diakoner og kateketer som kan drive menighetsarbeid. De er billigere i drift.

Skjær ned på møter

En situasjon der prester tas ut av menigheten over 20 uker i året, burde biskopen og bispedømmerådet rydde opp i med en gang. De kan begynne med å skjære radikalt ned på møtevirksomheten utenfor menigheten. Det er menighetene prestene er til for, så det er der de må oppholde seg.

Prestenes ordninger bærer preg av at de befinner seg i de behagelige statlige regulativene. Så lenge staten har betalt, har i grunnen ingen hatt vondt av det. Fra neste år er det «kirken selv» som må prioritere hva den gedigne pengesummen fra staten skal brukes til. Da må prestene finne seg i at det blir stilt spørsmål ved om prestetjenesten er blitt for dyr. I lykkelige, drømmeaktig øyeblikk har Presteforeningen fått det for seg at det blir flere prestestillinger når timetelling og arbeidstidsordninger kommer på plass. I den virkelige verden betyr det mindre prestetjeneste. Og når prestene vil telle timer for alt mulig, må de også finne seg i at de blir underlagt mer ledelse og merke mer av arbeidsgivers styringsrett. Det er blitt strid innad i Presteforeningen om de nye arbeidstidsreglene. Tidligere hadde prestene stor frihet til å jobbe som de selv fant best. Nå skal det planlegges og føres timer og rapporteres slik andre yrkesgrupper gjør det. Prester ber om å få tilbake den friheten de hadde, og la oppgavene - ikke timetellingen, styre hva som skal gjøres.

Etter nyttårsrakettene er skutt ut, overførers prestene fra staten til bispedømmene med alle opparbeidede rettigheter. Kirkemøte og kirkeråd beveger seg på filttøfler når det etter hvert skal trekkes konsekvenser av en ny kirkeordning. I kjølvannet av endringer følger det gjerne uro. Derfor musesteg, i håp om at det vil modnes fram enighet etter hvert. Årets kirkemøte ga forsiktige føringer om å styrke menighetene i styringsstrukturen og nå snakkes det åpent om at soknepresten kan være leder for alle ansatte i menigheten.

To arbeidsgiverlinjer

I dag er det to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke. En «statlig» linje som hovedsakelig består av prestene, og en «kommunal linje» for øvrige ansatte som finansieres av kommunene. Det er dyrt, tungvint og det skaper forvirring å operere med to arbeidsgiverstrukturer for ansatte som skal jobbe sammen lokalt. I en situasjon hvor Den norske kirke preges av store interne spenninger, organisatoriske endringer og synkende oppslutning, trengs det dyktige ledere som kan holde oppe motivasjon og innsatsvilje hos både ansatte og frivillige. Hvis ikke kirken klarer å skape en klar og effektiv organisasjon og disponere ressursene på en god måte, vil tilbakegangen kirken opplever for tiden, skyte fart.

Lønn er den dominerende utgiftsposten for Den norske kirke. Når økonomien strammes til, vil kirken selv måtte prioritere hvilke stillinger en vil satse på. I Måsøy ser det ikke ut til at flere prester står øverst på ønskelisten. Andre menigheter vil ha flere prester med iver for å bygge menigheter. Hvis prestene vil være funksjonærer som andre, blir det slik. Rundt om i menighetene trenger de som hovedregel at en prest er daglig leder for alle ansatte. Ledere kan komme inn under unntaksbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven og få større frihet til å jobbe når de vil, hvor de vil og hvor mye de vil ut over de lovbestemte 37,5 timer per uke.