Filantropisk medieeierskap
Mediene blir herjet så pass med for tiden at de trenger noen filantroper som kan ta seg av dem. Sparebankstiftelsen DNB vil opprette en stiftelse som skal eie de om lag 60 lokalavisene i Amedia. Styreleder Randi Eek-Thorsen og administrerende direktør André Støylen bruker selv betegnelsen «filantropisk medeierskap».
En filantrop er en som handler til beste for andre uten å tenke på økonomisk vinning. Sparebankstiftelsen DNB blar opp 395 millioner kroner som de nok aldri regner med å få tilbake. Disse midlene blir egenkapitalen i en ny stiftelse som kjøper Amedia som eies av Telenor, LO og Fritt Ord, sistnevnte med en marginal eierandel. Stiftelsen bruker egenkapitalen for å kjøpe Amedia. Selskapet er priset til 1,4 milliarder. Men når gjelden trekkes fra, ender en på 395 millioner i kjøpesum. Visst er det billig, men det er slik markedsprisen på aviser er for tiden. Telenor må ta et tap på 360 millioner kroner. Det samme må nok LO. Det avgjørende for dem er at de kommer seg ut av et selskap de ikke lenger ser noe poeng i å eie.
Dramatisk fall
Amedia ble til i 2012 da A-pressen la 1,7 milliarder på bordet for å få kloa i avisene som hørte til Edda Media. Det forteller alt om hvor dramatisk verdien på disse avisene har sunket de siste årene.
«Vi trakk vinnerloddet», sier Kristin Monstad i Drammens Tidende til Dagens Næringsliv (DN). Jevnt over er redaktørene i Amedia begeistret over å ha fått Sparebankstiftelsen DNB som ny eier. Det er tre grunner til det. De unngår et utenlands oppkjøpsselskap som ville slaktet selskapet og tatt ut en pen gevinst. Den andre grunnen er at de slipper en eier som krever utbytte. Dessuten er det det godt å ha en stiftelse som er god for 20 milliarder kroner i ryggen.
Tiden arbeider imot eiere som Schibsted og for filantropiske eiere som er mer opptatt av å få tilbake godt innhold enn utbytte
Amedia bør ikke forskuttere store overføringen fra Sparebankstiftelsen DNB. De er ikke en eier i vanlig forstand. Når det er en stiftelse som skal eie Amedia, betyr det i realiteten at virksomheten skal eie seg selv. Amedia kommer til å bli et selskap der ledelsen vil få stor makt. Styrets oppgave blir å sørge for at selskapet klarer å drive virksomheten med de midlene de har. De kan ikke regne med en eier som vil skyte inn frisk kapital når motbakker melder seg.
Grunnen til at Sparebankstiftelsen DNB overtar Amedia, er at de vil sikre at så mange lokalsamfunn som mulige har en lokalavis. Å redde lokalsamfunnets avis er en samfunnsnyttig oppgave, og slik sett midt i kjernen av det Sparebankstiftelsen skal drive med. Det har neppe vært hard konkurranse om å sikre seg de 60 avisene. Slik sett er det en redningsaksjon vi er vitne til.
Utgangspunktet er at Amedia skal bestå som i dag. Det kan skje radikale endringer på medieområdet som betyr endringer for flere av medieaktørene. Hvis Schibsted ikke lykkes med sin digitale satsing i løpet av dette året, spøker det for regionavisene. Om Schibsted ønske å kvitte seg med dem, kan det være «filantropene» forbarmer seg over dem. I Bergen er det ikke en umulig tanke at Bergens Tidende og Bergensavisene finner sammen.
Dagsavisen har en modell der de tilbyr innhold til flere lokale aviser. Dette er en modell som ville passet godt i Amedia som ikke har en hovedstadsavis som kan påta seg denne rollen. Det spørs om ikke Sparebankstiftelsen burde vurdere å kjøpe Dagsavisen også. Det ville styrket selskapet.
Klassekampen
Klassekampen vil fortsette på egen kjøl. Med hensyn til eierskap er det de som har trukket de det store vinnerloddet. De har eiere som stadig skyter inn kapital uten å forlange utbytte. Når LO selger seg ut av Amelia, skal vi ikke si bort fra at fagbevegelsen vil være rede til å putte mer penger inn i Klassekampen.
Aviser er ikke lenger god butikk. Tiden arbeider imot eiere som Schibsted og for filantropiske eiere som er mer opptatt av å få tilbake godt innhold enn utbytte. Slik sett kan Amedia være blant dem som hører framtiden til.
