Faten Mahdi Al-Hussaini: Er hun Norges modigste?
Mange av oss husker Faten Mahdi Al-Hussaini da hun foran Stortinget for to år siden talte mot ekstremisme sammen med blant andre statsminister Erna Solberg og daværende ordfører Fabian Stang.
På et øyeblikk gikk hun fra å være en anonym jente med innvandrerbakgrunn til en offentlig talskvinne i en av de mest betente debattene vi har:
Om ekstremisme, rasisme islam, kulturforskjeller og sosial kontroll.
«Jeg har blitt truet av ekstreme miljøer. Det hadde jeg regnet med. Men at familiemedlemmer og folk fra mitt eget miljø skulle true meg, hadde jeg ikke ventet»
Faten fikk voldsom oppmerksomhet etter talen foran Stortinget i 2014. Så voldsom at hun etter hvert valgt å skjerme seg fra mediene.
Hun forsøkte lenge å jobbe i det stille. Men i våres lot hun seg intervjue av Aftenposten.
Og sist uke altså av NRK og Ole Torp.
Hos Ole Torp fortalte hun nøkternt hva hun risikerte ved å reise rundt på skoler og ungdomsmiljøer i hele landet for å snakke om radikalisering og retten til å velge selv.
– Det er tøft når slektninger truer med å ta ditt liv eller sitt eget liv fordi du snakker om disse tingene offentlig, sa Faten.
Mange i «det muslimske miljøet» ser på henne som farlig.
Men det gjør også mange «i det norske miljøet». Blant annet forsøkte Human Rights Service å redusere betydningen av talen utenfor Stortinget ved å trekke fram bøker hun hadde lest eller islamister hun hadde møtt.
Faten sier hun ikke angrer på at hun holdt talen. Men hun angrer på konsekvensene. Og de var kraftige.
Hun håndhilste på Fabian Stang i offentligheten, og det fikk hun bråk for. Hun snakket tydelig i offentligheten som ung, muslimsk kvinne. Ikke alle tok det like pent. Hun ble spyttet på og skjelt ut. Mottok æresdrapstrusler. Familiemedlemmer truet med selvmord i skam.
– Jeg har blitt truet av ekstreme miljøer. Det hadde jeg regnet med. Men at familiemedlemmer og folk fra mitt eget miljø skulle true meg, hadde jeg ikke ventet.
«Flere jenter må komme ut. De må eie mikrofonene. De kan ikke vente at andre skal ta deres kamp»
Men Faten holder stand. I dag driver hun organisasjonen Just Unity sammen med Yousef Bartho Assidiq, som også var initiativtaker til demonstrasjonen mot ektremisme foran Stortinget, der alt startet for to år siden.
Just Unity reiser rundt på skoler og universiteter og snakker med studenter og elever. Organisasjon som har som formål å forebygge radikalisering og ekstremisme.
– Vi trenger imamer som snakker norsk, sier Faten Mahdi Al-Hussaini .
– Muslimske jenter blir hjernevasket, sier hun.
– Flere jenter må komme ut. De må eie mikrofonene. De kan ikke vente at andre skal ta deres kamp, oppfordrer Faten.
Ole Torp spør om hun opplever rasisme blant nordmenn.
Men i en stadig mer polarisert verden er det Faten og hennes like som bidrar til håp.
«Skamløse arabiske jenter» er en annen gruppering som har sett dagens lys i kjølvannet av Fatens arbeid.
«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev libanesiske Nancy Herz i en kronikk i Aftenposten etter å ha lest intervjuet med Faten i samme avis.
- Magne Lerø om Fatens tale for to år siden: Kvinne som våger
Håpet er at jenter som Faten og andre – som ikke mist nobelprisvinneren Malala – på ulike vis har satt noe større i bevegelse med sine helt personlige opprør.
På NRK Dagsrevyen søndag (mye bra på NRK sist helg…) var det en reportasje fra Bangladesh. Der unge jenter trosset foreldre og sosiale normer og drev med surfing.
– Dette er gøy. Hvorfor kan vi ikke få lov til å gjøre dette, sa jentene i sitt lille, smilende sosiale opprør.
Det er disse muslimene vi må heie på.
Mens Islamsk Råd krangler om posisjoner og personer, så snakker Faten og de andre ungdommene med hverandre. Og til oss andre.
Mens vi er opptatt av å ta avstand fra Profeten Ummah og Pediga så har Faten Mahdi Al-Hussaini kommet litt nærmere en slags sosial forsoning ved en videregående skole et sted i landet.
– Jeg håper jeg kan gifte meg med hvem jeg vil. Det har pappa sagt, fortalte Faten til Ole Torp. Hun var også klar på at hennes nærmeste familie og ikke minst hennes far, også blir utsatt for et voldsomt press fra omgivelsene på grunn av henne.
Ole Torp er en dreven intervjuer. Men han ble tydelig grepet av den unge jenta med de sterke historiene.
Det ble vi også.
Og er det noen som trenger vår felles støtte og beskyttelse, så er det unge jentene som tør å stå fram med sine egne historier og sine helt egne stemmer.
Faten sa at hun skulle ønske hun hadde sluppet all oppmerksomheten, men hun våger likevel å drømme.
– Jeg drømmer om å bli FNs generalsekretær, sa hun.
Ja, hvorfor ikke? Har hørt verre forslag.