Tyrkere strømmet ut i gatene for å ta opp kampen mot militærmakten forrige helg. Etterpå feiret de demokratiet og president Erdogan.
NTB scanpix
– Erdogans største utfordring er å ikke la hevnlyst ødelegge alt han har bygget opp
Tyrkia har en fortid der militæret har hatt stor innflytelse og makt. Under Recep Erdogans så langt 13 år gamle regime har landet orientert seg i retning vesten, både politisk og økonomisk. Samtidig har han, blant annet med refereanser til Hitler-Tyskland snakket om «effektive styresett», og argumentert for at mer - nesten enerådende - makt skal tilføres presidentskapet. Lover som skulle hindre at religion og politikk blandes, har også blitt forsøkt faset ut.
Etter det feilslåtte kuppforsøket forrige helg har «Tyrkias sterke mann» slått knallhardt ned på offentlige tjenestepersoner - dommere såvel som lærere. Ifølge BBC er over 50.000 personer arrestert, tusenvis av lærere er suspendert i påvente av etterforskning angående deres involvering i kuppforsøket, og akademikere nektes å forlate landet. Reaksjonene fra vestlige ledere har ikke latt vente på seg: Angela Merkel sier «Erdogan må forholde seg til demokratiske spilleregler», mens USAs utenriksminister John Kerry uttalte at Tyrkia står i fare for å miste sitt NATO-medlemskap.
– Det blir fort slik at vi nordmenn kun ser det «gærne» han gjør; at vi tenker at han islamiserer en demokratisk stat. Men det er bare en flik av bildet. Historisk sett er det også viktig å få med seg de andre tingene. En av grunnene til at han er veldig populær i Tyrkia, er ikke bare det religiøse aspektet, men kanskje mest av alt at han har gjort Tyrkia til et rikere land. Enhver som flyr med Turkish Airlines kan se det, sier psykolog og BI-professor i ledelse og kommunikasjon Steinar Bjartveit. Han har tidligere holdt ledelseskurs i Tyrkia, og kjenner landet og dets politikk godt.
Han mener en må forsøke å forstå Erdogans kamp mellom emosjonell og rasjonell atferd i etterkant av kuppforsøket. Han trekker paraleller til sammenlignbare situasjoner: Moskva-prosessene til Stalin, McCarthyismen i Amerika på 50-tallet, og ikke minst kuppforsøket mot Gorbatsjov i Sovjetunionen i 1991.
– I disse situasjonene ligger det et kolossalt fryktelement fordi det lå noe der som ikke hadde blitt fanget opp, og som forårsaket mange dødsfall. (...) Etter kuppforsøket kom aldri Gorbatsjov tilbake til gamle høyder. Kuppet gjorde noe med ham, sier Bjartveit.
Statsleder og seierherre
I det lyset mener Bjartveit at en også kan forstå Erdogans uttalelser om opposisjonsleder Fetullah Gülen og utlevering, hvor USA i retur har sagt at det må reelle bevis på bordet før en utlevering i det hele tatt kan være aktuelt.
– Det er ikke det han bryr seg om nå. Han har to farer: Det ene er at frykten gjør at han ser spøkelser på høylys dag, og at han gjennom det strammer et grep som gir sterke restriksjoner og temmer demokratiet. Det andre er at han vil ta hevn, og at han setter seg utenfor lover og regler, og gjennom det også ødelegger demokratiet. Som seierherre, kan han ødelegge det han som leder har bygget opp på kort tid. Akkurat nå kan Erdogan være sin egen verste fiende, sier Bjartveit.
I dagene som fulgte kuppforsøket pekte flere på at Erdogan kan komme til å «benytte muligheten» og posisjonen som seierherre til å skaffe seg ytterligere makt. Og selv om Erdogan har vært åpen om sin ambisjon om mer makt, «trenger en ikke være så konspiratorisk» for å forklare presidentens atferd, mener Bjartveit:
– Når man har vært utsatt for noe sånt, så vil både hevn og frykt styre deg. Hevn fordi du ønsker å ta igjen for noe du opplever som blodig urettferdig. Og hvis vi tar inn over oss dødstallene som følge av kuppet, så ble det drept tre ganger så mange mennesker som i terrorangrepet på promenaden i Nice. Så det er ganske alvorlig, det som har skjedd, og han har selvsagt lyst til å hevne dette. Dette er for ham en stor skamplett og overtramp.
– Men i den hevnen, når de ser at de begynner å snakke om å innføre dødsstraff og så videre, hvis de da begynner å ikke følge demokratiets lover, kan det ødelegge mye. Det er der rådene og kommentarene kommer fra vestlige ledere. Alle støttet ham, og var mot militærkuppet, men Merkel kom med en uttalelse om at det er viktig å følge de demokratiske spillereglene, også overfor de som har stått bak kuppet. Noen sier at han bruker muligheten til å ta ut de han ikke liker. Men da kan også frykten komme inn. Det kan bli en form for paranoia. Han ble jo virkelig forsøkt kuppet, og det rare her er at det ikke ble oppdaget. Han oppdaget jo et kuppforsøk for en del år tilbake fra militæret, men siden han ikke så det nå, er det lett å bli paranoid og lure på hvor mange som står bak.
Folkeopprør
Bjartevit viser også til at Erdogan har bred støtte i folket, blant annet illustrert gjennom at det ble tatt til gatene og kjempet mot militæret under kuppforsøket - på oppfordring fra presidenten.
– Når han nå kommer opp i et kupp, om man ser bort fra alle konspirasjonsteorier, så viser det jo hvor sterk han har vært – når kuppet ikke lyktes. Han har klart å underminere det militæres makt. Hans største seier var på mange måter når militærkuppet falt, og det skjedde jo også fordi folk gikk ut i gatene. Med et annet filter hadde vestlige aviser kanskje skrevet helt annerledes om det. Det var et folkeopprør også, der folket nektet militærmakten. Det ville man jublet over på 70.-tallet, men vi glemmer det litt nå.
