Eplets mytologi

Til «epleøya», Ynys yr Afallon – forenklet til Avalon, kom kong Arthur og hans tapre riddere etter sin død. Det vokser altså epler i det keltiske lykkeland, slik de også pryder markene i Elysium – det greske gledens rike. Eplet vokser i hellige lunder i alle paradisene vi vet om helt tilbake til yngre steinalder.

I vår tid blir to forseggjorte, besmykkede «riksepler» (Kongeeplet og Dronningeplet), oppbevart i Nidarosdomen som deler av kongeregaliene. Ingen annen frukt er i nærheten en slik status.

Stridens eple

Akkurat nå er det eplesesong. En tanke til ettertanke mens vi plukker og spiser, er: Hva er det med eplet som gjør det til et så gjennomgående symbol til alle tider?

Grekerne forteller at gudinnene Hera, Athene og Afrodite en gang fikk et gulleple kastet midt imellom seg, med innskriften «til den vakreste». Men hvem av de tre var det ment for? De tre damene begynte å krangle, og det ble bestemt at den kjekke prins Paris skulle dømme i denne vanskelige saken: Hvilken gudinne var den vakreste? De prøvde alle tre å bestikke ham, og han falt for Afrodites løfte: Valgte han henne, skulle han nemlig få som belønning verdens vakreste kvinne – Helena av Sparta. Dette kunne ikke Paris motstå, dermed vant Afrodite. Problemet var at Helena tilhørte en konge i et annet land og måtte bortføres – noe som i sin tur utløste Trojanerkrigen.

Herfra stammer uttrykket «Stridens eple».

En ungdsomskilde

Eplene som gir evig ungdom, befinner seg hos hesperidene, en søsterflokk som vokter en hage med gylne frukter langt borte i vest. Den førkristne, nordiske gudinnen Idunn forvaltet på tilsvarende vis eplene i våre forfedres tro. Idunn («den som forynger») besitter de livgivende eplene som holder gudene unge og friske, de kan ikke klare seg uten. Da Idunn en gang blir bortført slik at eplet forsvinner ut av æsenes kontroll, blir gudene gråhårede og gamle og stygge å se til. Den slags er ille nok for mennesker, men udødelige vesener, overhodet ikke skapt for å eldes, opplever en enda mye større vemmelse.

Men Idunn kommer tilbake i Åsgård og porsjonerer som vanlig ut sine epler til gudene, som eter og blir unge og vakre som før.

Et symbol på makt

Astrid Lindgren skriver i «Mio min Mio» om den ensomme Bo Wilhelm som bor hos sine lite forståelsesfulle steforeldre. En kveld gir fru Lundin i fruktbutikken ham eple og ber ham å poste et kort. Da han skal legge kortet i postkassen, kan han ikke dy seg for å lese det: «Til Kongen i Landet i det fjerne. Han som du så lenge har lett etter, er på vei nå. Han reiser gjennom natt og dag, og han bærer tegnet i sin hånd, det gylne gulleplet.» Og eplet lyser og skinner som av ild.

Kongsdatteren i «Kari Trestakk» sitter på en stor stut, som rir henne gjennom gullskogen og sølvskogen, som eies av trollet med de ni hoder. Skogen blir tett og kvistene slår henne, og plutselig sitter hun der på oksen med et gulleple i hånden. Hun er redd og vil kaste det, men stuten ber henne ta vare på det. Trollet blir forbannet fordi noen har tatt av dets skog, og barker sammen med stuten.

Her nærmer vi oss eplet som symbol på makt. Hos romerske keisere symboliserte eplet jordkloden. Rikssmykket kunne bestå av et eple med seiersgudinnen Nike på toppen; hun ble senere byttet ut med det kristne korset. I senmiddelalderen finner vi avbildninger av Jesusbarnet med eple. Det er usikkert om eplet da symboliserer verdenssynden (utifra tanken at Eva en gang ga Adam en frukt, senere identifisert som et eple), som Jesus tok på seg allerede som barn, eller om det er et tegn på Jesu kongelige status. En avbildning fra sent 1400-tall i katedralen i Århus viser mor Maria som gir Jesusbarnet et eple der han sitter på sin bestemors fang. I denne nordiske settingen ser det ut som om barnet får en frukt fordi det er sunt, slik andre barn gjør.

The Big Apple

Eplene må ha vært viktig for kostholdet lenge før epledyrkingen, for flere steder i Norge har virkelig gamle navn etter apalen, som Apeltun og Abildsø. Wilhelm Tell fra Sveits skjøt et eplet av hodet på sin sønn i kampen for nasjonal selsvtendighet. Isaac Newton så et eplet falle i hagen og tenkte «Aha, det må finnes tygdekraft». Vi liker ikke de «eplekjekke» og vi omgås daglig produkter sterkt promotert av verdens største teknologiselskap Apple.

Og hvorfor kalles New York The Big Apple? En mulig forklaring: Under den store økonomiske depresjonen i slutten av 1920-årene dro tidligere finansmenn i sine Wall Street-dresser hjemmefra hver morgen, for å dra inn til sentrum for å selge epler i gatene. Hele opptrinnet skal ha gått under betegnelsen «The Big Apple Scam», og slik har eplet sneket seg til et kjælenavn på byen.

Epler og erotikk

Det går fint an å tenke seg rasjonelle grunner til at eplet står sterkt i symbolhistorien, for eksempel at den som hadde eplehage, som skogtrollet og keiseren, dermed også hadde makt. Det går an å anta at det også fins en annen og enkel grunn, så opplagt at den er lett å overse. Eplet kan lett sammenlignes med et kvinnebryst, og skjærer du eplet tvers over, kan kjernehuset minne om de ytre kvinnelige kjønnsorganer. Og hva finner vi lenger inn? Frø! Dermed blir det jo nærmest opplagt at denne runde, glinsende, saftige frukten står for erotikk.

Og erotikken holder, via seksualiteten, menneskeslekten i live ved at vi formerer oss, holder oss unge i slektshistorisk forstand. Herfra er veien til fortellingene om de foryngende epler kort.

Uansett: Det er i vår beskaffenhet å guddommeliggjøre verden ved å skape fortellinger om den. Dermed plukker vi også eplet og tryller det inn i en oppløftet dimensjon, skaper gull av gravensten.

Dessuten smaker epler godt, og kan dyrkes i stort monn i områder der ikke så mye annet kan dyrkes. Olav H. Hauge skriver:
 

Sumaren var kald og regnfull.

Epli vart grøne og flekka av skurv.

Men eg plukkar og sorterar.

Og staplar kassane i kjellaren.

Grøne epler er betre enn inkje.

Bygdi ligg på 61° breidd.