En rebell klar til kamp

Bell er leder av Fagforbundet i Bergen, en del av LOs største forbund. Med ring i nesen og armen dekket av tatoveringer fra en rotløs fortid er hun kanskje ikke det mange forbinder med en tradisjonell leder.

– Som leder er jeg opptatt av likeverdighet. Vi kan godt ha ulike roller, men jeg er opptatt av det relasjonelle, at alle opplever at de har integriteten sin i behold, sier Bell.

Kampsanger fra barnevognen

Fra barnevognen er hun omringet av taktfaste skritt og mystiske sanger. Barnefamiliene går i midten av demonstrasjonstoget 1. mai, som for å beskytte dem mot bombetruslene som har kommet i forkant. På slutten av 1970-tallet, et sted i Bergen sentrum, får hun beskjed om å snu hodet en bestemt vei. Her fotograferes alle som demonstrerer. Fremdeles kan hun kampsangene på rams.

Bell vokste opp som enebarn i en politisk engasjert og venstrevridd familie og trodde at demonstrasjonstog var en del av en normal barndom. Faren jobbet som utekontakt i rusomsorgen og skjulte ikke virkeligheten for den lille piken.

Hun var rundt fem år da hun reiste med sin far til Trondheim og Selbukollektivet, et behandlingssted for unge rusavhengige, der hun ble alles maskot. Ofte syklet hun ned til bensinstasjonen med klirrende mynter i lommen som beboerne hadde stukket til henne.  Hun kunne alle de triste historiene; hvem som hadde prostituert seg, hvem som hadde slått ned gamle damer og hvem som hadde fått juling hjemme.

– Forståelsen av at folk det ikke går bra med ikke har noe med verdien av det mennesket å gjøre, hadde jeg tidlig, sier hun.

Fagforbundet har rundt 351.000 medlemmer og skal sikre medlemmene gode og trygge lønns- og arbeidsvilkår. De organiserer arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, statlige, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. De jobber aktivt mot privatisering og konkurranseutsetting og for at alle skal ha tilgang til gode velferdstjenester uavhengig av bosted eller økonomisk situasjon. Forbundet kjemper for likelønn og lik status mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrker.

Rull over bildet for mini-CV.

 

Sara Bell (40)

 

Leder for Fagforbundet i Bergen

Samboer med danske Mikkel.

To barn: Bella (6) og Falk (9)

Bachelor i kultur og språkstudier og «tusen miliioner studiepoeng,» men ingen Master.

Blå mann i gangen

«Pappa! Det ligger en blå mann i gangen!» roper den fire år gamle jenten. Varmen har nok en gang lokket til seg en alkoholiker fra Bakkegaten på søken etter ly fra vinterkulden. Selv om foreldrene forsøkte å skjerme henne mot slike opplevelser, var de åpne om alle livets fasetter.

Barndommen var full av kontraster. Med en mor fra Australia som følte hun var havnet langt ute i provinsen da hun kom til Norge, var det viktig for familien å reise ut i verden. De unge årene var preget av mange eksotiske reiser i Europa, Australia og Asia. Familien var fra arbeiderklassen og ikke fattige, men hadde en stram økonomi. Første gang familien skulle til Australia, da Bell var rundt tre år, spiste foreldrene posesuppe i ett år, stjal aviser fra studentsenteret om lørdagen og spiste middag hos besteforeldrene om søndagen for å spare opp nok penger til turen.  

– Men, altså mine foreldre arbeidet seg ut av arbeiderklassen. Min mor ble lege og min far psykolog, så barndommen min var også sterkt preget av deres klassereise ut av arbeiderklassen. Da jeg var 11 år flyttet vi inn i en stor villa på Paradis, og mellom leiligheten i Sandviken og villaen på Paradis, bodde vi i borettslag på Minde, forteller Bell.

Leder med tillit

Som leder er Bell opptatt av at alle har en verdi. Gjensidig tillit og en tro på at andre er kompetente til å gjøre jobben sin er også viktig for Fagforbundslederen, og det hersker dermed stor grad av frihet på arbeidsplassen. Hun er tilhenger av en flat struktur og føler at de ansatte sammen med henne utfyller og passer på hverandre.

– Vi tar vare på hverandre når det går fort i svingene, og så hjelper vi hverandre når det henger i en tynn tråd, sier hun.

Et rotehue av dimensjoner, kaller hun seg selv. Kanskje det er prisen hun må betale for all energien som sitter i kroppen. Da er det godt å ha folk rundt seg som kan holde et tak i henne.

«Vi var ikke interesserte i å ha så mye med de voksne å gjøre. I det vakuumet okkuperte vi hus, satt fyr på ting, stakk av og rølpet oss gjennom mange år»

– Jeg har enormt med energi og energi til å sette i gang prosjekter. Så har jeg gode folk rundt meg som har holde-i-trådene kompetanse. Det er jeg avhengig av, sier hun.

Bell jobbet i flere år i akuttbarnevernet. Sine egne erfaringer herfra har hun tatt med seg inn i sin egen lederrolle.

– Der var ledelsen veldig ivaretakende. Vi lærte oss å ikke gå bak ryggen og kritisere hverandre for ting som ikke gikk bra. Vi lærte oss å fremme kritikk som ikke var nedbrytende. Jeg fikk lov til å vokse så mye der og jeg tenkte at slik har jeg lyst til å ha det alle andre steder jeg jobber.

– Hva er det sentrale i din overbevisning?

– Kampen for solidaritet. Solidaritet handler om likeverd, sier hun.

Vill ungdom

Startskuddet for Bells ungdomstid var husokkupasjonen i Bergen og kravet om at ungdom og deres kultur måtte bli tatt på alvor.  

Ungdomstiden var vill, ifølge Bell. Hun flyttet hjemmefra da hun var kun 15 år gammel, til en leilighet i huset til en dement farmor og en farfar som ikke hadde oversikten over hva hun foretok seg. Hun forteller at generasjonen som vokste opp på 1990-tallet i hennes omgangskrets, de som ikke var med i organisert idrett, unnlot voksenkontakt og var mye overlatt til seg selv. Det var mange ungdomsgjenger, høy grad av rusbruk og unge på skråplanet. Hun og vennene festet mye, gjorde hærverk og var politisk interesserte.

– På den tiden var det mange foreldre som ble arbeidsledige, folk måtte selge husene sine. Vi var ikke interesserte i å ha så mye med de voksne å gjøre. I det vakuumet okkuperte vi hus, satt fyr på ting, stakk av og rølpet oss gjennom mange år.  

Skolegangen var ingen suksess. Hun sluttet på gymnaset etter bare to måneder på grunn av for mye fravær. Karakterene, derimot, var gode. Hun var bare ikke interessert. Snart ble hun med i en gruppe med ungdom med atferdsproblemer og fikk jobb i Arctic reklamebyrå gjennom Aetat – datidens Nav. Med grønt hår og ansvar for resepsjonen spyttet hun ut et «jaa?!» når telefonen ringte. Vennlig foreslo hennes arbeidsgiver at hun kanskje kunne svar med «Arctic reklamebyrå, vær så god» i stedet. Det kunne hun.

Utvist etter kamp

18-åringen er på Folkehøyskole på Jylland. På en fest er det en jente som har tatt med seg kjæresten som er nynazist. Han mobber en adoptert, overvektig og sjenert gutt. Ingen sier noe, så Bell bestemmer seg for å være helten. Hun går bort til gutten, heller en øl over hodet på ham og sier at han ikke er velkommen her. Ute på gangen blir det en konfrontasjon mellom de to, og Bell viser ham fingeren. Da blir hun slått i bakken og besvimer et øyeblikk. Det eneste vitnet er skolens selverklærte satanist. Den skyldige nekter for det som har skjedd og Bell oppsøker ham senere med et motorsykkelkjede og truer ham.

– Jeg skremte sikkert livet av alle. Etter det var løpet kjørt, da fikk jeg beskjed om å slutte, sier hun.

– Er du fremdeles denne personen i dag?

– Jeg har jo den energien fremdeles. Men den er kanskje litt mer kanalisert i disse dager, ikke fullt så impulsiv, smiler hun.

Jenten, som en stund hadde et ønske om å bli advokat for å ordne opp i urettferdighet for de fattige, fant veien videre til studier i Storbritannia etter at hun klarte å overbevise inntakskontoret om at hun kunne takle det til tross for manglende videregående skolering. Hun studerte også i Australia og fullførte Bachelorgraden i kultur og språkstudier i Roskilde.

Nye kamper

I dag kjemper Bell litt andre kamper. I det siste har hun vært mest opptatt av kampen mot vikarbransjen. Hun har stått i bresjen for at Bergen kommune skulle avslutte sin kontrakt med vikarbyrået Orange Helse som leverer helsepersonell til norske kommuner og sykehus. Bell mener generelt at kommunen ikke kan ettergå hvilken praksis som føres i byråene eller føre tilstrekkelig tilsyn med dem med hensyn til rettigheter for de ansatte og at de dermed ikke har oversikt over hva som foregår med innleid arbeidskraft.

Tidligere i år avsluttet kommunen samarbeidet med dette byrået etter en rapport fra Deloitte som viste at de hadde brutt flere av kravene i rammeavtalen med Helseforetakenes Innkjøpsservice (HINAS). Bell var ikke overrasket. Hun mener imidlertid på generell basis at kommunene bør si opp avtaler med samtlige bemanningsforetak og istedenfor satse på egne satte. Da er det systemer på plass som regulerer kompetanse, lønn, arbeidsvilkår og medbestemmelsesrett.

– Når du kommersialiserer arbeidsformidlingen skaper du et ledd som tjener penger uten å gjøre noe samtidig som du sikrer en stor gruppe med arbeidstakere utrygg tilknytning til arbeidslivet. Det er en sikker måte å unngå Fagforbundets innflytelse på arbeidslivet, fordi det for denne gruppen er få eller ingen insentiver til å organisere seg, sier hun.

Hun mener dette skaper en usunn og asymmetrisk  maktstruktur der arbeidstaker i høy grad er altfor avhengig av arbeidsgiver og at det skaper få insentiver til å kreve gode rettigheter eller vilkår.

Orange Helse har tatt til motmæle mot Bell og sier hennes oppfatninger er basert på misoppfatninger, at selskapet opererer innenfor arbeidsmiljøloven. At de har samme hviletid, antall helgevakter og antall arbeidstimer som andre i sektoren. At betingelsene og overtidsbetaling er gode og beskylder Fagforbundet for å ville sikre arbeidsplassene for dem som allerede er medlemmer hos dem, ikke for samtlige sykepleiere.

– Hvilken kamp er aller viktigst for deg?

– Et av de viktigste langsiktige prosjektene, er et folkestyre, at markedet ikke skal regulere alle relasjoner mellom mennesker men at vi skal eksistere sammen i et reelt demokrati og at de felles midlene som er til rådighet i samfunnet skal fordeles jevnt og rettferdig for å sikre alle et liv med verdighet og frihet, sier Bell.

Hun har derimot ingen fantasier om at det finnes et ideelt Norge, ingen lyserosa boble om hvordan samfunnet må være for at det er greit, men hun er opptatt av at ikke markedskreftene skal styre og at det skal være en balanse mellom å leve og jobbe.

– Man skal ha samme mulighet for et godt liv uansett hvor i samfunnet man befinner seg, avslutter Bell.