En likandes kar

– Jeg har mange hensyn å ta. Jeg er kunstner, jeg er kurator, jeg er kunstrådgiver, jeg holder utstillinger selv, jeg forholder meg til kommunen, fylket og Kulturdepartementet. I tillegg er jeg daglig leder på Vestfossen Kunstlaboratorium i Buskerud.

– Dette er en balansegang som til tider er veldig komplisert, sier Morten Viskum.

– Det er mange der ute som ikke skjønner posisjonen min, i forhold til alt jeg har på gang. Jeg har kunstneriske og kuratoriske friheter i tillegg til at jeg arbeidsgiver og leder. Det er en stor utfordring.

Det er ikke alle som liker kunsten til Morten Viskum og kunstlaboratoriet hans. Han er en av Norges mest utskjelte og kontroversielle kunstnere. Han har lagt muselik på olivenglass og plassert dem rundt omkring i forskjellige dagligvarebutikker. Han har laget en fotoserie med korsfestede rotter og udødeliggjort gravstedene til både Jim Morrison og Oscar Wilde. Han maler med en død menneskehånd, gjerne flere, han har syv stykker i alt, og elsker å provosere og sjokkere – han har rystet en rekke sjeler inn i det aller innerste. Han vil utsmykke rundkjøringer med seg selv på en 43 meter høy søyle og har ertet på seg Drammens muslimer.

Det kan bli vel mye Morten Viskum i blant.

Tull og tøys

Og den karen holder altså til på et lite tettsted som heter Vestfossen. Et sted vi ikke hatt kjent til om det ikke var for den litt uregjerlige kunstneren.

– Mange mener at det vi står for er tull og tøys, samtidig som mange mener det er interessant, sier han.

– Derfor er det kjempeinteressant å komme til et så lite sted som Vestfossen. Hvis det er to prosent av Norges befolkning som er interessert i samtidskunst, er interessen i Vestfossen dobbelt så stor. De har sett hvilke positive ringvirkninger arbeidet vårt gir. Vi skaper merverdi for både regionen og for Vestfossen. Alt vi driver på med, skrives det om. Selv om det ofte kan være negativt, er det likevel positivt. De ser at her skjer det noe, her er det noen som tør, her er det noen som våger og tenke lenger enn bare å overleve årets regnskap. Altså er det mange flere enn fire prosent som er glade for at Vestfossen Kunstlaboratorium ligger akkurat i Vestfossen.

Gir frihet

Morten Viskum er en kunstner som ønsker å være helt fri. Men så er han det ikke likevel. For han er også daglig leder/direktør av Vestfossen Kunstlaboratorium. Noe han synes er spennende og givende, men det er ikke en jobb han har søkt på eller valgt.

– Vestfossen Kunstlaboratorium er en stiftelse, og denne stiftelsen har ikke økonomi til å ansette en lønnet leder, derfor er jeg ulønnet. Den dagen stiftelsen har nok penger til å ansette en direktør, vil ikke jeg være den personen.

– Jeg har ikke satt i gang dette fordi jeg er motivert av økonomisk overskudd, det er andre faktorer som styrer meg, sier han.

Den daglige lederen Morten Viskum er glad i medarbeiderne sine. Han har ikke ansatt noen av dem, de har bare fortsatt å jobbe.

– Jeg motiverer mine ansatte ved å gi dem frihet til å skape sin egen arbeidsplass og sin egen arbeidsdag. Det er masse folk her i sommersesongen, men bare noen få gjennom hele året. De faste har bare begynt, og duger de, har de fått lov til å fortsette. Når det er sagt, er det slik det har vært inntil 2013. Etter det er organisasjonen blitt mer profesjonalisert med arbeidskontrakter og så videre. Det er ikke lett å jobbe for meg, og heller ikke lett og jobbe for en institusjon med så usikker økonomi.

Eierskap

– Vi må ta hensyn til både lokalbefolkning, administrasjonen i kommunen, kunstnere, besøkende og fagmiljøet, fortsetter han. – Det er en kjempekabal som må legges, og alle kan ikke sette seg inn i denne kabalen. Jeg prøver å forklare når det er nødvendig, men ofte klarer jeg det ikke. Men jeg er åpen for meningsutveksling. Skal de ansatte motivers til større deltagelse, må de føle at de har et eierskap.

–  Det er heldigvis ikke ofte jeg skjeller ut folk. Kanskje bare en gang i året. Å bli sint hjelper ikke. Som regel skjønner mine medarbeider ting uten at jeg sier det. De som jobber her, hadde ikke blitt noe bedre om de hadde fått kjeft.

– Jeg er ikke er en spesielt god leder og jeg har heller ikke valgt den rollen. Men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg håper jeg er et medmenneske. Jeg vet kanskje ikke om jeg er det som leder, det jeg vet er at jeg er det i hverdagen, sier Morten Viskum.

– Vi er en liten organisasjon, derfor er jeg den mest naturlige å snakke med når noe skjer. Noen ganger går det bra. Det kommer litt an på hvem som kommer til meg. Kjenner jeg dem godt, synes jeg det er fint. Kjenner jeg dem ikke godt nok, er det lett å trå feil. Jeg skulle gjerne hatt et kurs i ledelse. Dessverre er vi så små at vi ikke har personalsjef.

Jeg er ikke enig i at jeg er en provoserende kar. Jeg tar bare opp temaer som ligger der foran meg. I utgangspunktet er jeg veldig lite provoserende, selv om resultatet kan provosere

Provoserende

Foto

PROVOSERENDE? «The Perfect sculpture» – Den perfekte skulptur – heter denne karen. Fra en utstilling i Berlin i 2009. (Foto: NTB-scanpix).

– Du er likevel en provoserende kunstner, som ikke går av veien for de tøffeste utspill. Kan en leder tillate seg å bli mislikt?

– Jeg er ikke enig i at jeg er en provoserende kar, sier Morten Viskum. – Jeg tar bare opp temaer som ligger der foran meg. I utgangspunktet er jeg veldig lite provoserende, selv om resultatet kan provosere.

– Hvorfor tror jeg at du er oppfattet som provoserende?

– Fordi du har lest om meg og ikke møtt meg. Misforståelser følger ofte meg og det jeg driver på med. Det er en komplisert tilværelse. Det skulle ikke være mulig å drive dette stedet og samtidig ha familieliv og være en profilert kunstner. Jeg tror det kan bli for mye for folk. De får det ikke til å stemme. For meg gir det å jobbe med kunst mye energi, det gir meg stor arbeidskapasitet.

– Historisk sett, i omstillingsfaser, kan det dukke opp mange upopulære ledere, fortsetter han.  

– Men de har vel sett de tingene som kommer litt før andre. Historien vil vise om de gjorde de riktige valgene. Det er viktig å ta seg god tid til å forklare avgjørelsene. Her kunne jeg sikkert vært bedre og flinkere, men vi har hatt noen runder slik at jeg føler at det er mer på stell nå.

Ja er i flertall

Å være daglig leder på Vestfossen Kunstlaboratorium har sine store utfordringer. Selv om innholdet av det de leverer, går bra, skjønner folk ikke alltid finansieringsmodellen.

– Den modellen er unik og underfinansiert, sier Morten Viskum. – Denne underfinansieringen skal ikke publikum merke, da kommer man lett inn i en negativ spiral. Det unike er at alt er bygget opp av en kunstner med lite penger. Ingen har fortalt meg om tilsvarende steder. Jeg skjønner ikke selv hvordan vi har fått det til, men vi sitter nå her, da, så det har vel vært vellykket.

– Det går ikke, glem det, blir det ofte sagt om det som har vært utfordringer i oppstarten av et så stort sted som Vestfossen Kunstlaboratorium. Det trigger meg. Jeg er ikke flink til å høre på nei. Jeg er selv et ja-menneske. Det skal være god grunner for å gi et nei. Det er lettere å si nei enn ja. Heldigvis er ja i stort flertall her i Vestfossen.

Friheten

Foto

MORTEN VISKUM:  En av Norges mest kontroversielle kunstnere. Han har lagt muselik på olivenglass, laget en fotoserie med korsfestede rotter og udødeliggjort gravstedene til Jim Morrison og Oscar Wilde. Han maler med en død menneskehånd, og elsker å provosere og sjokkere. Men han er egentlig en likandes kar. (Foto: Øyvind Risvik).

– Hvordan takler du misnøye?

– De ansatte kan være misfornøyd internt, men de skal stå samme med meg. Utad skal det ikke være misfornøyde ansatte her. Vi er tross alt et sted hvor publikum skal føle seg velkomne. Er man misfornøyd med noe skal det ikke gå utover publikum.

– Hva med tillit? 

– Jeg tror at tillit er litt av cluet for å få til dette her. Har man tillit til det jeg sier og gjør, så gjennomfører jeg hundre prosent. Tilliten kommunen viste meg er hovedårsaken til at dette er blitt til det vi er i dag.

– Hvem har formet deg?

– Det er som hos mange andre, far og mor, sier Morten Viskum. – Jeg har prøvd å overføre deres positive holdninger videre til mine barn, ved å gi dem stor grad av frihet og å oppmuntre dem til å gjøre det de vil. Jeg ønsker å videreføre den friheten og foreløpig har det gått bra. Og nå er jeg blitt bestefar…

Kjøpte uten penger

Morten Viskum ble unnfanget og født i Helsingør. Forskjellen mellom dansker og nordmenn er interessant, den er spesiell. Spesielt til business og salg av kunst.

– Far var arkitekt og studerte i Tyskland. Han traff min tyske mor i Stuttgart. De stoppet i Helsingør på vei til Norge. Jeg er halvt norsk, kvart tysk og hollandsk. Det er ikke noe Vestfossen i meg. Jeg tror selv denne blandingen gjør meg mer åpen for nye ting og alt som ikke er helt A4, sier han.

Morten Viskum endte i Vestfossen av ren tilfeldighet.

– Bygningen var til salgs, forteller han. – Hva er galt med dette stedet siden jeg får så utrolig mye for pengene? tenkte jeg. Da jeg kom hit så jeg at dette var litt stort for meg alene, samtidig ble jeg betatt av bygningen og stedet. Jeg kjøpte uten penger, og få folk ville dessverre hjelpe meg. Jeg ga 990.000 kroner for 1756 kvm, og så enorme muligheter til å få noe til. Takket være en kommune som var fremsynt, gikk det bra. De så på kunst og kultur som en motor. De ventet på en fisk som svømte forbi, og det var meg.

– Har du lykkes?

– I all beskjedenhet så mener jeg at jeg har det.

Glede i å jobbe

– Vi skal være et godt regnskap for samfunnet. Det blir litt som barnehage, skole og undervisning generelt. Isolert sett er det utgifter, men på lang sikt er det en meget viktig og god investering, sier Viskum.

– Det er mange som mener at jeg og kunstlaboratoriet har stor betydning for utviklingen av Vestfossen. Mange merker at det er noe med dette lille stedet som man ikke finner andre steder.

– Det finnes heller ikke så mye kunst og så mange kunstnere samlet på et sted som her, i forhold til totalen. Dette blir enda viktigere i fremtiden siden industriarbeidsplassene blir færre og færre, og man må finne ut av hva vi skal leve av? Kunst og kultur og innovasjon blir enda viktigere enn før.

Morten Viskum har fått mye ut av sitt femti år gamle liv. Han studerte veterinærmedisin i seks år, og i det siste året på veterinærhøgskolen bestemte han seg for å følge drømmen om å bli kunstner.

– Jeg har levd et rikt og innholdsrikt liv. Jeg har stor respekt for alle typer jobber. For meg er det ikke et skjellsord å stå i kassa på Rimi, jeg kunne gjerne gjort det selv. Jeg har aldri vært redd for å jobbe med hendene eller kroppen. Det viktigste er å følge drømmene, hver eneste dag, hver eneste time på dagen. For meg er frihet viktigst.

– Min far døde da jeg var atten år, og han var et forbilde, fortsetter Morten Viskum. – Han fulgt sine daglige drømmer, og hadde også drømmer han ville oppfylle når han ble pensjonist, noe han dessverre aldri ble. – Jeg vet ikke selv hvor lenge jeg lever. Jeg vil ikke utsette ting til jeg blir pensjonist, for det vet jeg rett og slett ikke om jeg blir.

De som jobber her, hadde ikke blitt noe bedre om de hadde fått kjeft

Fiske makrell

– Hva er meningen med alt dette?

– Med min bakgrunn som veterinær, sånn biologisk, er det å få barn og etterkommere meningen med det hele, sier Morten Viskum. – På det mer jordnære planet er det å leve et rikt og spennende liv, det er å fiske makrell, det er å sitte i en liten båt med påhengsmotor ute på havet. Det gir meg en fin naturopplevelse og dyp meditasjon i en hektisk hverdag. På slike turer legger jeg fra meg mobilen.

– Jeg er en kristen person, jeg mener jeg er en vanlig kristen, så vanlig man kan være i 2016. Tvilen er en av de viktigste faktorer. Alle bærer tvilen i seg, for skal man ta alt bokstavelig, hadde ikke verden vært som den er. Alle må tvile, det er sunt å tvile. På alt og alle. Å følge en leder skal man heller ikke gjøre. Det er få ting som er enten eller, sier Viskum, som ikke er en som snur kappa etter vinden. Han er skeptisk til de som har fasitsvarene.

– Hva med din egen nekrolog?

– Jeg drømmer at det skal stå på gravstedet; her ligger den folkekjære kunstneren Morten Viskum. Sakte, men sikkert, ser jeg at de ordene ikke er helt utopisk. Teksten er sagt med et smil, men nekrolog? Vel, det er vanskelig å si noe kort her, i den er det mye å skrive om.

 – Hva om du bare hadde en måned igjen å leve?

– Da måtte jeg ordne opp i fryktelig mye. Jeg er en samler, og det kan gå litt i ball for oss som samler litt for mye. Bestefar døde da han var 98 år. Jeg lovet å ta vare på alt da han gikk bort. Det ble mye etter ham, som enten var kast eller loppemarked. Jeg tok vare på alt, jeg kastet ikke en eneste ting. Det eneste som ble kastet var melk og noe i kjøleskapet. Jeg tok vare på morkne syltestrikker, boksemat og flatbrød. Det ble det et kunstverk ut av, et populært kunstverk som folk kjente seg igjen i.

De som jobber for Morten Viskum vet knapt hva de skal kaste, for de kan ikke se hva som er søppel eller kunst.

– Jeg har tenkt på å bli gammel, men om alt var ordnet og jeg visste at jeg hadde bare en måned igjen, ville jeg oppsøkt steder jeg har vært før. Jeg tror jeg får fred i sjelen ved å oppsøke slike steder. Spesielt de stedene jeg var som barn.

– Drømmereisen er til noe så enkelt som der bestemor bodde i Stuttgart i Tyskland. Der var det gigantiske store høyhus med hundrevis av leiligheter. Det var et eget univers, med butikker