Ansgar Gabrielsen ønsket minst 40 prosent kvinner i styrene og terget på seg næringslivet.
NTB scanpix
En brokete kvinnehistorie
BAKGRUNN: Bråket rundt at det faktum at det ikke ble ansatt en kvinne som konsernsjef i Telenor har røtter som strekker seg inn i en nasjonal kvinnehistorie som går utenpå Telenor. Misnøyen med mannsdominansen på toppen av næringslivet har ligget ulmet i flere tiår. Det har vært snakket og snakket om intensjonene om å få flere kvinner inn i toppledelse, men praksis har lite skjedd. Utviklingen går særdeles sakte.
Fra 1975 til 2001 hadde andelen kvinnelige toppledere innenfor NHO-området økt fra 0 til beskjedne 7,4 prosent, kunne man lese i Likestillingssenterets rapport «Likestillingsbarometeret» fra 2002.
Samme år detonerte daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen, en mannlig høyrepolitiker (!), bomben: Hvis ikke allmennaksjeselskapene hadde oppnådd regjeringens mål om 40 prosent kvinner i styrene innen 2005, ville en lov om kjønnskvotering til ASA-styrene tre i kraft. Og Gabrielsen tok, som mange andre debattanter på denne tiden, kraftige ord i bruk. Den sindige politikeren forkynte at han nå var «møkk lei» av mannsdominansen i norsk næringsliv.
Norsk næringsliv strittet imot, og pøste på med programmer og gode intensjoner for å få rekruttert flere kvinner inn i styrer og ledelse på frivillig vis innen 2005, men tapte kampen. I 2005 var det bare 18 prosent kvinner i ASA-styrene. Den kontroversielle kvoteringsloven som fulgte, som også vakte oppsikt internasjonalt, ble fullt ut iverksatt for allmennaksjeselskapene i 2008.
I 2005 viste tall fra Statistisk sentralbyrå at kvinneandelen blant toppledere, privat sektor under ett - ikke bare NHO-området, var på 22 prosent.
Det var lenge styrebråket som fikk mest oppmerksomhet, men under det hele lå også en uuttalt forventning om at flere kvinner i styrene også ville føre til flere kvinnelige toppledere. Da Institutt for samfunnsforskning i mai 2015 ga ut den første brede undersøkelsen av virkningene av det norske lovkravet om kjønnsbalanse i styrer, kunne imidlertid ikke forskerne finne noen smitteeffekt mellom kjønnsbalanse i styrer som var underlagt kvoteringsloven og kjønnsbalanse i toppledergrupper. Etter å ha studert styrer og toppledergrupper i 247 av de største virksomhetene i Norge, fant forskerne at 89 prosent av toppledergruppene var mannsdominerte, på tvers av selskapsstyrer og lovkrav. I 92 prosent av selskapene var topplederen en mann.
Blant de 50 største selskapene på Oslo børs, selve fyrtårnene i norsk næringsliv, var det i 2015 kvinnefritt helt på toppen, viser en kartlegging fra Ukeavisen Ledelse. Ingen av konsernsjefene var kvinner. Slik var det også i 2014. I årene 2014, 2013, 2012 og 2011 var det én kvinnelig toppsjef inne på listen; rederiarvingen Anette Olsen.
Ukeavisen Ledelses kartlegging av topplederskifter i de 50 største selskapene på børsen de siste syv årene viser at det har vært gjennomført 44 ansettelser av nye konsernsjefer i perioden. Ingen av selskapene har ansatt en kvinne:
- 2009: 10 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2010: 7 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2011: 4 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2012: 6 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2013: 5 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2014: 7 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
- 2015: 5 nyansatte toppsjefer. Alle var menn.
Det finnes en irritasjon over mannsdominansen i norsk næringsliv som har bygget seg opp over tid, og kritikken toppet seg da Telenor, som det siste av tre av Norges største selskaper som alle har staten tungt inne på eiersiden, i 2015 valgte å ansette en mann som konsernsjef.
Statoil ansatte Eldar Sætre, som hadde vært konstituert fra 2014, Yara ansatte Svein Tore Holsether og Telenor ansatte Sigve Brekke.
