Embetsverk og politikk

SYNSPUNKT - Den politiske ledelsen er demokratisk valgt for å gjennomføre sin politikk.  Departementsrådens og departementets ansvar er å bistå statsråden i dette, å gi sine beste råd, og kunne arbeide for enhver politisk ledelse med samme kraft og styrke. Dette er god latin. Er det enkelt? NEI!

I det daglige opplevde jeg mange ganger å måtte «megle» mellom fagfolk under meg som var fortvilet over stadig å måtte slippe det de hadde i hendene for å ta opp en eller annen liten «fillesak» som hadde fått et oppslag i media – og en presset og minst like fortvilet statsråd som bare måtte ha fem talepunkt akkurat da for å kunne avverge et politisk angrep.

Dette skjedde ofte, og ingen må tro at ikke slikt har konsekvenser for det faglige arbeidet som gjøres i administrasjonen. Og ikke minst for kulturen, som jo i følge DIFI-rapporten er et stort hinder for effektivitet.

Han ville bruke sin statssekretær til å lede kommunikasjonsarbeidet fordi «hun kunne få MEG (altså Frp’eren Robert Eriksson) til å framstå tydeligere, uten byråkratisk tåkeprat og uten innpakning

Dilemmaene jeg som departementsråd daglig sto oppe i illustrerer spenningsfeltet og gråsonene mellom politikk og administrasjon:

• Embetsverket har plikt til å følge lover og regler, til å utrede saker grundig og skikkelig uten å skule til partipolitisk gevinst, og ikke minst ivareta rettssikkerhet: sørge for lik behandling av like saker
• Embetsverket er samtidig under instruksjon fra statsråden, har lojalitetsplikt og skal bistå i realiseringen av de politiske mål statsråden har gått til valg på.

Mellom det vi kan kalle en faglig og en politisk virkelighet ligger en litt udefinerbar gråsone. Det er ofte umulig å skille «politikk» fra «fag», og det kan være spesielt vanskelig å trekke et skille mellom «politikk» og «partipolitikk». Det er ikke alltid hensiktsmessig heller.

At grensen mellom fag og politikk er flytende og situasjonsbetinget må vi leve med. Det er lett nok å være faglig ubesudlet på et område som er politisk ukontroversielt. Det er lettere å være modig og fritt-talende jo lenger ut i strukturen man befinner seg – men jeg har jo opplevd at en uttalelse fra en distriktssjef i Vegdirektoratet om noe så teknisk som asfalt meget vel kan bli oppfattet som utidig innblanding i en politisk prioritering. Både tid, sted og ikke minst statsrådens holdning og personlighet spiller inn. Her er partifarge ikke så viktig, dette går på tvers av partier.

I løpet av de ti årene jeg befant meg midt i denne gråsonen opplevde jeg et økende press i retning av at deler av departementet ble styrt i retning av å være mer «politisk sekretariat «(partikontor) enn et faglig nøytralt sekretariat for politisk ledelse.

Den hendelsen som særlig har gjort meg bekymret skjedde etter at jeg selv  hadde gått av (Storli-saken), og det har ført til at jeg har måttet gå i meg selv. Jeg har kommet til at vi byråkrater selv har et stort ansvar for politiseringen av byråkratiet. Dette skal jeg si litt om.

Jeg kan ikke gå inn i alle sider av utviklingen.  Men et meget sentralt trekk er at politikeres handlingsrom snevres inn på grunn av rettsliggjøring og internasjonalisering av mange saker som det tidligere var mulig å «koke politikk» på. Det tror jeg har som en av mange konsekvenser at det blir desto viktigere å kjøre hardt på de sakene man faktisk kan kontrollere.

Et illevarslende eksempel på sammenblanding er justisministerens uforglemmelige «informasjonsvideo», men foreløpig ser det heldigvis ikke ut som andre statsråder har latt seg friste til å gjøre det samme.

Den drivkraften som jeg tror er viktigst er imidlertid kombinasjonen av en stadig mer aggressiv medievirkelighet som samspiller med et tungt kontrollregime i Stortinget og et sterkt og økende personfokus på statsrådene. Samlet sett blir det stadig vanskeligere å unngå å skli nærmest umerkelig fra et sekretariat for politisk ledelse til et slags partisekretariat.

Fra jeg startet og fram til nå har pressens oppmerksomhet rundt statsrådens person nærmest eksplodert, og det som Henrik Thune i en bok kaller «øyeblikkets tyranni» er en ganske god beskrivelse på en vanlig dag på jobben for en som sitter i den posisjonen jeg var i.

Nyord jeg ikke liker: «Selge inn», «bildemuligheter»

Det å «selge inn» nyheter tyder på at politikken er blitt en slags handelsvare som departementet skal selge. Jeg liker ikke det, for det blir et problem den dagen informasjon fra et departement  - altså ikke fra statsråden selv – får en slik form at den som mottar informasjonen ikke kan være sikker på om informasjonen er nøytral eller om det er innslag av politisk propaganda. I dag håndterer de fleste departementer dette greit.

Folk forstår når det er statsråden som taler, og når det er departementet som gir informasjon. Et illevarslende eksempel på sammenblanding er justisministerens uforglemmelige «informasjonsvideo», men foreløpig ser det heldigvis ikke ut som andre statsråder har latt seg friste til å gjøre det samme.

Dette med «bildemuligheter» kom snikende. Jeg kunne irritere meg grenseløst over travle statsråder som brukte verdifull tid på å reise til ett eller annet billedskjønt sted for å bli fotografert med et tog eller fly i stedet for å holde seg på kontoret og arbeide med de viktige sakene jeg syntes de burde prioritere.

Men det var i det minste stort sett slik at et bilde av statsråden som regel var ledsaget av noen opplysende ord om hva saken gjaldt. I sommer la mitt gamle dept ut en mengde bilder av samferdselsministeren på Twitter. Bildene  viste statsråden i ulike situasjoner ute på tur. Jon Arild Snoen kommenterte dette veldig morsomt i pressen: Store Sol Ser på Ting.

Hva er vitsen med sånt? Jo, å markere statsråden som person, og dermed også personifisere hans politikk. Innenfor den politiske sfæren er det logisk. Innenfor den faglige er det uviktig og uinteressant. Det kan altså være et eksempel på noe et partikontor gjerne kan stå for – men kanskje ikke et embetsverk?

For de aller fleste statsråder i dag er det svært viktig å «selge inn» sin person. Dette leder meg over på fenomenet kommunikasjonsavdeling.

At disse avdelingene har vokst kraftig og er tett integrert i en politisk ledelse som også har vokst kraftig er godt dokumentert. Hvor langt kan denne utviklingen gå før kommunikasjonsavdelingen blir en del av departementets politiske ledelse og bemannes av politikere?

Robert Eriksson gav nylig ut en bok om sitt liv som statsråd. Dette er etter mitt skjønn en ganske dårlig bok, pompøs og selvrettferdig.

Men hans betraktninger rundt kommunikasjonsavdelinger er verdt å få med seg. Han gir nok uttrykk for det som mange statsråder mener men kanskje ikke sier like krystallklart.

Han sier følgende: «Jeg ville ha total kontroll over hva vi i politisk ledelse skulle si utad, hvordan vi skulle formulere oss både skriftlig og muntlig. For meg var det helt avgjørende at måten vi kommuniserte på i regjering var til å kjenne igjen fra tiden i opposisjon…….» Og: « Som FrP’er med mål om å bli gjenkjent av mine velgere fra tiden i opposisjon var kommunikasjon et av de største spørsmålene jeg måtte forholde meg til. Personlig fikk jeg ikke den hjelpen jeg hadde behov for, og jeg fikk derfor større og større sympati med kollega Ketil Solvik-Olsen, som  hadde en disputt med sin kommunikasjonssjef i Samferdselsdepartementet.

Omtrent det samme sa Solvik-Olsen i sitt svar til Kontroll og konstitusjonskomiteen i Storli-saken. «Jeg fikk ikke de leveranser jeg som statsråd har krav på», sa han til komiteen, samtidig som han forklarte at  han har stor respekt for rollefordelingen mellom politisk ledelse og embetsverk.

Hva var så dette han  hadde krav på men ikke fikk?

Det utdypet han klokelig ikke, men Eriksson sier det på denne måten: han ville bruke sin statssekretær til å lede kommunikasjonsarbeidet fordi «hun kunne få MEG (altså Frp’eren Robert Eriksson) til å framstå tydeligere, uten byråkratisk tåkeprat og uten innpakning.»

Det er klare ord, og forklarer nok også hvorfor han til slutt valgte å kople informasjonsavdelingen fra, og «ta alt selv».

Hans forslag er at kommunikasjonsavdelinger i departementene skaleres ned til en eller to personer som kan holde en viss kontinuitet, og at all annen kommunikasjon fra departementene «bør utføres av mennesker som er politiske medarbeidere, fra partiene som til en hver tid styrer».

Jeg har ingen sans for dette, men det er logisk at det kommer opp slik utviklingen nå går. Jeg mener dette vil forskyve balansen mellom politikk og embetsverk ytterligere i feil retning.

Denne balansen er allerede i ferd med å skli. Det aksellereres ved hjelp av sosiale medier og dette konstante presset på statsråden til å være synlige.

Det blir feil bare å peke på politikerne. Vi må selv ta ansvar.

Det ble for meg stadig mer krevende å følge nøytralitetsprinsippet, forsvare mine fagfolk og samtidig være lojal i det daglige. I praksis sitter man nær statsråden, man blir trukket inn i rene politiske vurderinger og man føler jo også sympati med dem, naturlig nok, de har en tøff arbeidsdag.

Og her er jeg kommet til den selvkritikk jeg burde tatt før jeg gikk av som departementsråd. Det var i høy grad fordi presset på statsrådene var så sterkt at jeg selv ofte strakk strikken svært langt, og helt sikkert mange ganger for langt, for å bistå min statsråd. Slik kan vi byråkrater selv – nesten umerkelig – være med på å uthule det viktige skillet mellom politikk og fag. For alt ER ikke politikk. Men alt KAN BLI politikk.

Det blir feil bare å peke på politikerne. Vi må selv ta ansvar.

Dette er en tale Eva Hildrum holdt under Forvaltningskonferansen 23. november 2016. Dagens Perspektiv har publisert den med Hildrums tillatelse.