Donald Trump’s «New Deal»?

Donald Trump’s gjentatte politiske mål er utbygging av amerikansk infrastruktur, dvs. vil si veier, jernbane, havner, flyplasser osv. for å skape nye arbeidsplasser og basis for økonomisk vekst. Samtidig har USA nesten gigantiske 2.860.000 milliarder dollar i lån internasjonalt. Disse ubetalte regningene vil naturligvis øke faretruende som en følgevirkning av Trump’s infrastruktursatsing.

Her er han ny-keynesianer og tror på statlige intervensjoner. Ifølge ny-keynesiansk tilnærming kan det dreie seg om både kortsiktige og langsiktige statlige investeringer i virksomhet med sikte på jobbskaping. Med sikte på industribygging og inntekter vil han opprette tollmurer, blant annet innføre straffetoll på 40-45 prosent mot Kina og Mexico, så egne varer og tjenester igjen blir konkurransedyktige innenlands i USA, og nye arbeidsplasser og verdier blir skapt som følge av økt etterspørsel.

USA taper 265 milliarder dollar i året på handelsunderskudd bare i forhold til Kina. Trump er proteksjonist og nasjonalist, noe som er forenelig med 1930-årenes John Maynard Keynes, den verdenskjente økonomen som skapte nasjonale økonomiske teorier som var basert på at økonomisk stabilitet i kapitalismen kunne opprettes med en aktiv stat innenfor nasjonale rammer. Derfor vil han avvikle frihandelsavtaler og pågående forhandlinger om slike, slik som TTP (Stillehavsområdet) og TTIP (USA og EU). Selv NAFTA (frihandel mellom Mexico, Canada og USA) vil han oppløse. Proteksjonisme skal råde.

Trump avviser altså nyliberal innstramningstiltakstiltak i offentlig sektor og statlig passivitet ved lavkonjunktur og økende arbeidsledighet. En slik økonomisk politikk avvises også sterkt av vår tids ny-keynesianerne. Trump og hans rådgivere har lært av dem. Innstramning vil medføre ytterligere arbeidsledighet i en ond sirkel.

Men så kommer nyliberalismen inn i hans politikk. I tråd med dennes ideologiske doktriner satser Trump på en ekspansiv skattepolitikk med reduksjon av skatteprosenten ned til 15 prosent på overskudd og avkastninger. Dette har han lovet for de rike og aller rikeste i USA. Skattelette skal gi nye investeringer i næringsvirksomhet, samtidig som den samlede etterspørselen etter varer og tjenester vil øke, sier en av doktrinene.

Industri og arbeidsplasser vil slik skapes. Denne mekanismen er for lengst avvist av de ny-keynesianske økonomene, så her har Trump ikke fulgt med i timen. Han har derimot internalisert en ideologi – nyliberalismen – slik vi for øvrig ser vår hjemlige blåblå regjering ukritisk har internalisert den samme ideologien.

De to amerikanske nobelprisvinnerne i økonomi, Joseph Stiglitz og Paul Krugman er vår tids meste kjente eksponenter for den ny-keynesianske økonomiske teorien som avviser innstramming og skattekutt for de rike som universal løsning. Troen på skattekutt er ideologisk og falsk i kampen mot negative virkninger av globalisering, krise og lavkonjunktur som USA preges av. Disse to økonomene representerer faglig prestisje på et høyt nivå, de leses og refereres til, men har så langt blitt delvis avvist av elitene med politisk makt i USA.

Den sosiale og økonomiske ulikheten i USA har vokst til et nivå vi i Norge så langt ikke kan forestille oss. Men nå kommer Trump og det var de fattige hvite som stemte han inn som president i håp om endring.

Ser vi økonomene Stiglitz og Krugman under ett er de i dag i ferd med å innta den samme kritiske men sentrale rollen som selveste økonomen Keynes spilte i sin samtid. Det er fordi deres teorier minner amerikanerne om Roosevelts «New Deal», som de kjenner godt og på en positiv måte fra historietimene på skolen og college. Keynes kom med teorier som ble til politikk i mange land, også i USA med «New Deal» med sin infrastruktursatsing og oppretting av Medi-Care, Medi-Aid og Elderly Care. Politikken bygget på en aktiv stat, på statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, sosial utjevning og økte offentlige utgifter.

For USA var dette nødvendig i en kapitalistisk økonomi i krise for å gjenopprette og bevare på sikt en aggregert effektiv etterspørsel og kjøpekraft med full sysselsetting i keynesiansk forstand som basis målsettinger. «New Deal» -politikken var vellykket. Den har åpenbart inspirert Trump og hans økonomiske rådgivere. «Sosioøkonomisk utjevning» og en sterk leder, en president som står for statlige intervensjoner og «New Deal», trodde og håpet nok store deler av velgermassen hans på.

Velgerne hans spådde en slik politisk utvikling. Men ideologiske doktriner rår, slik som nyliberalismen. Et prioritert felt er avvikling av Obamas helseforsikring (Obama Care) som har gitt millioner av fattige amerikanere en garanti ved sykdom. Reformen er for dyr for staten og skattebetalerne. Pengene må omdisponeres til fysisk infrastruktur og økonomisk vekst, hevder Trump.

Sammen med den lovede skattekuttpolitikken er og forblir han en nyliberal eksponent som tror på sosioøkonomisk ulikhet og konkurranse som drivkraft i mikroøkonomien på bedriftsnivå og på makronivå nasjonalt og internasjonalt.

Som president blir han en falsk «New Deal» politiker.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.