De viktigste figurene fra årstalen

Våren nærmer seg, men torsdag ettermiddag i Oslo advarte sentralbanksjef Øystein Olsen om at vinteren kommer. Med det mente han kanskje at sommeren har vært usedvanlig varm, og at det som følger nå, vil føles mer som en lang norsk høst. Eller noe sånt. 

Figuren som kanskje best beskriver hvor godt vi har hatt det, viser endringene i det såkalte bytteforholdet mot utlandet. Den gir en pekepinn på hvordan prisene på varene vi selger til utlandet beveger seg i forholdt til prisene på varene vi kjøper.

Som det går frem av den blå linjen gikk det ikke akkurat i riktig retning i perioden mellom 1910-tallet og frem til en gang på nittitallet. Men så snudde det så til de grader  i vår favør - mer eller mindre på grunn av veksten i oljeprisen. De siste halvannet årene er bytteforholdet på vei ned igjen. Men vi har det fortsatt bedre enn svenskene som den gule linjen viser. Bytteforholdet deres mot utlandet har forverret seg gradvis siden femtitallet, men det holder seg i det minste litt mer stabilt.

Heldigvis er norsk økonomi, ifølge Norges Bank, usedvanlig godt rustet til å håndtere utfordringene. Sjeføkonom i KS Per Richard Johannesen slo sentralbanksjefen med en dag i å påpeke at dagens situasjon har mye til felles med det som skjedde med norsk økonomi på 1980-tallet. Boligpriser har økt svært mye og lenge, gjeldsveksten er rekordhøy, men likevel er det flere ting som er annerledes i dag, og det er ifølge Olsen en god ting. For eksempel har vi denne gangen lav rente, mot de rekordhøye rentene man hadde på 80-tallet. En annen viktig mekanisme er at valutakursen i dag får flyte fritt. Det snakkes ikke så høyt om det, men det har faktisk økt norsk konkurranseevne kraftig i det siste. 

Norges Bank og Finansdepartementet er opptatt av å ha balanse i det som kalles utenriksøkonomien. Med det mener de at vi trenger å selge ting til utlandet dersom vi også ønsker å importere ting fra utlandet. Men på 80-tallet førte oljeprisfallet til at vi solgte for mye mindre enn vi kjøpte for - vi fikk et underskudd på handelsbalansen og det måtte rettes opp sporenstreks. For å bedre konkurranseevnen - les gjøre norske varer billigere i utlandet, satte vi ned prisen på norske kroner, som det går frem av den første av de to figurene over. Men det førte ikke til at konkurranseevnen bedret seg, tvert imot ble den dårligere - de relative lønnskostnadene økte. Det var først flere år senere, og etter betydelig arbeidsledighet, at lønnsnivået falt sammenlignet med lønnsnivået i andre land.

Slik har det ikke vært denne gangen. Som det fremgår av den andre figuren over, får man kjøpt ganske mye mindre i utlandet for en norsk lønning enn man gjorde for bare tre år siden. Det betyr også at konkurranseevnen til norske bedrifter som eksporterer til utlandet er dramatisk styrket. Fallet i kronekursen har sørget for det. Som sentralbanksjefen selv sa det: "Iøpet av kort tid er mer enn et tiår med særnorsk kostnadsvekst visket ut".

 Det kan komme godt med, for med dagens nivå på oljeprisen reduseres statens inntekter betraktelig. Olsens folk anslår at nåverdien av de fremtidige inntektene fra oljen ikke utgjør mer enn en fjerdedel av dagens oljefond. Det betyr at mesteparten av statens samlede oljeformue allerede kan være plassert i fondet.

Sentralbanksjefen frykter faktisk at 2015 kan bli det siste året i fondets 20 år med netto avsetning til fondet. I Statsbudsjettet for 2016 var det utsikter til at bruken av oljepenger ville bli høyere enn inntektene fra oljevirksomheten.