De hardhudede

Sylvi Listhaug får kjørt seg om dagen. De siste dagens har kvinnelige kommentatorer i mediene samlet seg i en massiv kritikk av at hun har startet en blogg der politikk og privatliv sauses sammen i noe som en del oppfatter som meget lesbart og på sin plass. Andre synes det er forferdelig. Det som særlig faller Eva Nordlund i Nationen, Astrid Mæland i VG og Hege Ulstein i Dagsavisen tungt for brystet, er at Listhaug vil ha minst mulig obligatorisk pappaperm. Hun vil at foreldrene skal velge det som passer best for dem. Selv planlegger hun å ikke ta mer enn tre, fire måneders permisjon, mens mannen tar lengst permisjon når de får barn nummer tre. Det er ikke mye oppmuntrende ord å høre om at hun selv viser vei. Hun angripes for at hun vil redusere pappapermen. Det lever hun greit med. Men det er en intensitet i angrepene på henne som overrasker. Hun må nok finne seg i at politikk og person blandes sammen når hun selv legger opp til det i bloggen.

I går gjøv skuespiller Kristoffer Joner løs på Sylvi Listhaug på Facebook. Innlegget fikk i løpet av noen timer 28.000 «likes» og ble delt over 18.000 ganger. Han oppfordret folk til å protestere mot Listhaug ved å gi 100 kroner i Listhaugs navn til Noas. Noas fikk inn nærmere tre millioner kroner på PR-stuntet i løpet av et døgn.

Debatten fyres opp. Budskapet spisses. Nyansene gjemmes unna. Temperaturen økes. Polariseringen forsterkes.

Tilsynelatende er det bare vinnere på arenaen. Noas får penger de sårt trenger. Folk som er kritiske til Sylvi Listhaugs innvandringspolitikk og det Frp står for, får utløp for sitt engasjement. Og det blir enda flere som støtter Listhaug.

Budskapet spisses

Debatten fyres opp. Budskapet spisses. Nyansene gjemmes unna. Temperaturen økes. Polariseringen forsterkes. Og det må være en person det kan handle om. For eller imot Sylvi Listhaug. Venn eller fiende.

Sylvi Listhaug har selv bakgrunn fra PR-bransjen. Hun vet hva som fungerer og hva hun er med på. Hun er for tiden regjeringens beste kommunikator. Astrid Mæland tror det er en kommende statsminister som rir rundt i medienes manesje.

Sylvi Listhaug kombinerer smil og vennlighet med en provoserende tydelighet. Hun spiller på følelser og fører videre Carl I. Hagens retorikk. Hans fremstilte Frp som folkets parti og kritiserte den politiske eliten i de andre partiene for ikke på bry seg om det folk opplever og mener. Hagen lovet gedigne forandringer om bare Frp fikk makten. Etter at Donald Trump vant valget, har Hagens strødd rundt seg med «hva var det jeg sa»-uttalelser. Slik går det når eliten ikke hører på folket og mediene gyver løs på den som forsøker å målbære folkets frustrasjon, er hans forklaring.

Det er noe «trumpiansk» over Sylvi Listhaugs måte å kommnisere på. Ikke slik å forstå at hun opptrer etisk tvilsomt og ikke kan oppføre seg anstendig. Listhaug er skikkeligheten selv. Hun er sterk på sak, men holder seg for god for tvilsomme personangrep.

Retorikeren Kjell Terje Ringdal ved Høgskolen Kristiania mener det er tydelige fellestrekk mellom Listhaug og Trump. Han skriver i Aftenposten i dag at de begge har skapt et språk som folk forstår, de treffer en tidsånd og fanger opp frustrasjoner og speiler det folk tenker og føler. Det han kaller «Trumphaug-språket» har særlig appell til nye grupper som tidligere ikke har vært så interessert i politikk.

De nye gruppene møter en ikke minst på sosiale medier. Politikerne satser voldsomt for å nå fram via disse kanalene. For et år siden hadde Sylvi Listhaug 7454 følgere på Facebook. Nå har hun passert 94.000 følgere. Erna Solberg har 177.000 følgere, Jonas Gahr Støre 139.000 følgere. Dagens Næringsliv skriver i dag at Erna Solberg i år har levert 120.000 budskap på sosiale medier. Børge Brende ligger på andre plass med 53.000 budskap. Toppolitikerne har egne rådgivere som ustanselig pumper ut synspunkter og bilder i diverse sosiale medier.

Sak og person

Et kjennetegn ved de sosiale medier er at sak og person blandes. Det betyr at politikken personliggjøres. Sylvi Listhaug utnytter potensialet som ligger i denne utviklingen. Andre klarer ikke det. Deres personlige forråd er i minste laget.

Noen forsøker å by på seg selv uten å ha så mye å by på. De vil falle igjennom når folk oppdager at det er en rolle de spiller.

Utviklingen gjør det mer slitsomt og krevende å være politiker. Men for tiden går det ikke an å lengte tilbake til tiden da politikk handlet om sak. Nå er politikk og person sauset sammen, noe som gjør det svært krevende for de som står midt oppe i det. De redigerte mediene bør ta mål av seg til å hente fram sakene, og la den personlige sausen ligge. Men de redigerte mediene vil også være der folket er – på de sosiale mediene. Derfor blir det mye saus her også.