De halvkvedede viser om Afghanistan
Norge valgte å ikke slå følge med USA da de gikk til krig mot Irak. Grunnen var at krigen ikke hadde en akseptabel folkerettslig begrunnelse. Denne krigen viste seg å bli et feilgrep. Barack Obama har strevd med å få amerikanerne ut av landet. De har etterlatt seg kaos og ustabilitet.
Norge valgte å delta i krigen mot Libya. Begrunnelsen var at vi ville bidra til å forhindre et folkemord. Det gikk ikke mange dagene før dette endte opp som en krig der målet var å få fjernet Muammar al-Gaddafi og berede grunnen for et regime som Vesten lettere kunne godta. Også denne krigen ble mislykket. I forrige uke ble professor Terje Tvedt tildelt Universitetsforlaget pris for beste tidsskriftsartikkel. Han skriver om hva som skjedde da Norge på rekordtid og halvt i hemmelighet bestemte seg for delta med norske jagerfly.
Måtte delta
Vi hadde ikke noe valg når det gjaldt krigen i Afghanistan. Bærebjelken i Nato er artikkel fem, som slår fast at et angrep på et av landene, er et angrep på hele alliansen. Al-Qaida ville at USA skulle oppfatte 11.september-terroren som innledningen til en krig. Denne krigen skulle føres mot USA ulike steder i verden, også innenfor USAs grenser. USA oppfattet dette som den typen angrep som paragraf fem omhandler. Hele Nato skulle stille opp. Dermed hadde Norge ikke noe annet valg enn å delta. Hadde vi nektet, ville vi sådd tvil om de allierte ville støttet Norge om vi var blitt angrepet.
Krigen i Afghanistan ble også mislykket. Norges innsats har kostet 20 milliarder kroner og 10 norske har mistet livet. Norge har ikke bidratt med mer enn 0,26 posent av det krigen har kostet. Slik sett har vi sluppet billig unna.
Det eneste målet som er nådd, slås det fast i rapporten fra Afghanistan-utvalget som ble offentliggjort i går, er at Norge har bidratt til å støtte USA og Nato. I noen grad har krigen bidratt til bekjempelse av terror. Selv om Taliban styrker sin stilling i årene som kommer, betyr ikke det ikke nødvendigvis at landet igjen blir en utklekkingssted for terrorister slik det var ved årtusenskiftet. Det tredje målet, å bygge en solid og demokratisk stat, har Nato og Norge definitivt mislykkes med.
Daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen snakket om det norske engasjementet i Afghanistan på en måte som fikk en til å lure på om det var et krevende humanitært prosjekt vi deltok i. Forsvarsminister Grete Faremo vegret seg mot å si at Norge var med i en krig. Hun ville bare snakke om «skarpe konfrontasjoner».
Etter årevis med denne typen politikerprat i kombinasjon med forsvarets restriktive linje med informasjon fra en krig, ble deler av opinionen i Norge ble overrasket da tidligere skarpskyttere i Afghanistan i 2010 anonymt ga ut boken «Med mandat til å drepe». Så Norge drev altså med den slags.
«I 2009 - 2010 nådde situasjonen et smertepunkt hvor spriket mellom soldatenes opplevelser og myndighetenes bilde ble for stort», heter det i rapporten. Utvalgets leder, Bjørn Tore Godal, sier til Klassekampen at de sikkerhetsmessige grunnene til at Norge deltok kom i bakgrunnen og bidro til en skeiv framstilling fra regjeringen side. Det ble snakket mye om bistand, utvikling og statsbygging, men sannheten er at vi aldri ville vært i Afghanistan uten 11. september, sier Godal.
Utydelig tale
Det ligger i politikkens vesen å bli utydelig når en kan tape velgere på å være klar og tydelig. SV var med i regjeringen, men var kritisk til engasjementet i Afghanistan. Opinionen ble etter hvert mer kritisk, og regjeringen ble enda mer ullen.
Når Norge først var involvert i krigen, var skeptikerne opptatt av at Norge måtte være raus med hensyn til humanitær bistand. Det har skjedd mye positivt på helsesektoren og landet har fått et betydelig løft når det gjelder utdanning. Dette har ikke minst kvinner hatt nytte av. Men utvalget peker på at alle bistandsmidlene også har ført til korrupsjon. Det er skapt et inntrykk av at det er overskudd på midler. Utvalget advarer mot å tilføre et land for store bistandssummer. Intensjonen er god, men midlene bidrar til skjev utvikling.
De var mange som ville det gode, men på enkelte områder ble det altså verre. Det er mye en kan lære av Afghanistan-rapporten. Noe må vi da tro politikerne kan lære av det mislykkede engasjementet, selv om kunnskap ikke alltid trekker det lengste strået hos politikerne som er opptatt av å vinne velgere.
