Brennmerke eller adelsmerke?

–Det var en diskusjon på Øya. «Man må være litt gal for å være kul». Min konklusjon er at man ikke blir spesielt kul av å være gal, sier psykolog Peder Kjøs, blant annet kjent fra TV-programmet «Jeg mot meg».

Kjøs var en av debattdeltagerne på Øyafestivalen. Utgangspunktet for debatten er at det åpenhetheten rundt mental helse er større, både i konvensjonelle medier og utvilsomt i sosiale medier.

Åpenheten

Åpenheten i samfunnet har gjort det lettere å dele sine historier med verden. Både de gode, og de vonde. Både det fysisk vonde, og det psykisk vonde.

– Åpenheten gjør det lettere å komme ut og snakke om det. Det gjør det lettere for dem som har det vanskelig. Et hovedproblem er at de føler seg alene og tror at de er den eneste i verden som har det slik, og da er det fint for dem å se at det er andre i verden som har det sånn også, mener Peder Kjøs.

En medvirkende årsak til at det har blitt så lett å dele sin virkelighet med omverden er framveksten av sosiale medier.

– Det gode med sosiale medier er at de viser fram ulike måter å leve på og ha det på. I en enklere mediehverdag, som man hadde før, hadde man bare plass til noen få. Da fikk man ikke vist fram alt. Nå er det mye lettere.

Trangen til å dele

De sosiale mediene ligger der, klare til bruk. Det er ikke dermed sagt at man må benytte dem. Likevel står én etter én fram med problemene sine. Bloggere forteller om spiseforstyrrelsene sine. «Slik taklet jeg angsten». Privatpersoner står fram på Facebook. Aviser intervjuer folk som sliter med depresjoner. Instagramprofiler snur på femøringen og forteller at livet egentlig ikke var slik det så ut bak sepia-filteret. Hvorfor gjør vi egentlig dette?

– Noen føler at lidelsen er en viktig del av dem som person. Hvis man for eksempel er en litt offentlig person kan det være viktig for dem at publikumet kjenner til hele sannheten. Men det er selvfølgelig ikke bare offentlige personer som står fram. For noen kan det være et politisk prosjekt, for å bidra til åpenhet i samfunnet, eller for å vise at «vi som har det sånn er ikke bare raringer». For andre kan det være et mer personlig ut-av-skapet-prosjekt, som kan være en del av håndteringsprosessen, sier Kjøs.

Hvis strategien er å late som om man sliter psykisk fordi det er den eneste muligheten til anerkjennelse og fellesskap, så har man det kanskje ikke så bra.

Hedvig Montgomery er psykolog med familieterapi som spesialitet, og har også jobbet mye med uttak og oppfølging av deltakere i reality-TV. Hun mener at sosiale medier kan bidra til at vi eksponerer litt for mye av det som egentlig tilhører det private rom.

– Vi har alle et sted vi viser oss frem på, en «frontstage», der vi er oss på offisielt vis og er sånn som vi skulle ønske at vi var. Denne personen er vi sammen med de fleste av vennene våre, eller når vi er sammen med folk vi ikke kjenner. Og så har vi en «backstage», den personen som vi er hjemme, når tar på oss en kosebukse og slapper helt av. Denne siden deler vi bare med de aller, aller nærmeste. Vi viser ikke frem vår backstage til hvem som helst. Backstagerommet er veldig viktig for å ha det bra. Det som skjer hvis du viser frem for mye av denne siden er at du ikke lenger har et sted å slappe av. Det slutter å fungere som et hvilested, og du kan bli veldig stressa, forklarer hun.

Når responsen uteblir

Montgomery forteller at man også kan se dette i reality-serier, der deltakerne ofte blir ivrige etter å dele mye for å bli likt. Det å få oppmerksomhet, det å vise seg selv som menneske gjør at man blir litt blind for hva man deler. Man kan lett bli av den oppfatningen at dersom man deler en sterk historie så vil flere like en. Men det går ikke alltid slik, og det er ikke alltid verdt det.

– Det å dele for mye om personlige vanskeligheter, har en høy pris. Man kan for eksempel legge ut noen som er veldig viktig for en, og så får man ikke noe respons på det. Eller det kan være at man legger ut noe og så blir man latterliggjort. Det kan også være at man legger ut noe, og at det får riktig respons, men så går det over. Etter hvert blir det glemt og så blir det helt stille. Det føles vondt, for det slutter ikke å være viktig for deg.

Belønningsavhengigheten

Det å få «likes» og det å dele er belønningsdrevet – det vi får belønning for vil vi gjøre mer av og det vi ikke får belønning for unngår vi, forklarer Montgomery. Oppmerksomhet er avhengighetsskapende, og etter hvert blir man villig til å gå lenger og lenger for å få den oppmerksomheten. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Dette gjør også at vi kan bli litt fartsblinde for hva vi deler.

– Dersom man begynner å lyve for seg selv, og overdrive vanskelighetene, så mister man seg selv, og på veien kan man også miste venner og familie, fordi man blir en fremmed både for seg selv og dem. Og til slutt blir du fryktelig ensom. Derfor bør man tenke over en del ting før man deler. Første bud: Er det sant? Man bør dessuten tenke over hvem som burde ha visst om problemene først. Hvis du ikke forteller det til de nærmest først, men forteller det til alle, vil du kunne risikere å miste den eller dem som står deg nærmest, sier Montgomery.

Så fort noen viser fram noe, så er det noen som skal synes at det er galt.

Hun påpeker at deling av problematiske sider ved seg selv ikke nødvendigvis fører til at man blir bedre likt. Det vil alltid eksistere en usikkerhet rundt det. Hva som blir godt mottatt har en tendens til å forandre seg, spesielt i sosiale medier. Også når det gjelder psykiske lidelser.

– Jeg tror ikke vi kommer til å fortsette med det i veldig lang tid. Først hadde vi mange år der bloggerne prøvde å bygge opp en perfekt fasade. De viste fram hvor flinke de var, og hvor bra de spiste og trente. Den ideen er uttømt, og da er neste skritt å fortelle om de mer problematiske sidene ved jaget etter det perfekte – for eksempel at det å ta silikon er veldig vondt. Det perfekte var uttømt. Og dette med å dele det imperfekte; det blir uttømt, det også.

Psykisk lidelse – en trend?

Men kan man gå så langt som å si at denne delingstrangen har blitt trendy? Er det blitt populært å være psykisk sjuk? Personen som har det vondt og deler sin historie, har sannsynligvis et annet syn på det enn de som ikke sliter, og er mottakere av historien.

– Jeg tenker at så fort noen viser fram noe, så er det noen som skal synes at det er galt. At de bare ber om oppmerksomhet, at det bare er en måte å gjøre seg interessant på. Det må være veldig provoserende for den som deler historien sin å bli møtt med en slik reaksjon. Dette kan også være med på å lukke denne åpenheten vi ser i dag, sier Peder Kjøs.

– Så du tror ikke det har blitt populært å være psykisk sjuk?

– Nei, det tror jeg ikke det har blitt. Man får jo oppmerksomhet når man er åpen rundt sine psykiske lidelser, men det er jo ikke derfor man gjør det. Hvis du for eksempel lager musikk vil du ut med musikken sin, men ikke nødvendigvis fordi du vil bli kjendis. Oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld fører uansett sjelden noe positivt med seg.

Kjøs påpeker at det sannsynligvis finnes personer som gjør det for oppmerksomhetens skyld. I selvhjelpsgrupper ser man fra tid til annen folk som ikke har lidelsene, men som går dit fordi de liker omsorgen. Det vil alltid være noen. Et unntak fra regelen. Men et gjennomgående problem tror ikke Kjøs at det er.

– Jeg tror det er få som ser på psykiske lidelser som et adelsmerke. Det blir en litt rar påstand. Det kommer aldri til å være kult å ha et psykisk problem. Hvis strategien er å late som om man sliter fordi det er den eneste muligheten til anerkjennelse og fellesskap, så har man det kanskje ikke så bra fra før av. Da kan det jo hende at man faktisk trenger hjelp, avslutter Kjøs.