Ber om opprydding i skisportens «uforståelige» regelverk

Onsdag måtte Martin Johnsrud Sundby, norges nummer én i skisporet - tradisjonelt en nasjonal helt og stolthet, kalle inn til pressekonferanse. Nyhetene var alt annet enn lystige: han var utestengt i to måneder, og ble fratatt forrige sesongs Tour de Ski- og verdesncuptriumfer etter at han ble dømt for brudd på WADAs dopingreglement. Det handlet om feil bruk av hans astmamedisin, forklarte landslagslege Knut Gabrielsen.

– Det eneste jeg ber om er at dere setter dere inn i dommen, og forstår hvor urimelig den er, insisterte en gråtkvalt Sundby.

Han får støtte av Jørn Bue Olsen, ekspert på ledelse og etikk, som ikke lar seg overraske nevneverdig over at en slik sak dukker opp i Norge. Men ikke fordi han tror Sundby eller noen i hans apparat har handlet ulovlig med viten og vilje:

– De systemene vi omgir oss med i idretten, på byggeplassen, i byråkratiet og i banker er blitt så kompliserte at en nesten må være spesialist på alt mulig. Og det går ikke, sier Bue Olsen.

Byråkratiutvikling

Han trekker paraleller fra dopingdommen til Martin Johnsrud Sundby til den generelle byråkratiutviklingen i samfunnet.

– Det følges opp med så mange regler, og denne byråkratiutviklingen mener jeg er et problem i samfunnet. De enkelte regler som lages kan være forsteålig isolert sett, hver for seg. Men summen av alle regler, om det gjelder bruken av hundrevis av medikamenter eller hundrevis av metoder i bank, blir uoversiktlig og umulig å ha oversikt over for vanlige mennesker, sier han, og utdyper:

– I dette tilfellet er Sundby et vanlig menneske. Han er ikke en spesialist på medisiner. Reglene som skal følge opp de hundrevis av medikamentene, og de forskjellige reglene rundt hvert medikament, gjør at utøverne er helt prisgitt rådgiverne. Og hvis de også svikter, som de helt klart gjør innimellom - for de er heller ikke allvitere, går det galt.

Etisk atferd

Han er ikke redd for å påstå at kulturen for etisk atferd i norsk idrett holder en høyere standard enn i mange andre land. 

– Systemene er forskjellige fra land til land: regelverk, oppfølging, kontrollapparat, rådgivere. Og Norge har noe av det beste, og har kultur på å opptre redelig uten at vi skal ha så mye regler på det. Det er en annen kultur, for eksempel i øst-Europa. Hvis vi ser noen tiår tilbake i idretten der, så var det ingen tvil om at det ble brukt alle mulige metoder, og alt dommeren ikke så, var lov. Litt den holdningen er det fortsatt i noen idretter, både i sykkel, ski og friidrett. Jeg vil ikke si at det er en prinispiell forskjell annet enn kulturforskjeller, mellom øst-Europeiske idrettsutøvere og toppidrettsutøvere i Norge. Men det er en mye bedre kultur i norsk langrenn, sier Bue Olsen, og føler seg ganske sikker på at de fleste vil si seg enig med ham selv om han er «nordmann og dermed partisk.»

Han mener bruken av skjønn bør være tydeligere i de internasjonale idrettsforbundene. Å ta en ekstra opprydningsrunde i regelverkene, slik at det blir tydeligere for både utøvere og andre spesialister, bør være et minimumskrav, ifølge eksperten.

– Noen tror at etisk atferd er det samme som å følge regler. Det er det ikke. Reglene kan være indikatorer for etikk, men ikke noe mer. Noen opphøyer regler til å være etikk, og det blir helt feil. Dette er ikke noe uetisk atferd av Sundby, slår han fast, og etterlyser «klokskapen» i idrettspolitikken:

– Vi må sortere ut hvilke regler vi må ha, og hvilke vi ikke bør ha. For mye og for lite skader alt, som Aristoteles sa. Og mange plasser har vi fått for mange regler, og da må vi ta noen helhetsvurderinger. Regelverket blir så enormt etterhvert, at vi må stole på spesialistene. Og selv spesialistene kan ta feil, som nå.