Balansens mester
Jens Stoltenberg, Natos generalsekretær, skal opp til eksamen i dag, ifølge Aftenposten. Det er første gang han leder Nato-alliansens toppmøte er alle de 28 landenes stats- og regjeringssjefer deltar. I oktober har Stoltenberg vært generalsekretær i to år. Han har for lengst bestått eksamen. Rollen som møteleder takler han nok greit.
Hvem skulle tro at den gamle AUF-lederen skulle ende opp som sjef for NATO og det i en tid hvor alliansen ruster opp for å møte den trusselen de mener Russland representerer? Her hjemme ble Stoltenberg sett på som vel myk og forsiktig til å passe som sjef i generalenes rike. Men Angela Merkel og Barack Obama hadde sett hvilke kvaliteter Stoltenberg har som leder. De var ikke ute etter en hardtslående general, en som hadde ord på seg for å være en militærentusiast eller som framsto som en tøffing som kunne måle seg med Putin. De ville ha en som forstår seg på politikk inn til marg og bein, som er trent i samarbeid, dreven til å forene motsetninger og med bedre evner enn de fleste til å snekre kompromisser. De var ikke ute etter en som elsker å løpe rundt å si «jeg mener». Men 28 medlemsland trengte de en som det er naturlig for å spørre «hva mener dere»? Stoltenberg er en lytter. Det er ikke noe profetisk «Så sier, Stoltenberg» over ham. Stoltenberg liker bedre å forankre politikk enn å stå fram som storleverandør av politisk nytenkning.
Ikke så spontan
«Stoltenberg er ikke så hensynsløs og spontan som forgjengeren (Anders Frogh Rasmussen). Han går bare så langt som han kan få med seg medlemslandene», sier Judy Demper i tenketanken Carnegie Europe til Aftenposten. Det er ikke noe poeng å forsøke å gå lenger enn medlemslandene. Det blir det bare prat av. «Det kan virker som Stoltenberg gjør ganske mye av jobben sin i kulissene», sier Brooks Tigner, korrespondent for forsvarstidsskriftet Jane`s Defence Weekley. Nettopp. Det er der kampen står. NATOs politikk utformes ikke i det offentlige rom basert på utspill fra generalsekretærene. Fogh Rasmussen hadde en mer offensiv profil utad, men han serverte da også nok av upresise uttalelser som ikke skapte annet enn støy.
Stoltenberg framtrer mer som sekretær enn general. Det er klokt å starte i denne enden. Det som kjennetegner Stoltenberg som leder, er at han har et stort register å spille på. Han er opptatt av systemer, analyser og kan til tider bli vel opptatt av at ting må være formelt riktig. Han vil ikke bli tatt på noe. Disse egenskapene kommer godt med når han skal orden på Nato-butikken. Det er de som synes han virker for formell, at han foretrekker å holde seg til tradisjonelle formuleringer og virker lite spennende. De skulle sjarmøren Stoltenberg utfolde seg i en norsk valgkamp. De som synes han bli vel forutsigbar når han skal tale som sjef for NATO, skulle hørt ham legge ut i temmelig fri stil fra talerstolen på NHOs årskonferanse.
Men bare vent: Stoltenberg har nok noen røverhistorier fra tiden i AUF som han drar fram når han er blitt skikkelig varm i Nato-trøya.
Selv om Stoltenberg har bøttevis med politisk erfaring, er han ennå ny som generalsekretær i NATO. Stoltenberg safer. Han vil ha kontroll. Det kan være han blir friere etter hvert. Alt til sin tid.
Hvordan en sjef for en militærallianse framstår i offentligheten er relativt uviktig. Han er ikke en politiker som skal vinne et valg. Han er en som skal få 28 land til å samarbeide tett og forpliktende for å ivareta egen sikkerhet. Skal de lykkes med å skape levedyktige kompromisser, må alliansen preges av tillit.
I serien «Toppsjefen» i Ukeavisen Ledelse ble Jens Stoltenberg vurdert to ganger. En av hans sterke egenskaper er evnen til å forholde seg til andre mennesker og til å forstå hvordan de opplever en situasjon. Det er slik en skaper tillit. Hvis folk opplever at en er blitt hørt og forstått, beredes grunnen for et kompromiss.
Viser til resultater
Når Stoltenberg i dag møter sjefene i alle medlemslandene, kan han vise til resultater. Bevilgningene til forsvaret er økt og det er etablerte nye beredskapsstyrker på til sammen 4000 mann som skal trygge de baltiske landene og Polen.
Det er tegn som tyder på at spenningen mellom NATO og Russland ikke lenger øker. I EU er flere opptatt av å ta de første skritt for å normalisere forholdet til Russland. Jens Stoltenbergs varemerke er balanse. Det ser vi også i omtalen av Russland og Putin. Han har valgt en mer konstruktiv retorikk enn Frogh Rasmussen. Stoltenberg er tydelig nok i sak, men han bruker ikke ord som er emosjonelt ladet når han omtaler Vladimir Putin. Til tross for at Putin er en motstander, er Stoltenberg opptatt av at han skal kunne snakke også med Putin om det de er uenige og enige om.
De to dagen toppmøte varer, vil vi kunne se en balansert, saklig og forutsigbar generalsekretær i aksjon. Det sies gjerne om ledere i offentlig sektor at de er stø, pålitelige, kjedelige og fryktelig samvittighetsfulle. Det er ikke dumt at en leder for en militærallianse fremtrer slik. Men bare vent: Stoltenberg har nok noen røverhistorier fra tiden i AUF som han drar fram når en han er blitt skikkelig varm i Nato-trøya.
