Krevende balansegang for Norges nye klimaforhandlingsleder

I helgen ble Henrik Hallgrim Eriksen tilsatt som Norges nye forhandlingsleder for de internasjonale klimaforhandlingene. 

– Eriksen er rett mann til rett tid. 

Det sier forskningsdirektør ved Cicero, Steffen Kallbekken. 

– Det har vært en sterk tradisjon for å hente forhandlingsledere utenfra og gjerne med erfaring fra andre forhandlinger. Men det er samtidig et svært tungt fagfelt, så en med ballast fra klimafeltet vil komme godt med nå når de skal utarbeide detaljene fra Paris-avtalen, sier Kallbekken.

– Dette er et bra tidspunkt for å få inn en ny forhandlingsleder. Mange land er i en søkende fase der de forsøker å forstå rekkevidden av Paris-avtalen. Det er nå man har tid til å trekke noen lengre linjer, sier forsker i Cicero, Bård Lahn til Dagens Perspektiv.

Ifølge regelverket må minst 55 land som representerer minst 55 prosent av de globale utslippene av CO2, ratifisere Paris-avtalen før den trer i kraft. Lahn tror at USA og Kinas felles annonsering av at de har til hensikt å ratifisere Paris-avtalen kan ha kortet ned på ventetiden.

– Med Kyoto-avtalen tok det mange år, men med USA og Kina i lederposisjon vil nok mange land prøve å få ratifisert så fort som mulig. Det er faktisk mulig at avtalen kan tre i kraft allerede i år, sier Lahn.

To hovedutfordringer

For Norges del er det mange ting som er svært viktig i klimaforhandlingene, men for den nye forhandlingslederen er det særlig to hovedutfordringer som skiller seg ut: Å bidra til å få på plass regler for et globalt marked for CO2-kvoter og å avklare Norges posisjon som samtidig klimaforhandler både i EU- og i FN-systemet.

–  I dag gjenstår det store deler av regelverket og organiseringen av hvordan et fremtidig kvotemarkedet skal fungere. Dette har tradisjonelt vært svært viktig for Norge, som har et mål om å være klimanøytralt innen 2030. Paris-avtalen innebærer at det må utarbeides mer detaljert regelverk på dette punktet, sier Lahn.

Dette er et arbeid som en har tid på seg til å jobbe med. Paris-avtalen trenger etter planen ikke tre i kraft før i 2020.

Det som kanskje haster mer for Norges del, er å finne en balanse mellom EU- og FN-systemet. Historisk har Norge vært tilknyttet FN-forhandlingene - og dermed Kyoto-protokollen. Men regjeringen har lagt om norsk klimapolitikk ved å knytte den tettere opp mot EUs klimapolitikk. Og på sikt er målet at Norge skal bli en aktiv deltager i denne klimapolitikken.

 – Uansett hva som skjer, kommer EU til å bli mye viktige for norsk klimapolitikk. Forholdet mellom Norge og EU og det som skjer i Brussel, blir dermed også viktigere på dette området. Samtidig blir EU-politikken påvirket av FN-forhandlingene igjen, så Norge må forsøke å finne sin posisjon i dette, og det blir svært spennende fremover, sier Lahn. 

Han tror EU er i en knipe nå, og at det stiller Norge i en litt spesiell situasjon. 

– Med USA og Kinas sterke rolle både før og etter Paris-toppmøtet kan EU risikere å miste noe av lederrollen i klimaarbeidet. De mange medlemslandene kommer til å bruke lang tid på å ratifisere Paris-avtalen. Implikasjonene er at EU ikke lenger kommer til å være aktøren som setter tempoet, slik de tradisjonelt har vært. Dersom Norge vil bevare sin uavhengige rolle i klimaspørsmål og ikke bli for bundet opp i EUs problemer, må den nye forhandlingslederen finne ut hvordan han skal balansere det med fortsette forhandlinger gjennom FN-systemet, sier han. 

Norge har fortsatt ikke skrevet under en klimaavtale med EU, men det ville være underlig om vi ikke la oss på felles posisjoner nå regjeringen har vært så klar på ønsket om å sammenkoble Norges og EUs klimapolitikk.

– Det er en ny situasjon for oss. Det blir tydeligere at vi er halveis utenfor og halveis innenfor, og i forhandlinger kan det bli forvirrende hvem vi faktisk representerer, sier forskningsdirektør Kallbekken: – Jeg er redd for at den tilknytningen kan utfordre vår rolle som uavhengig aktør og brobygger i klimaspørsmål.