Afrika: «Den viktigste naturressursen i Afrika er folk»

Da Alvin Mosioma som 23-åring kom til Tyskland for å studere, ble han for førte gang oppmerksom på at han ikke ble sett på som kenyaner, men som afrikaner.

– Vestens fortelling om Afrika er fortellingen om et kontinent, ikke om 54 selvstendige land, sier Mosioma. Den jevne kenyaner er ikke særlig opptatt av hva som skjer i Uganda – eller vica versa.

I Tyskland ble den unge kenyanske mannen raskt vant til å være «afrikaner». Etter økonomistudiene reiste han etter hvert hjem igjen. I dag er han leder for Tax Justice Network Afrika, og vet både dette og hint om de fleste av Afrikas land. Den siste uka har han vært i Norge og lært bort litt av det han vet til norske hjelpeorganisasjoner, medier, byråkrater og politikere.

Dagens Perspektiv treffer ham først under Arendalsuka, der han deltar på Aftenpostens arrangement om Panama Papers. På oppdrag fra Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Tax Justice Network Norway har han laget en rapport om hvordan kapitalflukt blant annet gjennom skatteparadiser raner Afrika for 50 milliarder kroner hvert eneste år. Det tilsvarer et kenyansk bnp i året.

Vi møter ham igjen i Oslo. Da kommer han rett fra møter i Norad og Stortinget. På vei til en debatt om skatteparadiser.

• Afrika ranes: Ulovlig kapitalflukt tapper Afrika for mer enn 400 millioner hvert år

En pendel

– Afrika vil løfte seg. Men det tar tid, sier Alvin Mosioma.

Fortellingen om Afrika svinger fram og tilbake som en pendel, ifølge Mosioma. Mellom «The rising Africa» og «The Lost Continent». Med det mener han at de historiene vi blir fortalt om Afrika her hjemme vanligvis er enten eller. Enten snakkes det om sykdom, fattigdom, krig og nød, som har vært det vanlige narrative om Afrika det siste 50 årene.

– Men litt utpå 2000-tallet kom det en annen fortelling. Om «Africa rising», forteller Mosioma. Da kunne man lese om voldsom økonomisk framgang, gjerne målt i bnp-vekst på 8-10 prosent for enkelte land. Denne fortellingen fortelles også i dag. Agenda Magasin skriver for eksempel denne uken at «Fremtiden ligger i Afrika».

– Sannheten ligger som vanlig et sted midt i mellom, sider Alvin Mosioma.

Poenget er at den enorme veksten i bnp som en rekke afrikanske land har opplevd de siste årene, ikke nødvendigvis er et mål på vekst og framskritt for landet som helhet. Dessuten må man ta med i betraktningen fra hvilket nivå veksten starter på og hvem som nyter godt av den. Afrikanske land har også hatt den største økningen av antall milliardærer de siste årene. Men at noen få blir superrike, løfter nødvendigvis ikke resten av befolkningen.

– De fleste landene i Afrika har hatt sterk befolkningsvekst de siste 20 årene. Og flere kommer ut av fattigdom. Men andelen fattige er stadig høy. Samtalene om Afrika blir for generelle. Ideelt sett bør de ned på nasjonalstat-nivå, mener Alvin Mosioma. Men han vet han snakker for døve ører. Men litt mindre generell kan historien bli: Når det snakkes om Afrika, mener man som oftest «Afrika sør for Sahara» – Nord-Afrika blir gjerne sett på som en del av Midtøsten.

Og når det snakkes om Afrikas framskritt, mener man gjerne de store lokomotivene som Nigeria, Kenya, Ghana, Senegal, Etiopia og Sør-Afrika.

Uansett, framskrittet er relativt, påpeker Alvin Mosioma.

– For å ta mitt eget hjemland, Kenya. Der får stadig flere både grunnskole og høyere utdanning. Barnedødeligheten er kraftig redusert. Men arbeidsledigheten er skyhøy.

På internasjonale statistikker om økonomisk vekst kommer Kenya ganske godt ut.

– Men du vil ikke møte særlig stor forståelse dersom du forteller en vanlig kenyaner at han eller hun har det mye bedre enn en ugander eller gambier.

Foto

I Oslo: Alvin Mosioma, leder i Tax Justice Network Africa.

De tre viktigste vekstfaktorene

For Alvin Mosioma er følgende tre faktorer de aller viktigste for vekst og framgang i Afrika:

• Infrastruktur: Veier, havner, jernbane, kommunikasjon.
• Human kapital: Utdanning, kunnskap og know how.
• Innenlandsk industrialisering: Næringsvirksomhet, innenlandsk industriproduksjon og innenlandsk forbruk.

– Det er bygget flere kilometer ny vei i Afrika de siste 10 årene enn i de siste 50 før det. Og det er svært viktig. Hvis afrikanske land ikke får på plass en god infrastruktur mellom og innen ulike land, så stopper framskrittet opp, sier Mosioma.

Man kan med andre ord si mye om kinesernes tilstedeværelse i afrikanske land, men den omfattende veibyggingen de har stått for, er positivt.

Den viktigste naturressursen i Afrika er folk, påpeker Mosioma. De fleste landene på kontinentet trenger know how på alle mulige og umulige områder.

– Flertallet av befolkningen i de afrikanske landene er under 30 år. Vi har en ung befolkning. Og de fleste afrikanere er sultne på kunnskap. De hungrer etter utdanning, sier Alvin Mosioma. Han framhever at antall grunnskoler, videregående skoler og universiteter har skutt i været over store deler av kontinentet de siste årene.

– Dessuten reiser mange afrikanere ut for å studere og tar med seg kunnskapen hjem igjen. Stadig flere afrikanske land er i ferd med å bygge opp en generasjon unge mennesker der svært mange har høyere utdanning. Det blir avgjørende for den videre framgangen, mener Mosioma.

Trenger nasjonal industri

Industrialisering er det punktet Mosioma mener de fleste afrikanske land foreløpig har lengst vei å gå. For ham handler ikke dette først og fremst om utenlandske investeringer. Det handler om innenlandsk produksjon og forbruk.

– Det er svært viktig at vi klarer å bygge ny industri og nye næringer lokalt og nasjonalt. Her mangler det mye. Og globaliseringen har noe av skylda, sier han.

Mange afrikanske land sitter fast i en slags industripolitisk tvangstrøye, mener Mosioma. Det er ikke mulig å føre en proteksjonistisk handelspolitikk i dagens globaliserte handelsregime.

– Men husk på Toyota. Da de startet med bilproduksjon sa hele verden at det bare var tull. Japanere fikset det ikke. Og de første bilene var nokså dårlige. Men japanerne var svært proteksjonistiske i å beskytte sin spede bilindustri i starten. Og i dag er Toyota størst i verden. I-land har tradisjon på å beskytte sin industri i tidlige faser, og noen gjør det fortsatt. Så, når industrien er moden for sterkere konkurranse, slipper de den løs, sier  Mosioma.

– Se på den ny handelsavtalen det i dag forhandles om mellom EU og USA, TTIP. I en rekke EU-land går protestene høyt. De er livredde for å bli «slukt» av USA. Tenk da på afrikanske selskap og hva de har å slåss mot på verdensmarkedet av subsidierte varer fra Kina, Europa og USA.

– Det globale handelsregimet bremser de afrikanske landenes muligheter til å skape en innenlandsk industri, mener lederen av Tax Justice Network Africa.

Men globaliseringen kan også bidra til at næringsveksten går raskere, påpeker han. Et eksempel er telekommunikasjon. De fleste afrikanske land har opplevd en enorm og superrask vekst innen mobiltelefoni. Og de har «sluppet» å gå veien via fasttelefonen, som aldri fikk særlig stor innpass på kontinentet.

– Ny teknologi gjør at vi kan ta raskere og lengre steg på mange områder enn hva andre har gjort, påpeker Mosioma.

Optimist – på sikt

Alvin Mosioma er optimist på Afrikas vegne.

– Se bare på statistikken. Se på veksten i antall skoler. På utdanning. På infrastrukturen. På befolkningsveksten. På demografien. Husk at flertallet av de afrikanske landene kun har vært selvstendige i rundt 50 år. Hvor europeiske og asiatiske land 50 år etter selvstendigheten? De fleste var ikke kommet så langt. Statsbygging tar lang tid, sier Mosioma, og viser til et afrikansk ordtak:

«Det treet jeg planter i dag vil gi skygge – ikke for meg, ikke for mine barn – men for mine barnebarn».

Så til spørsmålet: «Is Africa rising»?

Alvin Mosioma svarer selv:

– Ja, definitivt. Men vi må sikre at alle blir med, og at ikke noen få reiser fra de mange på veien.

Afrika investerer – i Afrika

Middelklassen i Afrika er på frammarsj, og det er gode nyheter med tanke på økonomisk vekst. Men lokale og regionale investorer innen energi og tungindustri er fortsatt en mangelvare.

Høyere inntekter, en ung og talentfull befolkning, økende urbanisering, og et stadig mer robust forretningsklima har til sammen bidratt til å utvikle en voksende middelklasse i flere afrikanske land.

«Dette er en middelklasse som er klar til å forbruke, innovere, industrialisere og handle. Globale investorers tillit i Afrika er høyere enn den noen gang har vært».

Det skriver lederen for det nigerianske investeringsselskapet Heir holdings, Samuel Nwanze, i en kronikk i nettmagasinet Frontpage Africa denne uken.

En undersøkelse utført av den Afrikanske Private Equity og Venture Capital Association konkluderer med at Afrika vil bli en av de mest populære destinasjonene for investeringer, når veksten i mer modne markeder som Kina og Brasil er i ferd med å bremse ned. Spesielt interessant er landbrukssektoren i Zambia, Botswana, Sør-Afrika og Tanzania, heter det i en analyse fra revisjons- og analyseselskapet PwC.

Både lokale og globale investorer lokkes til Afrika av mer politisk stabilitet, vedvarende økonomisk vekst, en stor ungdomsbefolkning og en stadig større middelklasse. Investorer fra Sør-Afrika, Kenya, Nigeria og Namibia, er frontløpere. Det vil nok overraske de fleste å vite at den største kilden til investeringer i afrikanske økonomier er ikke USA eller Kina, men faktisk Sør-Afrika, skriver Nwanze i sin kronikk.

Ernst og Young rapporterer at intra-afrikanske investeringer i nye prosjekter har økt med 32,5 prosent siden 2007, noe som er fire ganger raskere enn investeringer fra utviklede økonomier.

Mangler lokal og regional industri

Utover denne optimismen, er det imidlertid fortsatt store uutnyttede muligheter innen energi- og kraftbransjen tungindusrti, transport og helsesektoren, skriver Nwanze. Manglende investeringer i disse sektorene er forårsaket av høye driftskostnader, dårlig infrastruktur og mager tilgang til finansiering, mener han.

Ifølge Verdensbanken er kostnadene for investeringer i disse sektorene for afrikanske aktører 50 prosent høyere enn i Øst-Asia. Og det er umulig å opprettholde økonomisk vekst og oppnå økt velstand uten fremme lokal og regional handel og investeringer, konkluderer  Samuel Nwanze.