Å ville gjøre noe med livet sitt
– Klærne var de beste han hadde, men de var sikkert 15 år gamle. Gutten var spinkel og sliten. Han sto liksom midt i klærne og prøvde å fylle dem ut. Det var noe ved ham som fikk meg til å følge ekstra godt med.
Det er Ruben som snakker. Vi skal til Bergen hvor Ruben jobber i en attføringsbedrift i NHO Service. Han har ansvar for fire ukers avklaringskurs. Mange skjebner rystes inn i samme rom. Drømmen er å få seg jobb og et nytt liv.
De som vil kan låne PC og bruke lokalene noen timer etter at dagens kursing er over. Det er det bare én som vil. Denne gutten er ikke flinkest i klassen. Men han har en sterk vilje. Han vil lene seg fremover. Satse. Det er nå eller aldri.
Karene blir litt bedre kjent i løpet av kurset. Ruben får høre om en oppvekst der begge foreldrene ruset seg. Sønnen prøver, fra han er ganske liten, å hjelpe mor og far. Løper mellom dem. Det er en vanskelig oppgave med mye sorg og fortvilelse. Livet går fryktelig dårlig. Gutten blir narkoman og fortsetter å være det i 10-12 år. Det holder på å ta livet av ham. Men nå er han rusfri og vil tilbake til arbeidslivet. Han er utdannet rørlegger. Er det noen som tør satse på en slik kar?
Det tar tid å finne en bedrift som vil satse. De finner til slutt en arbeidsplass som ligger på den andre siden av byen i forhold til der gutten bor. Reisen kommer til å bli lang. Hver dag.
– Jeg tenkte at dette blir sikkert et problem. For å komme på jobb må gutten stå opp klokka fem hver morgen og skifte buss flere ganger. Jeg var sikker på at han ville nøle med å takke ja, forteller Ruben. Men det er ingen nøling. Gutten tar jobben. Tvert.
Noen uker senere. Det blåser surt. Regnet bøtter ned. Det er en grytidlig og ufyselig morgen. Mange av dem som er på vei til jobb på denne tiden av døgnet er håndverkere i arbeidsklær. Slitte klær. Ganske møkkete klær. Klær som forteller at du jobber og har gjort det lenge. Her kommer Ruben løpende. Han jogger til jobben. Han løper forbi et busskur og stopper brått.
– Jeg kjenner ham igjen med en gang. Gutten står og venter på bussen. Han har på seg en flunkende ny kjeledress. Klærne er uten en flekk. Jeg stopper for å prate. For å være ærlig så er jeg litt bekymret. Noen dager tidligere har jeg sett gutten henge sammen med narkomane borte ved broen over Puddefjorden. Jeg er redd for at han skal sprekke. Ikke mestre sitt nye liv. Jeg får høre at han er sammen med sine gamle kompiser, men greier å holde seg unna dop. Han er i lag med dem fordi de er de eneste vennene han har. Regnet og vestlandsværet står rundt dem som grå og triste vegger i tilværelsen.
Det som nå skal skje er at en av de to karene skal gi ros til den andre. Det er viktig å skryte av folk som er på rett vei, som gjør noe bra og som er villig til å satse. Som vil noe med livet sitt.
– Jeg er imponert, sier gutten.
– Jeg er imponert over at du er ute og jogger til jobb. Også i dette været!
Av Baard Fiksdal, informasjonssjef i NHO Service
Denne jobbforalle-bloggen sto på trykk i magasinet Velferd 3-2015. Klikk her for digital utgave av Velferd.
DETTE ER JOBBFORALLE.NO:
Magasinet Velferd har opprettet stillingsmarkedet jobbforalle.no som et verktøy for å fremme et inkluderende arbeidsliv i praksis. Samtidig er det opprettet en egen jobbforalle.no-seksjon i papirutgaven av Velferd og på velferd.no. I denne seksjonen presenteres stoff knyttet til stillingsmarkedets mål om å bidra til et rausere arbeidsliv.
