Et levende håp

 

Jeg har et oppdrag, i alle fall. Som forfatter. Det vil jeg si.

 

 

Nei, det vet jeg ikke. Jeg trodde riktignok som barn at jeg skulle blir prest. Men det var vel mest et ønske om å kunne forlate heimbygda og likevel forbli i Guds rike.

 

 

Det var slik det var. Sterke religiøse opplevelser i tidlig barndom. Jeg husket dem da jeg begynte å skrive den erindringsboka. Men det var ikke slik at kallet oppfylte meg, og det var aldri aktuelt da jeg ble voksen. Nei, jeg tenkte faktisk ikke for alvor på prestestudium eller prestekall.

 

 

Han skjønte ikke annet enn at jeg skulle bli bonde. Han var selv blitt flyttet til denne garden mot sin vilje, og det ville vært for smertefullt for ham å tenke at jeg skulle snu ryggen til det han hadde prøvd å bygge opp. Men tanken på odelen var jeg også ferdig med da jeg var fjorten og flyttet fra Hoem til Molde for å bo på hybel, mens jeg tok realskole og gikk på gymnas.

 

 

Far visste selv at han tilhørte et utdøende yrke. Det var aldri noe press fra ham i den retningen. Nei, det eneste jeg ville var å studere, kanskje skrive og etter hvert komme meg ut av Molde og til Oslo. Der tok jeg filosofi mellomfag og begynte på et magistergradstudium i litteratur. Det gikk såpass bra at jeg ble litt fælen av det. Nå blir du snart slukt av systemet, tenkte jeg. Plutselig sitter du der med et doktorgradsstipend. Men i slutten av november 1973 forlot jeg lesesalen, gikk rett ut og lot bøkene ligge igjen. I 1974 kom romanen «Kjærleikens ferjereiser», og fra da av har jeg vært forfatter, mer eller mindre på heltid, i mer enn førti år.

 

 

 

 

Nei, egentlig ikke, jeg bare gikk ut av det. Jeg hadde lite å anklage mine foreldre for. Det var milde forhold hjemme hos oss, ingen streng indremisjonskristendom. Far snakket aldri om helvete. Han truet ikke, og ville ikke tvinge troen på noen.

 

 

Da jeg skrev «Slåttekar i himmelen» (2014) prøvde jeg å finne ut hva som skjedde med den johnsonske vekkelsen rundt 1870. For det kom til en splittelse i lekmannsbevegelsen da den konservative teologen Gisle Johnson mer eller mindre utropte seg selv til Hans Nielsen Hauges etterfølger, noe som etter min mening var ganske tvilsomt, ettersom Johnson strengt tatt var imot lekmannsforkynnelsen. Han hevdet bare at forholdene på Hauges tid var så ille at lekfolket måtte gripe inn for å redde Guds kirke på jord. Samtidig med dette kom noe som heter nyevangelisme, inspirert av den svenske predikanten Carl Rosenius.

 

 

Jeg tror han var påvirket av en impuls som heter universalisme, som stammer fra metodistene, og understreket at frelsesverket gjelder for alle. Det regnskapet er oppgjort én gang for alle, i og med at Jesus Kristus døde for oss. Far pleide å fortelle en historie om en gammel lekpredikant – det var sikkert ham selv, fordekt som gammel lekpredikant. Han hadde sagt på et møte: «Ja, det er vel og bra om du lar være å røyke og drikke og rote med mange kvinnfolk. Det er vel og bra, for din del. For Gud spiller det jo ingen rolle.»

 

 

Overhodet ikke. Derfor ble jeg forundret allerede i ungdommen da jeg kom til det kristelige skolelaget. Der var ikke nok å være omvendt, du måtte bli omvendt hver dag! Dette var helt fremmed for meg. Jeg trodde jeg var Guds barn, jeg, inntil jeg kom med i skolelaget.

 

 

Spesielt når lekpredikant John Olav Larsen hadde møteserie, og vi ble dyttet fram til alterringen i Molde kirke for enda en gang å bli omvendt. Da trodde jeg det sprakk for meg, altså. Før har jeg tenkt at jeg gikk ut av skolelaget for å røyke og drikke og drive med mange kvinnfolk. Men det var jo ikke derfor. Det var forkynnelsen der jeg ikke greide å finne meg til rette med. Her satt vi på disse møtene som sekstenårige testosteronbomber og sang: «Just som jeg er – ei med et strå av egen grunn å bygge på. Jeg uforskyldt må nåde få.» Helt makabert. Den passer for gamle og døende, men er forferdelig i munnen på tenåringer. Da gikk jeg over til Molde KFUM.

 

 

Nei, det har spilt en liten rolle, hele dette registeret av frykt som så mange snakker om. Jeg husker fra universitetet i Oslo rundt 1968, da disse opprørske vestlandsdamene fra trange miljøer skulle kvitte seg med skamfølelsen ved å prøve ut seksuallivet. Nei, jeg visste egentlig ikke hva det var de mente når de fortalte om helveteforkynnelse og advarsler mot synd. Men det har jo gått opp for meg senere.

 

 

Disse slektningene mine jeg skriver om er småkårsfolk på 1880-tallet, og de kan nok tvile på både det ene og det andre. Det er ikke sikkert de lever så perfekt, heller. Men til syvende og sist, når du står overfor livets store alvor, og barnet reiser ut i verden for kanskje aldri mer å dukke opp, da må du finne trøst i noe. Da må det finnes en utvei i himmelen. Det tror jeg var gjengs oppfatning den gangen. Min oldefar var også preget av den drømmen, det merker jeg når jeg leser brevene hans. Og han var ikke den som gikk mye på bedehuset. Da jeg holdt på med Bjørnson-biografien, leste jeg i en visitasrapport fra 1845, ført i pennen av en sekretær hos Trondheimsbiskopen: «Sogneprest Peder Bjørnson på Nesset talte om døden og livet som derefter oppstår. Stillhet og alvor fylte den fullsatte kirke.» Dette tok de inn over seg den gangen. Dette ville de høre om. Man kan si at det er fattigmannstrøst, men troen på udødelighet og det evige liv gjennomsyret det norske samfunnet for ikke mange generasjoner siden.

 

 

Jeg kjenner lyst til å forsvare disse som trodde på dette. Jeg kjenner lyst til å stå inne for dem, og stå sammen med dem, og si at det er aktverdig nok, selv om jeg ikke er hundre prosent sikker selv. Jeg opplever at samfunnet i dag er fullt av hån og forakt mot troende, som om de er stupide folk. Denne aggresjonen blant agnostikere og humanetikere er egentlig helt fremmed for meg. Da jeg gikk på gymnaset i Molde og vi satt ute på kafé med alpelue og diskuterte alt mellom himmel og jord, da kom det også folk som kalte seg humanetikere for å være med å diskutere. De var medlem av Humanetisk forbund. Men vi kunne da snakke sammen. Vi respekterte hverandre. Merkelig nok virker det som om fanatismen og einsynet, mangelen på tvisyn, har slått over på den andre siden. Så når jeg skriver om dette lekmannsmiljøet, må jeg ta deres parti og stå inne for det slik det fortonte seg for dem. Etter «Mors og fars historie» (2005), var det én som sa: «Du skriver jo som om det var helt normalt at en mann setter seg på en halvballongsykkel og sykler opp Gudbrandsdalen for å forkynne Guds ord under krigen.» Ja, det var faktisk det. Den typiske emissærskikkelsen i andre bøker var jo som oftest en snik som kom på besøk rett før jul for å spise av den nyslaktede grisen og klå på jentene. Det fantes sikkert slike også, men det var ikke dem jeg kjente.

 

 

Jo, i dag er det ikke slik i det hele tatt lenger ... Eller, jeg vil ikke si at troen på etterlivet er avviklet, men den er avviklet som felles, kollektiv forestilling. Vi lever ikke innenfor den horisonten. Det skjedde et skifte rundt 1960, i alle fall i det norske samfunnet, da de trosforestillingene jeg er oppvokst med, og som nærmest var kollektivt akseptert, begynte å knake i sammenføyningene.

 

 

Nå i moden alder er kanskje ikke dette det sentrale for meg. Men vi kan ikke fordømme de som har tenkt slik, bare fordi vi selv har hatt rikelig av det gode liv i dette livet.

 

 

Jo, jeg håper på det evige liv. Men det begynner i så fall her, og det foregår nå. Og jeg håper og tror i mine beste stunder at det fortsetter. Men her har jeg ikke lenger sikker grunn under føttene. Heller ikke i miljøet der jeg er oppvokst, var det slutt på tvil og anfektelser. På slutten av livet hadde min far en sykdoms-periode der han virkelig begynte å lure på om han fortjente å bli salig. Men han tvilte jo ikke på at det fantes en salighet. Og det er kanskje ikke en tro, men heller et håp, for vi kan jo ikke være sikre ... Paulus skriver at det er et levende håp, det er hva han kaller det. Et levende håp. Og det håpet har disse menneskene jeg skriver om. Et håp om at en gang skal alt bli rett. Da skal det blir riktig. Alt som nå er i stykker, skal bli satt sammen igjen, alt som er vrangt, skal bli rett. Et håp. Mer kan man ikke si at det er.

Jeg har intervjuet folk som ønsker å tro, men som likevel ikke vil gå til nattverd, for de greier ikke «å tro på hele pakka». Forstår du det?

 

I over 20 år gikk jeg ikke selv til nattverd. Slik var det i mitt tilfelle. Selv om jeg begynte å snu på flisa rundt 1980, var det først i 1994 jeg igjen gikk til nattverd. «Å, er det du som har gjort kuvending?» sa en gammel professor til meg. Nei, det var ikke akkurat noen kuvending, det tok femten år. Denne ideen om «hele pakka» er lite tiltalende, den er egentlig ganske skummel. Konservative kristne mener man må ta hele pakka. Jeg mener at det er stadier på veien.

 

 

Ja, der opplevde jeg et veldig fellesskap med disse prestene som sto der i regnet under bølgeblikktaket og ropte at de ikke trodde på noen himmel. «Så himmelen er liksom et europeisk luksushotell», spurte de, «der dere kan leve i sus og dus?» «Nei, vi skal ha Guds rike her, i Managua, i denne bydelen, Barrio San Judas!»

 

 

I ti år var jeg jo med i AKP, og jeg skal ikke nekte for at jeg der har sagt ting om partibygging og proletariatets diktatur jeg gjerne skulle hatt usagt, selv om jeg ble sett på som notorisk høyreavviker og aldri fikk noen tillitsverv utover å være partiformann i lokallaget i Sarpsborg. Husk at hovedengasjementet fram til 1976 var Vietnamkrigen. Det var ikke slik at vi satt og leste Stalin sent og tidlig.

 

 

Det ble slutt etter at kulturrevolusjonen i Kina kollapset rundt 1978. Da var det også på overtid å forandre AKP, men på det tidspunktet var jeg mentalt ferdig der og hadde ingen partiplikter lenger. Vi var noen forfattere og andre samlet hos Sigurd Allern, han ønsket å reformere partiet etter han var kibbet ut som partiformann. Men det miljøet gikk også i oppløsning, og da hadde jeg for lengst innsett at mangelen på en trosdimensjon i livet begynte å bli plagsom for meg.

 

 

Ja. Fattig.

 

 

Nei, ikke akkurat. Men jeg begynte å se på foreldrene mine på en ny måte.

 

 

Fram mot romanen «Heimlandet. Barndom». Den ble født der og da. Jeg husker helt bestemt en sankthanskveld da jeg var alene med to sønner i huset mitt på Hoem, og der kom mor og far gående utenfor veldig sakte. Jeg ba dem inn, åpnet en vinflaske. Og så satt vi nå der. Og emissæren drakk vin, han òg. Og de var helt forsonet med seg selv og med hverandre. Og jeg tenkte, hva er det …

 

 

Ikke sant. De hadde jo kommet igjennom. Fra en veldig dårlig start hadde de fått et ekteskap som var helt forsonet, slik opplevde jeg det. Til slutt gikk de hjem. Og der satt jeg igjen med en halvtom vinflaske, skilt og down and out. Hva er det jeg har holdt på med, tenkte jeg, i møtet med deres ... ikke religion, men tro, altså ... tillit. De er i Herrens hender. Ja, de kunne nok bekymre seg for mange ting, barna som reiste, mor som satt igjen på gården når far var borte, hun syntes det var forferdelig. Men nåden omslutter oss alle. Og da kan du bli ganske misunnelig på dine foreldre. Plutselig går det opp for deg at de kanskje ikke var noe dummere enn deg. Kanskje visste de faktisk noe som du ikke vet?

 

 

Den høsten begynte jeg på studiesirkel hos presten Kirsti Aasen i Kampen kirke. Vi møttes i menighetshuset. Hun var grundtvigianer og åpen for nye tanker. Jeg kom drassende med Ernesto Cardenal-bøkene mine og Dietrich Bonhoeffer og det ene med det andre. For jeg var virkelig nysgjerrig på frigjøringsteologien. Det endte med at jeg dro til Nicaragua i 1984, sammen med Tove Nilsen og mannen hennes.

 

Kulturminister Langslet hadde skrevet anbefalingsbrev for oss, og vi møtte hele banden, både teologene Ernesto Cardenal og broren Ferdinand Cardenal, poeten Rosario Murillo, commandante Tomas Borge og commandante Omar Cabezas. Vi fikk hilst på hele sentralkomiteen. Ernesto Cardenal var jo sandinistenes kulturminister, han hadde skrevet «Evangelio en solentiname», der han forkynte denne sidestilte teologien eller hva man kaller den, der de snakker med fattige og prostituerte og hører deres tanker om Gud og Jesus.

 

 

Nettopp. Ernesto Cardenal var veldig radikal, og kontroversiell i kristenmiljøene her hjemme, det skjønte jeg da jeg kom hjem og fortalte hva han hadde sagt. Han sa for eksempel at når det nicaraguanske folket reiser seg …

... da er det Kristus som reiser seg fra graven.

 

Og når det nicaraguanske folket lider, er det Kristus som lider. Disse revolusjonære prestene ble nærmest avskrevet her hjemme, men for mange av oss ga det viktige impulser ... Allerede før jeg reiste dit, hadde jeg jo skrevet den salmen som heter «Den fattige Gud».

 

 

Ja, i desember 1983.

 

 

Ja, definitivt.

 

 

Sønnen min gikk på Sandvigen skole i Bergen, og læreren hans, hun lever fortsatt, sa at du som har en far som er forfatter, du må be ham om å skrive en sang vi kan synge i klassen før jul. Han var jo kjempestolt da han kom hjem fra skolen og fortalte det. Jeg var bare på besøk, for jeg hadde skilt meg, men jeg skjønte at det var helt umulig å avslå å skrive den sangen. Det ville ha knust ham om han skulle

komme tilbake i klassen og si at «pappa ville ikke». Nei, det var bare ikke mulig, tenkte jeg. Så da måtte jeg jo spørre meg selv: Hva er det jeg tror på nå? Jo, dette tror jeg på. Jeg tror på det som den salmen ble:

«Eit lite barn voks opp til mann og sa at han var Gud. Han levde slik som andre, han, og såg heilt vanleg ut. Hans rike låg langt borte frå all sorg og vondskap i vår verd, men enda bed han oss forstå at det er inni oss det er.

 

Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær. Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små, forstår du at vi snur oss bort ifrå den Gud vi skulle sjå.

Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord er Gud som menneske, da trur vi og at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.»

 

 

Nå ringer folk, tredve år etterpå, og sier, «Du var jo profetisk den gangen, for med flyktningkrisen nå skjer jo det som står i salmen.» Da sier jeg at det ikke var profetisk, men jeg hadde forstått det som nå er helt tydelig for alle: Så lenge det er så uhyrlige forskjeller mellom mennesker i ulike verdensdeler, vil flyktningestrømmen fortsette, de hasardiøse båtreisene over Middelhavet fortsette. Så lenge krigen raser, vil det fortsette, samme hva vi gjør.

 

Står denne i den nye salmeboken?

 

Ja, det tok 30 år før den til slutt kom inn. Nå står den alfabetisert på «E» for «Eit lite barn», og ikke på «D» for «Den fattige Gud». Før det hadde den vært avvist av salmebokkomiteen i to omganger. Det var stor motstand mot denne måten å tenke på innenfor den norske kirken den gangen.

 

 

Alt som står i den salmen, står også i nytestamentet.

 

 

Nei, det tok nesten ti år før jeg skrev neste. I 1992 skrev Henning Sommerro og jeg et utendørs spel der jeg hadde med to salmer. Året etter spilte vi inn en hel plate med tolv salmer i Moskva, med Hildegunn Riise og et russisk kor, for Kirkelig Kulturverksted.

 

 

Det var da jeg hadde begynt å gå til nattverd igjen. Men det var også en tid jeg hadde vanskelig for å skrive selv. Jeg sa til meg selv at når jeg ikke greier å fortelle egne historier, får jeg fortelle historier som andre har fortalt. Jeg angrer ikke på det prosjektet, men det er tross alt viktigere å skrive egne bøker.

 

 

I femten år hadde jeg opplevd at det sto to bokstaver i parentes bak navnet mitt, og ikke alderen. Som forfatter og offentlig person het jeg aldri Edvard Hoem (42), men Edvard Hoem (ml). Det var noen kritiske år der på begynnelsen av nittitallet da jeg ikke nådde fram med det jeg skrev, følte jeg. I 1993 kom «Engelen din, Robinson». Det var en bok som tematiserte dette med nåden. Men det var en skummel bok å skrive, for den utviklet seg i en jævlig ubehagelig retning. Den handler om en mann i 40-årene som har bodd i Amerika i 20 år, og som vender tilbake til småbyen Molde. Det ender med at denne mannen går til sengs med sin egen datter uten å vite det, han har ikke noe begrep om at han i det hele tatt har en voksen datter. Jeg holdt på å gi opp hele bokprosjektet da jeg skjønte det måtte gå slik ... Ut av en slik situasjon er det bare nåden som kan hjelpe deg. Så dette var en bok om nåde og forsoning, og om musikken. Jeg vet ikke om den var så god i utførelsen, men den var veldig god i problemstillingene.

 

 

Det var vel en inngangsport jeg kunne bruke, på veien tilbake til den universelle nåden. Du kan bare ta imot den, men du kan ikke utrette så mye selv, annet enn å akseptere at den er der ... Amazing Grace ...

 

 

Nei, de ville at jeg skulle forandre den første linjen.

 

 

Nei da, det var ikke feil. Jeg oversatte «Amazing Grace» den natten da far var død ... Alternativet ville vært «forunderleg, eit krek som meg». Men det må da være bedre å legge inn et maritimt bilde, tenkte jeg. Vrak. Forlist. Det kan være selvforskyldt, eller det kan være som ungdommene sier, at du er helt «vræka».

 

 

Salmebokkomiteen kom med alternative forslag, jeg tror ikke jeg skal referere dem. Jeg skjønte at jeg ville angre resten av livet hvis jeg ga meg på dette. Bispekollegiet var fem mot fem, og jeg fikk ikke forsvare meg på det kirkemøtet som vedtok at den ikke fikk komme inn. Men jeg skal legge ned den stridsøksen. Om 30 år kommer den sikkert inn igjen.

 

Nå fikk du jo inn elleve nye salmer i Norsk salmebok 2013. Ikke bare «Den fattige Gud», men også blant annet «No stig vår song», som du skrev til kong Haralds 70-årsdag, «Kvar er du Gud? Kvar finn vi deg?» og «Så stilt som berre vinden snur»– med det erotiske verset: «så vart som elskarhanda kling i stilla etter harpespel, slik fyller Herren tusen år med lyset frå ein sommardag» – og «No kallar sol og sommarvind».

 

 

Jo, av de nye salmene, men det er jo mange som har flere enn elleve. Men de blir brukt, mange av salmene mine, og det er fint.

 

 

Det er ikke så lett å snakke om denne salmeskrivingen min, for den er veldig lite refleksiv. Jeg tenker mer som en spelemann som har hørt slåttene før, og lager sine egne versjoner. Jeg vet jo hva som gjør en linje sangbar. Det går veldig bra med disse salmene, og den som nå går best, er en av de nyeste, «No stig vår song», som var skrevet på oppdrag i 2007. Den var et lykkekast også fordi Håkon Berges melodi er veldig godt komponert. Jeg har hørt den både i barnedåp og bryllup og gravferd og konfirmasjon, og den figurerer stadig med kor på salmekvelder i landet. Jeg reiser ganske mye rundt med ulike kor og holder foredrag om salmetradisjonen.

 

Salmene er jo en opplagt del av norsk kulturarv, helt tilbake til Petter Dass og Brorson og Elias Blix. Tror du også at salmer og poesi kan være en slags reserveproviant som hjelper mennesker i åndelig nød? Jeg tenker på en scene fra din siste roman «Bror din på prærien» (2015), det er om denne kvinnen Gjertine. Hun opptrer i begge de to siste bøkene som en fri, morsom, sterk og lesende kvinne. Hun er veldig religiøs i første bok «Slåttekar i himmelen», men i neste bok kommer hun i en religiøs krise og drar alene ut på en jakthytte for å tenke over livet og møte Gud.

 

Ja, det er der hun reflekterer over salmen «Mitt hjerte alltid vanker».

 

Hun leser Brorsons siste vers: «Jeg vil med Palmegrene, Dit hvilested bestrø. ... At du er fød herinde, I Hjertets dybe Grund» De siste ordene er riktignok fra Landstads modererte versjon. Originalen lyder: «At kysse tusind Gange / Din søde Rosen-Mund.» Jeg tror Brorsons sanselige brud-og brudgom-mystikk ble for sterk kost for Landstads Kirkesalmebog i 1869.

 

Jeg fikk faktisk undersøkt på Nasjonalbiblioteket hva slags tekst hun kunne brukt, hvis hun hadde med seg konfirmasjonssalmeboka. Poenget er jo at dette her satt folk virkelig og grublet på. «Hva betyr dette bibelordet?» «Hvordan skal jeg forstå dette salmeverset?» «Hva betyr det at Han skal fødes der inne i hjertet?» Slik opplevde min far og min bestefar det. De leste kanskje bare bibel og salmebok. Den haugianske grunnregelen var jo at du selv kan forstå Ordet, uten at det står en prest og forklarer det.

 

 

Fordi du har rett til det. Så vil Åndens lys komme over deg. Du behøver ikke noen mellommann. Dette var kjernepunktet i Hans Nielsen Hauges forkynnelse, og derfor ble han farlig også. For strengt tatt behøver vi ikke biskoper og prester og slike folk. Vi står på like fot, ansikt til ansikt med Gud, og snakker med Ham uten mellommann. Dette gjør de også i «Bror din på prærien». De slår opp i bibel eller salmebok, og ofte fant de et vers som gikk rett til poenget. På en eller annen måte virket det, og det skjedde noe med dem som leste. Det er kanskje en grunn til at denne bibelboka har overlevd i nokså nær 2000 år.

 

 

Jeg er opptatt av at den kristne kulturarven kan komme alle til nytte, også dem som kommer til Norge nå. Det har jeg skrevet om senest i dag, og jeg kommer til å snakke om det i løpet av året. Altså, kristendommen har vært her i tusen år, på godt og vondt. Hvordan skal vi forvalte denne arven, slik at også de som kommer hit, får nytte av den, uten å bli kristne? Det å bli integrert betyr å bli kjent med det vi kjenner. Jeg hørte en gang noen si at du blir ikke ordentlig norsk før du vet hva en tante Sofie er. Det er en enkel replikk, men den sier noe om at du må få sjansen til lære våre koder å kjenne. Ikke bare språket.

 

Det er en kjensgjerning at vår tradisjon er kristen kulturtradisjon. Dersom du og jeg slo oss ned i et muslimsk land, i Iran for eksempel, måtte vi lære oss deres rike kulturarv. Det ville vært veldig dumt å si at den ikke spiller noen rolle. Derfor mener jeg at vi må løfte fram linjer i norsk historie som gjør at de som kommer her, kan forstå hvem vi er.

 

 

Ja, jeg mener at Bjørnstjerne Bjørnson, og hans arkitektur for å skape et demokratisk, likeverdig samfunn, er noe av det aller viktigste. Dette må de få lære å kjenne. Helt konkret var jeg nylig på en skole i Øyer. Der har de elever fra 34 nasjonaliteter og mer enn 120 elever som trenger spesialundervisning i norsk. De hadde laget Bjørnsonutstilling, og skulle lære å diskutere «De gode gjerninger endrer verden», som var det aller siste Bjørnson skrev. Og de var blitt veldig opptatt av dette. «De gode gjerninger endrer verden», sier nå elevene på Solvang skole i Øyer. Ja. En av dem sa til og med, etter at jeg hadde stått og snakket ... hun hadde misforstått litt, for hun sa: «Hvorfor sier alle at han er død? Han var jo her i dag.»

 

 

Det er jeg også. Men i åndelig forstand var han jo der, fordi vi snakket om det han hadde betydd for Norge.

 

Nå er det fristende å sitere journalisten Olav Brostrup Müller i Klassekampen, som en gang kommenterte det han kalte ditt gammeltestamentlige oppsyn: «Edvard Hoem ser ut som en mann som på ethvert tidspunkt kunne få seg til å dele Rødehavet eller lede et folk gjennom ørkenen.»

 

 

Ja, jeg mener at kirken må aksle det ansvaret som ligger i at den har vært her i tusen år. Ikke kreve privilegier, men ta ansvar som en samfunnsinstitusjon som forvalter tusen år gamle åndelige verdier som et flertall i folket fortsatt deler.

 

 

Noen fra den gjengen, dessverre SV-ere alle sammen, snakker om nasjonalkirken som om den var forbundet med noe negativt, noe betent eller nasjonalistisk. Men det er jo nasjonale kirker som har holdt landet sammen mange steder og i mange kritiske situasjoner: den sørafrikanske kirken, den polske, de to tsjekkiske, ja også den norske kirken i 1814 og 1905. Og under siste krig. Man må ikke undervurdere den tillitserklæringen som folk faktisk gir kirken ved at de opprettholder medlemskapet sitt. I lokalsamfunnene rundt omkring går folk kanskje ikke til gudstjeneste hver søndag, det gjør de slett ikke, men altså … de vet hvor de skal ende opp, og det er på kirkegården. For det er der slekta deres ligger. Og derfor døper de barna sine der. Og de gifter seg der. For slik er det vi gjør det her.

 

 

Det stikker dypt på en ikke-formulert måte. Jeg møter disse menneskene over hele landet. Det er slett ikke alle som bekjenner seg som kristne, men de sitter der og hører på salmene mine, eller synger med på koret, for det er en del av dem, også dette her.

 

Du skrev videre at det var «høgst opprørande» at innstillingen fra Stålsett-utvalget ikke inneholdt et ord om hvordan kristenretten og kristen forkynnelse «har påverka landet i sivilisatorisk retning ... I 1814 spela kyrkja ei avgjerande rolle i den prosessen som gav oss Grunnlova. Det haugianske lekfolket sette i det 19. og det 20. hundreåret sitt uutslettelege stempel på demokratiseringa av samfunnet, stemmerettskampen, utviklinga av velferdsstaten og humaniseringa av rettsvesenet. Blant pionerane for kvinneleg stemmerett var det også kristne kvinner og menn som gjekk i fremste rekkje, i det dei ikkje fann grunnlag for at det skulle vera nokon skilnad på kvinne og mann, verken framfor statens institusjonar eller framfor Gud. Den første kvinna som vart vald som kommunestyre ...» – dette visste ikke jeg – «som kommunestyremedlem i Norge, var den djupt truande føregangskvinna Ingeborg Torstejnsson frå Elverum.» Dette er jo ny og nyttig folkeopplysning for de fleste av oss.

 

Og det samme sto Hans Nielsen Hauge for, ikke sant. Men Hauges kvinnesyn er blitt svindlet bort, også av sekulære feminister som later som likestillingskampen først begynte på 1880-tallet. Men i Hauge-bevegelsen var kvinner allerede fra slutten av 1700-tallet faktisk ledere for en stor del, i Østerdalen og Trøndelag. Tenk bare på lekpredikanten Sara Oust. Hauge ble allerede motarbeidet av sine samtidige. Da han kom ut av fengslet, stilte teologiprofessor Stenersen opp, ikke for å rose ham, men for å tyne ham og få ham bort fra den katastrofale villfarelsen at det ikke skal være forskjell på kvinner og menn. De prøvde å ham til å gå tilbake på det, og innrømme at han hadde tatt feil. De prøvde til og med å forfalske testamentet hans. Hele det teologiske kobbelet fra fakultetet prøvde å ta Hauge. Men han ga seg ikke. Etter hans død har biografene underslått dette, med Stener Johannes Stenersen i spissen. Og så kom Gisle Johnsen og mer eller mindre kuppet hele greia.

 

 

Nei, dette får jeg ikke tid til å gjøre noe med. Men her er det noe som må ryddes opp i.

 

 

Jo, men det er jeg sikker på.

 

 

Ja, han gjorde faktisk det. Han mente at jeg måtte gå linja helt ut.

 

 

Ja, jeg sier det. Og da gjør jeg det.

 

Og det ble jeg veldig glad for å høre.

 

Jeg ber for folk som jeg setter pris på og møter.

 

Jeg tror du er den første jeg har møtt av norske forfattere som har sagt det.

 

Jeg prøver å be for folk jeg setter pris på. Og så ber jeg for barna mine. Først og fremst for familien min.

 

 

Det kan en sikkert, men jeg vil nå først og fremst være forfatter. Skrive bøker. Derfor sier jeg nesten uten unntak nei til å preke i kirker. Jeg vil ikke at bildet av meg som forkynner skal overskygge det jeg har å fortelle i bøkene. Altså, jeg legger ikke skjul på hva jeg står for. Men jeg er forfatter for alle. Jeg skal ikke bare skrive for en menighet. Som forfatter kan jeg skrive om andre menneskers forestillinger, også om det jeg selv ikke har klare forestillinger om.

 

 

Jeg kommer ikke langt med egne forestillinger. Men hvis det finnes en slik grunnleggende, dyp livssammenheng der Gud er alt i alle, så kanskje ... Men der stopper det opp med konkrete bilder, det må jeg bare tilstå.

 

 

Kan ikke det. Men kanskje er inngangen den at du føler en dyp tilhørighet med andre mennesker, kanskje spesielt med de som tror, da ... at det er noe med den helteskare som fra verdens store trengsel kom ...

Det der er også Brorson. Fra hans posthume «Svanesang»?

 

Ja, det fellesskapet som går på at vi synger de samme salmene som de sang på 400-tallet da Ambrosius levde. Det er ganske flott å tenke på.

 

 

Det er pilegrimsvandringen, at vi går den samme veien og går den mot et mål. Sammen med dem som gikk der før og dem som skal komme etter oss. Det er det dype fellesskapet i dette, det evige livet slik vi kan ane det her på jorden. Det vi opplever av rettferdighet og kjærlighet gir oss en forsmak, kanskje, på hvordan det kunne være. Vi har ikke noen bilder som går utover dette. Vi kan best forstå den himmelske kjærligheten gjennom den jordiske. For vi har ikke noen ekstra sans som kan trenge seg inn i de himmelske marker.

 

 

Ja, unntatt musikken, kanskje. Når jeg lytter til de aller største, Bach, Messiaen, aner jeg at det finnes dimensjoner i tilværelsen som ikke kan bli erkjent og forstått ved vitenskapens metoder. Der ligger også håpet om det evige liv. At ikke vitenskapen kan gripe det, betyr ikke at det ikke finnes.