Voksende politibyråkrati
Tidligere leder av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, flesker til mot Politidirektoratet (POD) i Dagbladet. Han hevder polititjenesten for folk flest blir dårligere mens kostnadene i POD eksploderer. I 2004 var bevilgningene til POT 84 millioner kroner. I 2011 var det steget til 117 millioner og i 2015 ligger det an til at POD skal bruke hele 242 millioner kroner.
Det er brukt 250 millioner kroner på et mislykket dataprosjekt. Store deler av bilparken er utslitt og det er et stort etterslep på utstyr til politiet.
– I 2009 var det et krav om at Ingelin Killengreen ukentlig måtte rapportere til Justisministeren om framdriften i dataprosjektet. I dag, seks år seinere, er virkeligheten at ikke noe har skjedd, sier Johannessen.
Han er svært betenkt når man nå skal omstille etaten og iverksette politireformen uten ekstrabevilgninger, uten at IT-utfordringene er løst og med et stort etterslep på nødvendige investeringer.
Johannessen betegner pengebruken i POD som «galskap» og mener de sløser bort titalls millioner kroner på konsulenter som ikke har peiling på politiarbeid. Johannessen har det med å ta godt i.
1000 nye
Ikke uventet hevder politidirektør Odd Reidar Humlegård at Johannessens uttalelser ikke har rot i virkeligheten. Han minner om at politiet de siste tre årene er styrket med 1000 nye tjenestemannsstillinger. POD har nå 229 fast ansatte. Økningen i antall ansatte har vært nødvendig for å forbedre innsatsen på IKT, ledelse og kompetanseutvikling slik det er blitt pekt på i flere rapporter.
– Det vi gjør nå er helt i tråd med bestillingen fra regjeringen og Stortinget. Vi har en tett og god dialog med departementet og den politiske ledelsen om pengebruken og om hva vi gjør til enhver tid, sier Humlegård.
Det er det ingen grunn til å tvile på. Politikerne er som en hund til å passe på politiet. Det er blitt mindre styring ned i detaljene, men fortsatt er det slik at politikerne ikke gir Odd Reidar Humlegård de samme fullmakter som andre etatsledere har. Han får ikke ansette sine nærmeste medarbeider, politimestrene, en gang.
En slags mellomting
Det er justisministeren og Stortinget, ikke Humlegård, som bør være den primære adressaten for kritikken fra Johannessen. Politikerne vil ha et superdirektorat som styrer på vegne av departementet ved å utrede, gi retningslinjer og rapportere. De vil ikke ha et rikspoliti med en sjef som i praksis kan skjære igjennom i forhold til de 12 politimestere som nå skal ansettes. Disse skal være sjefer i sitt distrikt, embetsmenn som i praksis ikke kan avsettes. I forhold til dem er ikke Humlegård en sjef med de fullmakter en sjef vanligvis har. Han er en slags mellomting, en rådgiver, en tilrettelegger, en hjelper og en sjef på vegne av statsråden.
Det blir mye byråkrati når man velger slike modeller. Humlegård må ha mye folk for å innfri alle forventninger og kravene POD er blitt adressat for.
Vi har statsselskaper som er organisert som aksjeselskaper. Der er rollefordelingen klar. Sykehusene ledes etter en foretaksmodell der statsråden styrer gjennom foretaksmøter. I sykehusene blir det en helt annen dynamikk i ledelsen enn i det direktoratsstyrte politiet. Tidligere politimester, Torbjørn Aas, som nå er blitt sykehusdirektør, skriver om dette i boken «Politiledelse» som nylig er gitt ut.
Statsbyråkratiet eser ut i alle sektorer. Her har ikke regjeringen fått tatt de forenklingsgrepene den har tatt i andre sektorer. Det baller på seg med byråkrater som følge av den rådende styringsideologi og alle forventinger og regler politikerne peprer sine etater med.
Den samme utviklingen kommer vi til å se innen jernbanesektoren når sektoren skal splittes opp i mindre enheter som følge av at det skal satses på mer konkurranseutsetting. Mellom departementet og de andre aktørene skal det opprettes en nytt direktorat. Antallet ansatte kommer til å stige raskt.
«Politisystemet i praksis»
Hvordan «politisystemet» fungerer, fikk vi et eksempel på da det ble kjent at politiet for tiden bærer våpen som er avsikret og ladd. Raskt meldte spørsmålet seg om det ikke holdt med å ha våpen på seg som var avsikret og ladd. Da ville en i alle fall kunne unngå vådeskudd som det han vært en del av. Det var ikke så enkelt, kunne POD fortelle, for de hadde ingen retningslinjer for å gå med sikrede våpen. Retningslinjene baserer seg på at man henter våpenet i bilen hvis man trenger det, og da tar man det på seg ladd og usikret.
Må man altså sette i gang diverse utredninger for å endre praksis. Det holde ikke å gi beskjed om at det holder å bære våpen som er sikret, så kan man avsikre det og lade det hvis man mener situasjonen krever det. Hadde Humlegård vært «nok sjef», kunne han snakket med sine nærmeste og gitt en beskjed om at «det holder med sikret våpen». Nå har det skjedd, at justisminister Anders Anundsen har bedt om at det blir vurdert om en kan bære sikret våpen. Det skal utredes og høres både her og der, deretter skal det lages retningslinjer for til slutt å bli gjennomført, hvis det er en god ide. Det er klart det tar tid og krever folk når alt mulig skal skriftliggjøres på denne måten.
Arne Johannessen har et poeng, men han overdriver. Politiet er barn av sin tid og en del av den rådende styringskultur. Det kan han ikke kritisere POD for. Hadde Odd Reidar Humlegård fått lede etaten slik han mener ville vært best, hadde mye vært annerledes. Han må forholde seg til de rammebetingelsene som han har fått eller finne seg noe annet å gjøre.
Han ser det ligger muligheter i den reformen som er vedtatt og har hendene fulle med å få gjort det beste ut av det.