Vendepunktet

2012. Hun har bestemt seg. Livet er for vanskelig. Det er enklere for alle om det avsluttes nå, men det er så vanskelig å finne en dato. Tiden like før og etter jul eller påske går ikke, da kan barna slite med høytidstraumer resten av livet. Planene for vinterferien er lagt, så hun må holde ut den også. Hun bestemmer at det skal skje første mandag etter vinterferien. Alt er tilrettelagt. Begravelsen er planlagt ned til den minste detalj. Avskjedsbrevet er skrevet. Det eneste Jorunn føler er håpløshet, apati. For livet, for nuet, for fremtiden. Så ringer telefonen.

Det er Anne Marit Lykseth som ringer. Hun trenger noen til å koke kaffe på et seminar om to uker. Å si nei bryter med den flinke piken i Jorunn, det kommer bare til å gjøre de siste dagene svartere enn de allerede er. Å si ja betyr at hun må leve i to uker til. Det får stå sin prøve.

En å snakke med

2015. «Hva vil du coaches for i dag?». Jorunn spør. Bestemt i stemmen, mild i blikket.

Rett overfor henne på en stol sitter Hanne. Hun har på seg en grønn lue, og forteller rolig om et betent familieforhold. Hanne vil ha hjelp til å sortere følelser, jobbe med seg selv og situasjonen. Jorunn lytter og stiller spørsmål, vurderer svarene møysommelig og responderer med rolig stemme. Hanne forteller at hun føler at et tettpakket fiskegarn presser over skuldrene og brystet. Garnet hindrer henne i å føle på ting, hun har gått inn i en slags apatisk tilstand. Det er mer behagelig enn å kjenne på følelsene.

«Hvor sitter presset?»

«Ønsker du å være åpen med det du føler?»

«Hvem er du om du tar av deg sløret?»

Spør Jorunn.

Jorunn spør, lytter og utfordrer. Etter en times samtale blir de enige om en oppgave Hanne skal løse til neste gang. Hun skal utfordre seg selv, og invitere et familiemedlem på jentekveld med vin. Hun skal være åpen, lyttende og delende i situasjonen. Hanne forlater kontoret, klar for å gå løs på oppgaven.

Coaching-sesjonen er en av mange oppgaver på en helt vanlig tirsdag i det som nå er Jorunn Slaattedals liv. Hun er miljøgartner i lyk-z & døtre as, et firma som har som misjon å hjelpe ungdom som har falt utenfor jobb og skole. Jorunn får prøve seg som coach. Mennesker får noe igjen for å snakke med henne. Jorunn forstår. Hun har selv erfart livets skyggesider.

De teknikkene Jorunn bruker i sitt daglige arbeid, et mentalt treningsprogram, er de samme som en gang reddet henne selv fra mørket og døden.

«Jeg var psykotisk og suicidal, og kuttet meg opp.»
Jorunn Slattedal

Eksistere uten å leve

Slaattedal er fra Skotfoss, et lite tettsted utenfor Grenland i Skien. Her kjenner alle alle, og handler du Grandiosa og Cola torsdag kvart over fire, vet halve bygda hva du skal ha til middag den dagen. Det alle ikke vet, er hva som skjer innenfor naboens fire vegger. Om man klistrer på seg smilet når man går ut døra, og stadig blir observert dansende på byen i helgen, tror folk man har det bra. Sånn er det for Jorunn. Hun har blondt, kortklippet hår, er pent sminket og har kvikke øyne. Blant jevnaldrende blir hun oppfattet som sosial og omgjengelig, tilsynelatende alltid fornøyd. Men det som egentlig former Jorunns liv og handlinger, er det ingen som ser.

Det var flere traumatiske hendelser i barndommen. Minnene er samlet i en tung ryggsekk hun bærer med seg. Hun vet ikke helt hva hun skal gjøre med ryggsekken. Den eneste måten å holde minnene borte på, er ved å være i konstant aktivitet. Taktikken fungerer på ungdomsskolen, men på videregående begynner det å bli for mye. Det er ikke lenger mulig å holde minnene vekk, de stjeler for mye av tankene. Jorunn klarer ikke lenger å konsentrere seg på skolen, og hun begynner sakte, men sikkert å falle ut. Som 16-åring flytter hun ut til kjæresten og foreldrene hans.

Jorunn eksisterer, men lever ikke. Hun får seg tre jobber, og lever et liv tilpasset andres forventninger. Som 19-åring begynner hun å røyke hasj. Det er ikke for å være tøff eller kul, hun gjør det i skjul for å dempe minnene og smerten. Hun finner ut at smertestillende, som hun tar for fysiske smerter, gjør henne ullen i tankene. Etter hvert blir disse pillene, noen ganger sammen med alkohol, erstatningen for hasjen. Ingen, ikke engang hennes nærmeste, vet at dette skjer. Det hun trenger er noen som strekker ut en hjelpende hånd, men det skal ta mange år før noen gjør nettopp det.

Hjelperen Ingeborg 

Jorunn ser stadig Ingeborg i lokalmiljøet. Ingeborg Lykseth er hele Skiens Pippi Langstrømpe. Med flammende, rødt hår og fargerike klær. Noen synes kanskje hun er litt rar, men Jorunn følger Ingeborg med stor beundring. Hun er seg selv, og bryr seg ikke om hva resten av Skotfoss syns. Jorunn har lyst til å bli venn med Ingeborg. Hun virker så snill og hjelpsom. Akkurat nå aner hun ikke at det er Ingeborgs datter som en dag skal redde livet hennes. Men det er lenge til, og Jorunns skal gjennom mange vonde år før det nesten er for sent.

Ingeborg bruker friminuttet på å ordne opp i konflikter i skolegården. Hun følger elever som sliter til skolepsykologen, og søker kontakt med de som trenger noen å snakke med. Hun er en sosial entreprenør; en som skaper noe basert på et sterkt ønske om å løse et samfunnsproblem. En som ønsker å hjelpe.

Etter videregående starter hun på studier innen psykiatri med mål om å jobbe i barnevernet. Men etter et par år innser hun at hun ikke orker å sitte på skolebenken. Hun må være et sted hvor hun kan kommunisere direkte med folk og hjelpe. Gjerne flere på en gang. Ingeborg utdanner seg til regissør; for å lage filmer om de svake i samfunnet. Men heller ikke dette slår hun seg til ro med. I 1998 reiser hun til Kroatia for å trene og inspirere krigsofre til å starte egne bedrifter.

Hvordan oppmuntre mennesker som har sett familien sin bli sprengt i filler til å starte en bedrift? Ingeborg finner ut at det krigsofrene virkelig trenger, er å bli glad i seg selv og livet igjen. Ikke en forretningsplan.

Reisen og møtene med ungdommene og de voksne som har mistet alt, skal inspirere Ingeborg til å lage kurset «Media, identitet og tilhørighet», som skal hjelpe ungdom som sliter med å finne rett vei i livet. Hun prøver å selge det i Norge, men det viser seg å være vanskelig. Hun finner ingen som vil prøve metodene hennes. Ingeborg bruker store deler av 90-tallet og første halvdel av 2000-tallet til å videreutvikle og justere sin metode. Det skjer i Finland, Irland, Italia, og litt i Norge. På dette tidspunktet vet ingen at Ingeborgs program skal utvikle seg til å bli viktig for mange, og etter hvert også redde Jorunn i hjembygda.

Første innleggelse

Året er 1996. Ingeborg jobber med coaching i Europa. Hjemme i Skien  sliter  Jorunn. Hun har angst, er sterkt deprimert og suicidal. Tankene blir for mye å bære alene. Rusen er ikke lenger nok til å dempe smertene, og Jorunn blir lagt inn på psykiatrisk avdeling. Hun får diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

– Jeg var innlagt på psykiatrisk i tre måneder, og ble heftig medisinert. Jeg husker veldig lite fra de månedene der. Jeg var psykotisk og suicidal, og kuttet meg opp. Det var ikke vanskelig å finne gjenstander for å gjøre det, forteller hun.

Hun har ikke så mye kontakt med venner og bekjente under oppholdet, og husker svært lite. Det er likevel et par minner som står klart for henne den dag i dag. En dag får hun besøk av en jentegjeng hun har liten kontakt med. Hun er overrasket over at de vil komme, men klarer ikke å si nei.

– Det var tydelig at de syns det var skremmende å være på avdelingen, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hvorfor de kom, om de syns det var spennende eller hva. De satt på den ene siden av bordet og jeg på den andre. De stirret på meg med store øyne. Det var en veldig spesiell opplevelse.

Men spesielt ett minne står frem som et lyspunkt fra den vanskelig tiden.

– En kompis ringte og sa: «Jorunn, noen mennesker brekker beinet og får gips, noen får betennelse i blindtarmen og må ta den, og noen må få hjelp på andre måter. Det ene er ikke noe som er noe verre eller bedre enn det andre.» Det var utrolig sterk melding å få. Jeg var jo ung, og det var fryktelig tabulagt å være lagt inn på psykiatrisk, der var det jo bare de gærne som var.

Etter to måneder med tung medisinering og tidvis overvåkning får Jorunn perm fra lørdag til søndag. Hun kan gjøre hva hun vil i et helt døgn. Ingen følger med. For Jorunn er det ikke noe tvil om hva lørdagskvelden skal brukes på. Hun skal ut på byen, for å vise at det ikke er noe galt med henne, selv om hun har vært borte fra bybildet en stund. Jorunn reiser hjem og sminker seg etter alle kunstens regler. Foundation, mascara, øyenbrynspenn, eyeliner og leppestift, alt må sitte fint. I tillegg til sminken klistrer hun på smilet, og drar ut på en bar der hun tidligere pleide å jobbe. Hver gang hun har perm later hun som om alt er normalt. Den blide jenta, dansende til langt på natt. Slik går ukene: Behandling, gruppeterapi, medisiner, vonde tanker, perm.

Et Frog-kurs, et kurs som inkluderte coaching, skulle bli vendepunktet for Jorunn Slattedal.
Foto: Mediateam 

Spiller spillet

Utskrivelsen fra akuttinnleggelsen blir starten på mange lange og vonde år med terapi, behandling og innleggelser. Formen varierer. Noen dager orker Jorunn å være sosial og arrangerer middager hjemme. Andre dager er bare tanken på å hente posten uutholdelig. I perioder går hun til behandling hver dag. Medisinene må hun gå på uansett; de både doper og sløver ned.

Igjen skaffer Jorunn seg flere jobber, og gir hundre prosent for å stenge minnene ute. To år etter den første innleggelsen føder hun sitt første barn, og går i kjelleren igjen. Akutt-teamet fra psykiatrisk kommer på døren og henter henne. Hun må ha hjelp igjen, er sorgtung og full av smerter. I tillegg til den psykiske belastningen kommer fysiske plager som kronisk migrene, gjentagende betennelser i magen, store smerter i rygg, nakke og bekken, hypothyreose, kroniske betennelsestilstander i huden og atopisk eksem. For å komme gjennom dagene og fungere som mor, blir hun satt på nye medikamenter og sterke smertestillende.

Årene går, og akkurat som årstidene skifter, skifter formen til Jorunn. Hun er opptatt av å lure omverdenen til å tro at alt er bra. Arrangerer middagsselskaper, og følger opp datteren på alt. Det tar på, og hun blir sengeliggende i flere dager etter å ha hatt masken på. Det går i rykk og napp; energien hun bruker dagevis på å samle opp, brukes fort opp når hun deltar på sosiale aktiviteter. Det skal ta fire år før hun blir bedre og klarer å leve mer normalt.

"Hjertet løper løpsk, munnen blir knusktørr, tårene renner og kroppen rister av skrekk."

Lyk-z og døtre as har som misjon å hjelpe ungdom som har falt utenfor skole og jobb. Ingeborg Lykseth, daglig leder i lyk-z og døtre, ytterst til høyre.
Foto: kjetil andre edstrøm

Avstand

Det har blitt 2005, og Ingeborg har lykkes med å få oppmerksomhet rundt programmet sitt i Norge. En stor workshop som involverer deltagere fra 11 land blir gjennomført i Skien. Hun har også fått til et samarbeid med Nav, og skal jobbe med voksne, langtidsledige mennesker. Samarbeidet gir resultater, og blir grobunnen for Frog Online Identity, et program som hjelper ungdom som har falt ut av samfunnet på rett kjøl igjen.

Det går endelig bra for Jorunn også. Hun treffer mannen som skal bli faren til hennes yngste sønn, og blir forelska.

– Jeg hadde et veldig godt år, men det begynte å gå dårligere igjen da jeg ble gravid i 2007. Da slet jeg med svangerskapskvalme, og måtte legges inn på sykehus fem ganger i løpet av graviditeten.

I tillegg til svangerskapsplagene går Jorunn og samboeren på en økonomisk smell: De har kjøpt en lavinnskuddsleilighet, og husleien øker fra 3500 til 12 000 på kort tid. De har ingen muligheter til å betjene det. Når Jorunn føder, veier hun 22 kilo mindre enn hun gjorde den dagen hun oppdaget at hun var gravid. Sønnen har hjertefeil og alvorlig pustestopp, og datteren har diagnosen diabetes type 1. Jorunn er ikke lenger bare bekymret for sitt eget liv, men også barnas. Hun er oppe hele natta for å passe på dem, og sover bare på dagen når de ikke er hjemme og det er trygt. I 2011 dør faren til Jorunn. Det er tungt, for han har vært Jorunns nærmeste støttespiller og den i familien hun har hatt mest kontakt med. Året etter bestemmer Jorunn seg for å ta sitt eget liv.

Jorunn ser fortsatt Ingeborg på avstand, og får med seg at lokalmediene daglig dekker Ingeborgs internasjonale Frog-workshop. Ingeborg har mye å gjøre, og ansetter datteren. Lykseth-damene hjelper mange, og de kjenner Jorunn. De vet at hun har det vanskelig, men smilet hennes klarer likevel å lure dem til å holde seg unna.

Det avgjørende var å bli møtt med verdighet og empati, i stedet for sympati.

Bildene er et fra ett av de mange Frog-programmene. Målet er å hjelpe ungdommene til å finne sine iboende kvaliteter og evner, og på denne måten hjelpe dem tilbake til skole og jobb.
Foto: kjetil andre edstrøm

Vendepunkt

2013. Det er februar. Vinterferien står for døren, og snøen laver ned ute. Skien viser seg fra sin kalde og mørke side. Mørket speiler Jorunns følelser, hun har slått av nå. Hun er sliten etter flere år med lite soving, kun på dagtid. Hun er avhengig av en rekke medisiner for å fungere, og økonomien er ute av kontroll. Nav har gitt henne opp. Hun har vel egentlig gitt opp seg selv også, og har bestemt seg for å forlate verden på onsdag. Det er på mandagen, to dager før, at telefonen ringer. Det er Anne Marit, datteren til Ingeborg Lykseth, som spør om Jorunn er opptatt de neste to ukene. «Det kommer an på hva du tenkte på», svarer Jorunn litt usikkert. Anne Marit spør om hun kunne tenke seg å skjære frukt og koke kaffe på et Frog-kurs som skal gå over de neste 14 dagene. Hun husket at Jorunn hadde vært til god hjelp for seks måneder siden da hun hjalp til med en lignende oppgave. «Hun som egentlig skal koke kaffe, har blitt syk skjønner du», sier Anne Marit.

– Den setningen skulle vise seg å redde livet mitt. Jeg klarte ikke å si nei, for dersom jeg gjorde det lot jeg dem i stikken. Noen ganger i livet kan det være nyttig å være den snille, flinke piken.

Mot sin vilje reiser Jorunn til lokalet kurset skal holdes i. Hun kutter opp frukt og koker kaffe på kjøkkenet. Etter noen timer blir hun bedt om å komme inn til kursdeltakerne; alle øvelsene må gjennomføres i par, men de mangler en for å få det til å gå opp. Jorunn har ikke lyst, men blir med likevel. Det er ikke mulig å bare være statist, hun må delta på ordentlig. Øvelsene er annerledes, tøffe, rare og skumle. Hun må kjenne på følelsene for å løse oppgavene. Hjertet løper løpsk, munnen blir knusktørr, tårene renner og kroppen rister av skrekk.

Jorunn er der de neste 13 dagene av kurset, men blir ikke plassert på kjøkkenet. Kursleder Anne Marit skjønner at hun trenger hjelp, og involverer Jorunn. Det gjør godt. På dag tre smiler Jorunn, og etter en uke ringer hun saksbehandleren i Nav for å be om et møte. Hun ønsker å begynne å jobbe igjen.

– Siste dag på kurset bestilte jeg min egen jobb. Jeg hadde oppdaget livet og meningen med det. Jeg ville jobbe med det jeg opplevde, bidra til at andre kan få delta på det samme.

Vil selv bli coach

Tre uker etter kurset er ferdig blir Jorunn ansatt som miljøgartner i lyk-z og døtre as. Som miljøgartner koker hun kaffe, deler ut klemmer, kommer med oppmuntrende ord til kollegaene, sørger for at lokalene er innbydende, baker og lager lunsj. Målet til Jorunn er å bli Frog-trener, men det stilles høye krav, og veien dit er lang. For å jobbe som coach hos lyk-z & døtre as må man gå gjennom flere år med utdanning, og kontinuerlig bevise at man er egnet til jobben. De krever at man har en sertifisering, godkjent gjennom Coaching Training Institute (CTI) eller at man har lignende utdannelser.

CTIs coachingutdannelse kan tas på mellom 6 måneder og 2 år, men det er ikke alle som slipper gjennom nåløyet eller fullfører. Man blir ikke sertifisert uten å bestå både muntlig og skriftlig eksamen.

– Det er definitivt ikke slik at det bare er å ta et kurs, og så er du i stand til å hjelpe andre. Jeg vet at det finnes slike påstander, men i vår verden er kravet mye høyere, forklarer Ingeborg, som er daglig leder i lyk-z & døtre as.

Jorunn har utdannet seg til coach ved CTI ved siden av miljøgartnerjobben, ble sertifisert i desember 2014, og coacher nå klienter. Målet hennes er å bli Frog-trener.

Frog-kursene

Ingeborg Lykseth ansetter Frog-trenere basert på erfaring, personlige egenskaper og utdanning. Det er viktig for henne at alle som ansettes er hundre prosent ferdig med egne traumer, om de skulle ha noen. Og Frog-trenere har et viktig oppdrag; de arbeider med å hjelpe barn og unge som har falt utenfor skole og jobb til å finne egenverd og unike kvaliteter i seg selv. Et Frog-kurs går over to uker, og inneholder ulike øvelser. For over 60 prosent av deltakerne som er med på kurs, er resultatene gode. Ungdommer som er gitt opp av familie, venner og skole går ut av kurset med ny giv. Det hender også at Nav sender klienter.

I 2013 skrev A-Magasinet om Alexander Helvin som gikk fra å være skoletaper til å få toppkarakterer i alle fag, etter å ha deltatt på Frog-kurs. Stadig flere bedrifter betaler for ungdommers Frog-kurs, og Lyk-z og døtre as ble i 2012 kåret til Årets sosiale entreprenør-bedrift. I 2014 ble Ingeborg Lykseth nominert til prisen Årets gründerkvinne.

Ingeborg Lykseth har utviklet Frog-programmene, og ble i 2012 tildelt prisen «Årets sosiale entreprenør».
Foto: Mediateam

Nærmer seg drømmejobben

Jorunn kommer stadig nærmere drømmejobben, og hun er blitt valgt ut til å representere lyk-z og døtre as på et coachingoppdrag i Sør-Amerika denne høsten.

– Kunden som arrangerer dette ønsket en som kunne gjøre prosesscoaching, og da er Jorunn et naturlig valg, forteller Ingeborg.

Jorunn går ikke lenger på medisiner, og har ikke hatt et eneste angstanfall siden 2013. Hun har også fått seg ekstrajobb på Cafe Tullis i helgene, for å rydde opp i de økonomiske problemene hun har.

– Jeg klyper meg i armen; hadde jeg visst at det var slik det skulle bli… Før hadde jeg ingen egenverdi. Jeg var den snille piken som hjalp til overalt hvor det var mulig. Jeg levde for å please andre, for det var den eneste måten jeg kunne bli likt på – trodde jeg.

Jorunn lot mennesker behandle henne dårlig.

– Jeg som ikke klarte meg gjennom videregående og trodde jeg var dum, skjør og ubrukelig, har bestått en coachingutdannelse som utelukkende har foregått på engelsk, med masse tunge oppgaver. Og dette har jeg klart fordi jeg nå vet at jeg er sterk, empatisk og lærevillig.

Hun er ikke lenger redd for å si fra om noen tråkker over grensene hennes. Hun er heller ikke redd for å bryte usunne forhold.

– Jeg har lært meg å velge det som er bra for meg. Med aleneomsorgen for ei skjønn jente med diabetes, og alenemor annenhver uke for en nydelig gutt med epilepsi, har jeg blitt kresen på hvor og hva jeg bruker energien min på. Jeg drømmer om en dag å kunne tilby ungene et hjem som er vårt eget, og vet at jeg en dag vil klare å få det til.

Det avgjørende, sier Jorunn, var å bli møtt med verdighet og empati, i stedet for sympati.

– Hele livet har jeg smilt til alle for å skjule smerter, sorg og vonde minner. Nå smiler jeg fordi jeg vet at livet er mitt. Jeg har funnet mening. Jeg vet at jeg kan få til ting som jeg tidligere bare kunne drømme om.