Vakthavende muslim

– Mennesker har til alle tider brukt religioner til å skape undertrykkende maktsystemer. For noen tiår siden måtte norske kristne svare for heksebrenning, korstog og mørk middelalder. I dag blir muslimer nærmest stilt til ansvar for IS og terror. Plager det deg at islam blir kidnappet av onde mennesker, Bushra Ishaq?

– Absolutt. Jeg har alltid tenkt at mitt forsett i offentligheten er å implementere dialogens verdier. Det er dette som er «striden din», sa en god venn av meg. Det er å komme gjennom med hva islam virkelig er. Men vi har mistet definisjonsmakten ...

– Din jihad? Går det an å si det? Det betyr vel strid?

– Ja, det gjør det. «Striden din», kalte han det. Det var Per Fugelli. «Men», sa jeg til ham, «jeg er jo ingen kampsoldat». «Ja, jeg vet», sa han, «du er det snilleste mennesket jeg vet om». Men det er strid.

– Hva er din strid?

– Det er å skape innsikt i hva min trosidentitet handler om. Nå bygges det opp fiendebilder av en hel verdensbefolkning. Spenningen er voksende, ikke bare i andre land, men det er bekymring i mange hjem i Norge. Jeg tror vi må ta det på alvor. Hvis vi ikke kommer gjennom dette, blir sameksistens umulig. Det har vi ikke råd til.

– Hvordan arter den bekymringen seg i norske hjem?

– Du kan kalle det frykten som oppstår når vi ikke lenger ser hverandre som mennesker, men er opptatt av å sette hverandre i bås. Jeg, som muslimen og du, som ikke-muslimen. Når vi setter markører på hverandre. Slik må det kanskje være, fordi menneskehjernen er konstruert for å sortere ting i kategorier. Men vi må se hverandre som mennesker, først og fremst. Og ikke tillegge muslimer at de liksom er mennesker med en streng religion og en autoritær fremstilling av tilværelsen, udemokratisk, fundamentalistisk ... Slike fordommer er ikke bare et problem for majoritetssamfunnet, men for muslimer. Mange havner i forsvarsposisjon. Det blir oss og dem. Det skaper avstand. Vi mister nærhet. Når vi distanserer oss fra hverandre, mister vi tilliten til hverandre. Den tilliten vi behøver for å leve sammen.

– Og din strid er å rykke ut og forsvare islam?

– Ja, jeg føler meg som en vakthavende muslim!

– Som stiller opp i media når det brenner?

– Ja, min profesjon, når jeg er i det synlige, er å være «muslimen». Jeg kaller meg en profesjonell muslim, eller vakthavende, som må ut og rykke ut og forsvare.

– Men trives du der ute i det synlige?

– Nei, jeg er egentlig utrolig lite utadvendt. Men så er jeg et veldig integritetspreget menneske. Og egentlig en ekstremt uttalt nordmann når det kommer til min innadvendthet.

– Du søker vel et fellesskap med andre troende, for eksempel i moskeen?

– Jeg er glad i å be fredagsbønn. Det er fantastisk å be sammen med andre.

– Hvilken moské går du i da?

– Jeg går ikke først og fremst i moskeen for å møte andre mennesker, men for å møte Gud. Derfor er det helt i orden for meg å være i en forsamling der jeg ikke kjenner de jeg står ved siden av. Det beste jeg vet er å gå til en moské hvor jeg ikke engang snakker samme språk som de andre. Hvor jeg kan be til Gud og få ut alt jeg har, sammen med helt ukjente mennesker. Da kan jeg best konsentrere meg om Gud. Går jeg til den moskeen jeg er oppvokst i, kommer alle og spør hvordan det går, og begynner å snakke om alt mulig. Det er jo kjempehyggelig å se folk, men jeg drar jo til moskeen for å treffe Gud, ikke for å treffe andre mennesker. Uff, nå høres jeg ekstremt usosial ut ...

– Jeg kjenner flere som har det slik, de går til kirken alene. Ikke for å delta i menigheten, men for å ha en stille stund med Gud?

– Altså, jeg er jo forankret i det muslimske miljøet, det er ikke problemet, jeg har hatt lederposisjoner i muslimske organisasjoner. Men hvis jeg skal søke Gud, som er noe av det mest personlige og intime i mitt liv, vil jeg gjerne gjøre det alene. For meg selv. Her bryter jeg kanskje litt med mitt miljø.

– Har du alltid trodd på Gud?

– Jeg har alltid hatt en tro. Men den har noen ganger gjemt seg bak mye annet i sinnet. Jeg er født i den muslimske religionen, men jeg valgte selv troen ut fra en selvstendig prosess i ung alder. For meg er troen et forhold med det jeg kaller kjærligheten i livet mitt. Dette forholdet oppsto for min del ikke gjennom moskeen eller Koranen. Den kom gjennom erfaring og bønn. Jeg har prøvd å finne Gud selv, og har gitt troen en plass i livet mitt utfra det søket jeg har gjort.

– Møter du ikke først og fremst Gud i moskeen og gjennom Koranen?

– Jeg ber i moskeen og leser i Koranen, det er klart. Men islam skiller mellom religion og tro. For ordet tro bruker vi noe som heter iman: det at du har en personlig erkjennelse av at det eksisterer en overordnet makt. Det er troen. Og den troen får du ved å gå inn i en religion.

– Mener du at man kan være en muslim uten å ha en tro?

– Ja, det mener jeg. Mange snakker om muslimsk terrorisme eller islamsk fundamentalisme. Det jeg kjenner fra reiser rundt i verden, er at islam ofte brukes som språkdrakt, uten at mennesker nødvendigvis har troen rundt seg. Å være muslim er jo en synlig identitet; noe både muslimer og ikke-muslimer forbinder med visse ytre kjennetegn. Er du fra et muslimsk land, er du nærmest automatisk en muslim. Men det sier ikke noe om personen i deg har tro på Gud, eller elsker Gud. For meg er troen noe av det mest intime et menneske kan ha.

– Når ble det slik?

– Det kom tidlig. Jeg er født i Norge og føler meg privilegert, men samtidig hadde jeg en vanskelig oppvekst. Jeg ble mobbet på skolen. Var mye ensom, kanskje fordi jeg var den eneste muslimen der, kanskje fordi jeg var annerledes og veldig innadvendt. Jeg trengte noe i tilværelsen min, noen å snakke med, noen å dele ting med. Og det ble Gud for min del. Først ba jeg til Gud bare når jeg trengte hjelp til å mestre skoleprestasjoner og slikt, men etter hvert forsto jeg at Gud er en som kan være der for meg hele tiden. Fra koranlesningen husker jeg særlig det ene sitatet hvor det står: «Gud er ikke bare din skaper, men han er din hjelper og din aller beste venn, som står deg nærmere enn din egen pulsåre.»

– Hva tenkte du da?

– Det ga en sånn trygghetsfornemmelse, at i ensomheten min er det noen som er med meg hele tiden. En som ser alt, en jeg kan dele alt med. En som elsker meg mer enn min egen mor. Og den kjærligheten er helt betingelsesløs. Det begynte allerede da jeg var tolv år gammel. Fra da av fikk jeg inn rutinen med å be fem ganger om dagen. Jeg begynte grytidlig med å være pliktoppfyllende i religionspraksisen. I dag er det er en del av livet mitt. Det er nesten like viktig å be fem ganger i døgnet som å spise i løpet av et døgn.

– Det du sier om at Gud er din beste venn, minner om hva kristne sa på bedehuset eller på søndagsskolen: «Jesus er din beste venn, lukk opp hjertets dør for ham.»

– Det er jo en slik trygghet man trenger som barn.

– Islam betyr jo underkastelse. Jeg assosierer religionen med strenge lover og regler. Mens du beskriver en mer inderlig, mystisk opplevelse. Er det begge deler?

– Når du er født inn i en religion, lærer du om disse pliktene: å lese Koranen, hvordan du utfører bønn, at du skal betale almisse, gjøre hajj, alt dette. Men jeg mener at religion ikke er noen sjekkliste av praksiser. Disse praksisene er der for at du skal ha det godt som menneske. Det skal gi deg mening. For meg er de fem bønnene om dagen en god tid, de er en timeout i hverdagen min.

– En slags meditasjon?

– En tid hvor jeg kobler av fra alle forpliktelser, alle bekymringer, alle målene jeg har, og konsentrerer meg om hvorfor jeg er skapt, hva jeg er skapt til og hva jeg ønsker med meg og mitt. For meg er ikke religionen en underkastelse, men en hengivelse.

– Er ikke det nesten det samme?

– Det kommer an på hvordan du vil se det. Hvis en språkteoretiker slår opp i ordboken, står det at islam betyr underkastelse. Javel, tenker du, da er det vel hipp som happ. Men det er faktisk ikke det. For å kunne tro, må du ha kjærlighet. Forutsetningen for å tro på Gud, er et frivillig ønske: en kjærlighet til troen. For meg handler islam om trygghet i livet mitt. Men for å få den, må jeg jo ha et ønske om det. Hvis religionen er påtvunget eller nedarvet, er det ikke sikkert du har med deg den kjærligheten som jeg mener er nødvendig i troen.

– Det virker som du har en sterk tro?

– I min familie blir jeg kalt for… nå tør jeg ikke å si det, da, men jeg blir nok betraktet som mer religiøs enn mine foreldre. Av mine kusiner og fettere blir jeg kalt for … De kaller meg en maulana, altså en skriftlærd! Og det til tross for at noen av dem ser mye mer religiøse ut enn meg. Flere av dem har skjegg på grunn av religionen, og moren min, for eksempel, går med skaut. Men jeg blir betraktet som mer religiøs, selv om jeg egentlig er mer liberal og litt radikal i forhold til dem. Kanskje fordi jeg leser mye teologisk litteratur og ofte er presis i teologisk argumentasjon, men også fordi jeg er svært nøye på moralsk og etisk livsførsel i hverdagen, i tillegg til å være ganske antimaterialistisk. Jeg kjøper ikke ting med mindre jeg må. Det siste har kommet med årene, særlig etter at jeg kom tilbake fra legepraksis i Afrika.

– Er din Gud også min Gud?

– Ja, det tror jeg. Jeg tror alle religioner og livssyn handler om et godt liv, og så har vi ulike veier frem til det samme målet.

– Er det kontroversielt for deg som muslim å si dette?

– Overhodet ikke. Jeg mener at det er én skaper, og han har skapt oss alle. I den forstand er det helt implisitt at min Gud er din Gud. Nå kan kanskje dette bli oppfattet på en litt feil måte, men det er veldig tydelig i de hellige skrifter at alle er født som muslimer...

– Hva?

– Alle mennesker på jorden er født muslimer, fordi man er født uten synd.

– Nå skjønner jeg ikke. Mener du at jeg er født muslim?

– Ja, mennesket er helt uten synd når det er født. Derfor mener man at det helt ufeilbare, rene mennesket som fødes, er muslim. En muslim betyr ikke noe annet enn et godt menneske.

– Kan du ikke bare si et Guds barn? Hvorfor må du si muslim?

– Ja, du ble litt provosert?

– Klart jeg ble!

– Jo, Guds barn, kan du gjerne si. Grunnen til at man mener dette, er at man har en skaperberetning om at Gud skapte alle sjelene på et visst stadium i skaperverket, og alt som er skapt, er skapt i Guds bilde og alle skapningene har erkjent Guds eksistens. Senere nullstilles vi og plasseres på jorden der vi er preget av den frie viljen. Når man vokser opp, og begynner å utvikle sin kognitive evne til å ta selvstendige valg og får en integritet, er man jo ikke lenger nødvendigvis muslim, selvfølgelig.

– Da er man vantro, eller?

– Jeg liker ikke ordet vantro. Jeg bruker det aldri. Da er man bare ikke muslim. Men det står tydelig også i Koranen at Gud har skapt dette mangfoldet. Han ønsker mangfold. Det er en mening med det.

– Men mener du at alle ender opp som muslimer, på den siste dag?

– Jeg mener ikke noe som helst, jeg bare forteller om hvordan man oppfatter ting i islam. Hvordan vi ender opp, vet man jo ikke. Jeg tror man kan miste troen selv om man betrakter seg selv som muslim, og at man kan ha troen selv om man ikke betrakter seg selv som muslim. Jeg vet bare at Gud ønsker oss alle bare godt.

– I en kristen tankegang må man, for å kunne se Gud ansikt til ansikt, være uten synd, det vil si tilgitt, ved Jesu død på korset. Finnes det en grunnleggende forestilling om tilgivelse også for deg som muslim?

– Noe av det jeg synes er vanskeligst med islam, er nettopp det med tilgivelse. Det står i Koranen at Gud tilgir alle som ber om en tilgivelse. For å kunne forvente tilgivelse fra Gud, må du selv også være tilgivende overfor dine medmennesker. Det er greit, det skjønner jeg. Der er man på linje med andre teologier. Men det blir vanskelig for meg når det står at vi skal tilgi folk uten at de ber om tilgivelse. En av hadithene går på dette: Hver dag skal du reflektere over dine egne handlinger, be om tilgivelse for uretten du kan ha gjort, og tilgi dem som har gjort urett mot deg. Det synes jeg er vanskelig. Skal jeg tilgi mennesker som påfører meg smerte, og som ikke engang angrer. Gir jeg ikke da legitimitet til det vonde de gjør mot meg? Da kan de jo bare fortsette, for de vet at de får tilgivelse uansett? Jeg skjønner at tilgivelse er viktig, men akkurat dette er vanskelig for meg.

– Tror du ikke at det er fordi du selv skal få fred? At du kan legge det bak deg? Du kan jo uansett ikke gjør noe med dem?

– Absolutt. Tilgivelse er en ganske smertefull prosess. Men det er jo for å frigjøre meg selv til å gjøre det gode, ved at jeg ikke lar det vonde få for mye plass i mitt sinn.

– Tviler du på troen?

– Du kan havne i situasjoner der du tviler på det meste i livet. Da føler jeg at tvilen er en del av religionen. At den er en vei til troen. For du kan ikke ha troen uten tvilen. Hvis du ikke stiller spørsmål ved religionen: Hvorfor skal jeg betale almisser? Hvorfor skal jeg be? Hvorfor skal jeg gå til hajj? Hvis du ikke tviler eller er kritisk, kommer du aldri nærmere Gud, heller. Du må ha det hele med deg, for å være den du er. Hvis du ikke stiller spørsmål om Guds eksistens, kommer du heller ikke til erkjennelse av at Gud eksisterer. Jeg tenker at mitt forhold til Gud er som å være i et kjærlighetsforhold med noen. Det forholdet kan noen ganger være sterkt, det kan andre ganger være svakt og til og med krisepreget. Men det at du er i det forholdet, gjør at du har troen. Slik tenker jeg.

– På meg virker det som troen er noe dypt forpliktende for deg?

– At det innebærer regler, tenker du?

– Ja, det er vel opplagt, du kan vel ikke la være å gjøre de pliktene …?

– Jo, jeg kan det. Det er ingen som kontrollerer om jeg ber de fem gangene om dagen. Det er ingen som er med meg og ser hva jeg spiser og ellers gjør i livet mitt. For meg er den religiøse praksisen bare en måte å la kjærligheten til Gud farge livet mitt på.

– Leser du sufidikterne? Rumi, Sa’di, Attar?

– Jeg tilhører sufitradisjonen, helt klart. Og Rumi er en av mine favoritter. Men jeg leser ikke så mye, for jeg har ikke så god tid. Måten jeg implementerer sufitradisjonen med meditasjon, er på lørdagskveldene. En gang i uken. Da driver jeg og mediterer, hjemme, i et mørkt rom alene. Eller når jeg er ute og går, eller løper i Marka.

– Finner du Gud i naturen?

– Jeg er vokst opp nær Oslomarka, det er mitt sted. Mine beste stunder er ute i det fri, i det grønne og ved vannet. Helt alene. Og gjerne gå på ski før alle andre har stått opp!

– Du sa du er en muslimsk feminist. Hvor henter du inspirasjon? Har du noen helter eller heltinner?

– Overhodet ikke. Jeg trodde aldri jeg skulle definere meg som muslimsk feminist. Det har aldri vært livsplanen min. Planen var å bli lege. Så ble jeg engasjert student og kom inn i organisasjonslivet som leder av Muslimsk studentsamfunn. Men nei, det eneste forbildet jeg har hatt i livet, var som barn, det var Madam Curie, hun som fikk Nobelprisen i kjemi. Jeg var glad i kjemi, og hun var kvinne, og jeg syntes det var stas at hun greide å karre seg til topps, til tross for oddsene mot henne.

– Hva er dine viktigste kampsaker?

– Det viktige for meg som en feminist som er muslim, er at enhver må få lov til å definere sin egen kamp ut fra sine egne premisser. Enten du går og tildekker deg eller tar av deg, må det være ditt eget valg. Ethvert menneske må få lov til å definere seg selv. Hvis man kaller seg for feminist, må det være å forsvare andre kvinners kamp, også der vi er dypt uenige i innholdet av kampen. En slik feminisme er mitt ideal. Forutsetningen er et fritt valg, og det gjelder ikke bare klesdrakten, men alt annet i religionen. Grunnpilaren i islam er jo trosbekjennelsen, altså det å tro på Gud. Det betyr ikke å tro på den filosofiske utlegningen av Gud, men at du elsker Gud. Og kjærlighet kan aldri være pålagt. Du må velge den selv. Det frie valget er selve fundamentet for både religionen og feminismen, så for meg er det to sider av samme sak.

– Apropos frihet og kjærlighet, det vakte en viss oppsikt at Hadia Tajik giftet seg med en kristen mann. Håper du vi vil se flere interreligiøse ekteskap i Norge?

– Det kom jo en storm mot henne, fordi hun ville ikke svare på spørsmål om det. Men det er verdt å merke seg at dette kravet ikke kom fra det muslimske miljøet, det kom fra majoritetssamfunnet. Etter min mening opptrådte hun helt rett, ingen andre politikere blir spurt om sitt personlige trosliv. Og du må også bemerke hvem som sto opp for henne. Jeg skrev en kronikk sammen med tre andre muslimske kvinner. Det var Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk råd, det var forfatteren Amal Aden og en ung student som heter Munibah Ahmed. Poenget med det initiativet, var at vi som muslimske kvinner i kraft av vår tro står på retten til at enhver må få lov til å velge. Den retten er et viktig fundament i et demokrati, og muslimer er en del av det demokratiet.

– Så interreligiøse ekteskap er bra?

– Jeg forsvarer Hadia. Men jeg er ikke ute etter å moralisere i noen som helst retning. Det er en menneskerett å kunne bestemme over sitt eget liv. Jeg skal ikke bruke min offentlige rolle til å si at det ene er viktigere enn det andre. Det har også vært min linje i debatten om religiøse hodeplagg. Jeg har ikke vært for eller imot. Mitt prinsipp er at du selv skal ha friheten til å velge. Og det skal også gjelde en politiker som tilfeldigvis er muslim.

– Og det gjelder deg også?

– Selvfølgelig! Hva tror du? Jeg bestemmer selv hvem jeg vil gifte meg med.

– Du ville egentlig bare bli lege, sa du i sted, men ble kastet ut i striden for å forsvare kvinners rett til å bruke skaut, utfra den samme feministiske argumentasjonen om kvinnens rett til å velge selv?

– Ja, det skjedde allerede den første uken jeg var blitt valgt som leder av Muslimsk studentsamfunn, vinteren 2009. Da debatten om hijab dukket opp, ringte NRK og ville ha meg til debatt. Jeg ville først at en av de andre jentene i styret, som faktisk bar skautet, skulle delta. Men de turte ikke. Selv hadde jeg aldri vært på tv før, og hadde ikke lyst i det hele tatt. Jeg ringte til lederen av Islamsk råd, Shoaib Sultan, han er snill og en god venn nå, men da kjente jeg ham ikke så godt. «NRK ringer, kan ikke dere stille opp», sa jeg. «Nei», sa han, «nei, vi kan ikke stille opp. Du må gjøre det!» Jeg tror det er eneste gang han har vært så streng i tonen. «Du er eneste kvinnen i Osloregionen i en lederposisjon i en muslimsk organisasjon, og jeg mener at du skal stille opp! Ikke noe diskusjon.» Så la han på. Da måtte jeg jo bare gjøre det! Det ble en stor debatt, jeg var i mediene nesten hver eneste dag de neste ukene. Shoaib Sultan ringte opp igjen, han hadde dårlig samvittighet for å ha kastet meg ut i media på den måten. «Men det er bare dere som kan snakke om dette. Vi blir jo bare sett på som muslimske menn som undertrykker, vi kan ikke forsvare dette. Er dette viktig for dere, så stiller dere i debatten. Er det ikke viktig for dere, gjør dere ikke det. Du må ta beslutningen!»

– Det var vel en klok holdning, når alt kom til alt?

– Jeg pleier å si at jeg er motivert frem av muslimske ledere og imamer. De har vært gode støttespillere, de har trøstet meg, og de har løftet meg opp på mange arenaer. Det var et sterkt ønske fra Islamsk råd at Muslimsk studentsamfunn skulle få en kvinnelig leder. De har hatt en tydelig linje om å løfte opp jentene. Og jeg stolt over at jeg også har kritisert mitt eget miljø. Jeg har vært på forsiden av Dagsavisen hvor jeg kritiserte imamen i den største moskeen i Norge, Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, for hans uttalelser om jøder og antisemittisme.

– Hva bruker du nå helst din posisjon i offentligheten til?

– En av mine kjepphester når det gjelder ytringsfriheten er å kunne sette premisser for samtalen selv, og ikke hele tiden være i forsvarsposisjon som muslim.

– Men du trakk deg faktisk helt ut av offentlig debatt for en periode i 2010?

– Ja, jeg følte meg ferdig med offentligheten. Det ble for mye på en gang. Det gjør noe med din integritet, når du hele tiden er i forsvarsposisjon, og i tillegg har en belastning hvor du må frykte for ditt eget liv. Hva slags hverdag er det du har lyst på? Min ambisjon var bare en hverdag som dedikert lege hvor jeg reddet andres liv. Men plutselig havnet jeg i en posisjon hvor jeg hele tiden var på tiltalebenken: «Du er en muslim som er en trussel mot det gode i samfunnet.» Det er ikke greit for en som egentlig ikke liker å være synlig. Hadde det ikke vært for Fritt Ords Pris, ville jeg nok ha gitt opp.

– Du har likevel vokst med oppgaven? Eller er det fortsatt slik at du helst bare vil være lege?

– Da jeg fikk Fritt Ords Pris, som student og den yngste noen gang, var det en tillitserklæring det var vanskelig ikke å ta med seg videre. For det er en strid! Men jeg har lært meg å styre mer av den selv, og takker absolutt ikke ja til alt.

– Er det på tide at du snart skriver en bok basert på disse erfaringene?

– Jeg har lenge blitt spurt om å skrive bok, men det første jeg sa til forlagsredaktøren, er at jeg ikke ville skrive om meg selv. Jeg ønsker dessuten å komme ut av talspersonrollen. Så nå er jeg i gang med et bokprosjekt der jeg selv går litt til siden, og gir det frie ordet til den tause majoriteten blant norske muslimer. Ambisjonen er å bidra til fakta og få frem hva folk oppfatter som skjæringspunkter mellom muslimer og ikke-muslimer. Det går på holdning til demokrati, til kvinners rettigheter og til terrorisme. Boken er basert på en objektiv analyse av hva norske muslimer i Norge virkelig mener rundt disse tre tingene.

– Du sier du vil ut av rollen som talsperson. Det samme har jo Abid Raja gjort, ham du fikk Fritt Ords Pris sammen med. Går du litt i fotsporene til Raja, nå da?

– Nei, jeg går ikke i fotsporene til noen, Alf. Du snakker til en som velger sine veier selv og som ikke har noen forbilder. Nei, nå fornærmet du meg litt.

– Det var ikke meningen. Unnskyld!

– Jeg har en mye friere stemme nå. Jeg har foreløpig beveget meg litt bort fra det muslimske organisasjonslivet. Det eneste vervet fra den delen av samfunnslivet som jeg har holdt fast ved, er i Kontaktgruppen for dialog mellom muslimer og kristne.

– Hvor lenge har du vært med der?

– Religionsdialog har jeg vært med på siden 2007, det er et institusjonelt verv jeg har som representant for det norske muslimske miljøet.

– Det er møter mellom Islamsk råd og Mellomkirkelige råd?

– Ja, de oppnevner medlemmene som deltar i religionsdialogen.

– Hva gjør dere i denne Kontaktgruppen?

– Det handler om å fortelle åpent om sin tro, og lytte til hverandre. Du er ærlig, du åpner opp sinnet ditt, i motsetning til i identitetspolitikken, der man plukker ut deler av en identitet og setter den opp mot andre. I sin opprinnelige form handler religionsdialog om å føre samtaler innenfor trygge rammer, der de som deltar blir kjent med hverandre over lang tid. Kontaktgruppen ble til etter initiativ fra teologen Oddbjørn Leirvik, og det var faktisk denne gruppen som igjen førte til at det ble etablert et Islamsk råd i Norge. Den norske kirken ønsket en samlet aktør, en samtalepartner som var representativ for norske muslimer. Islamsk Råd er noe helt unikt i europeisk sammenheng. Det finnes ingen tilsvarende paraplyorganisasjoner for danske eller for britiske muslimer.

– Hva har Oddbjørn Leirvik betydd?

– Religionsdialogen i Norge er etablert av Oddbjørn Leirvik, det er ham man bør trekke fram. Han fortjener stor anerkjennelse for innsatsen han har gjort helt siden 1990-tallet. En slik dialog er ikke ukontroversiell. Men det er i dag en eksepsjonell kompetanse i den gruppen. Vi har vært på utenlandsoppdrag, og blir nå bedt om råd og sett på som et eksempel internasjonalt. Men dette handler ikke bare om institusjonelt arbeid. Religionsdialog er også en akademisk gren som Leirvik har etablert. Og ikke minst er nå en grasrotbevegelse forankret blant kristne og muslimer rundt om i Norge.

– Har du mange kristne venner?

– For norske muslimer er våre kristne venner de aller nærmeste vi har i det norske samfunnet. Vi har en god historie bak oss: Islamsk Råd er dannet med initiativ og fasiliteter fra Den norske kirke. De støtter oss. Vi har fått et rom der muslimer kan møte en del av majoritetssamfunnet som faktisk forstår oss som religiøse mennesker. Religion har jo ikke lenger så synlig plass i det offentlige Norge. Troen skal helst være en privatsak. For mange kan det være vanskelig å forholde seg til en minoritet som har religion som en så tydelig språklig og kulturell drakt. Jeg er selv oppvokst i et miljø der det var få muslimer. Det ble viktig for meg å ha kristne venner som også hadde religion som del av sin identitet. En religion som har mye til felles med min, vi har jo et felles abrahamittisk verdigrunnlag. Ofte føler jeg at jeg har mer til felles med mine kristne venner enn enkelte muslimer jeg har truffet opp gjennom livet. Jeg føler meg halvveis oppdratt i kirken. Jeg har hatt mange kristne venner. Noen av de nærmeste vennene i livet mitt er av en helt annen tro enn min egen.

– Hva kan dere gi hverandre?

– Hele mitt livsforsett handler jo om dialog. Men jeg tror den største anerkjennelsen jeg har fått, var da jeg ble utnevnt som fadder for datteren til min kristne venninne i Den norske kirke ...

– En fadder skal jo sikre at barnet får en kristen oppdragelse?

– Ja! Hun ga meg tilliten som muslim å oppdra hennes datter til kristne verdier. Det var en ganske sterk tillitserklæring. Da følte jeg at vi har lyktes i dialogen. For da har vi klart å implementere den tilliten vi har bygget opp i våre egne liv. Nå kan vi være faddere og voktere av hverandres tro. Da er vi kommet langt. Dialog er noe helt annet enn en populistisk og konfronterende tilnærming. Det handler om å bygge opp en tillit gjennom årene. Da kan vi også snakke om de vanskelige tingene. Du bygger opp forhold.

Et av de viktigste vitnesbyrdene på at vi har lykkes i religionsdialogen, var etter terrorangrepet i Paris i januar i år. Da muslimsk ungdom møtte opp, på eget initiativ, uten å mobilisere organisasjonene, initiativet kom ikke ovenfra, men fra grasrotnivå ... Det var da unge mennesker dannet et menneskelig skjold rundt synagogen i Oslo. Det norske eksempelet går i dag verden rundt. Jeg har sett bilder av det menneskelige skjoldet i Peshawar. Der er det de kristne som er en utsatt minoritet. Der er det de som trenger beskyttelse. Det er nå norsk dialog som lærer opp verden til sameksistens. Det viser at identiteten muslimske nordmenn, er en realitet.