– EU ligner mer og mer på en føderal stat

EUs undergang er blitt spådd med jevne mellomrom de siste månedene. EU-forsker Erik Oddvar Eriksen tror ikke svaret er fullt så enkelt. 

Spørsmålet om obligatoriske kvoter for relokalisering av asylsøkere fra Syria har avdekket store indre uenigheter mellom medlemslandene i EU. Debatten har ført til at man har fått store interne diskusjoner om hvor langt integrasjonen egentlig bør få lov til å gå. Så tilspisset ble til slutt diskusjonen om europeisk migrasjonspolitikk, at man måtte avgjøre det hele med en flertallsavstemning. Det er første gang avstemninger av dette slaget brukes på et så kontroversielt spørsmål. Og flyktningsaken slutter ikke her. Debatten om flyktningene vil også gå friskt når EUs statsledere møtes til toppmøte i Brussel 15.-16.oktober,

Tar føderale grep

EU-forsker Erik Oddvar Eriksen, leder for Arena, senter for Europaforskning, minner om at alle kriser i EUs historie så langt har vært løst gjennom tettere integrasjon, heller enn det motsatte. Han tror ikke EU faller sammen under vekten av en integrasjon mange østeuropeiske land ikke er så ivrige på, selv om mange kommentatorer med jevne mellomrom spår EUs død. Nå har EU bare gjort det de alltid har hatt myndighet til, slår han fast.

– EU har kompetanse til å fatte flertallsvedtak i disse sakene, og nå ser vi at de også har gjort det. Dette er helt vanlig i en føderalstat som Tyskland eller USA, men det er helt klart en nyvinning i EU-sammenheng, sier han om vedtaket der EUs justisministre mot fire stemmer i september vedtok relokalisering av 120.000 ekstra flyktninger.

Han understreker at det er vanskelig å se EU som en helt vanlig organisasjon, og deretter legge disse organisasjonenes muligheter for kriseløsning til grunn når man skal se på hvor store muligheter organisasjonen har for å overleve.

– Dette begynner mer og mer å ligne på en føderalstat, og ikke en internasjonal organisasjon hvor det mellomtatlige vetoet ligger til grunn. Men det er klart: EU er en organisasjon uten noe forbilde, så det er umulig for oss som forskere fra dag til dag å vite om det er dette som til sist vil bety kroken på døra, sier han.

Tror ikke på snarlig gjentakelse

Også professor i statsvitenskap ved det nederlandske Maastricht-universitetet, Heidi Maurer, er enig i at bruken av flertallsvotering for å avgjøre en sak på et så politisk betent område som innvandringspolitikken er paradigmeskiftende. I motsetning til Eriksen er hun derimot ikke overbevist om at septembermøtets avgjørelse om å vedta saken på denne måten danner noen stor presedens for framtiden, verken på minister- eller statsledernivå. Til det er saken om de syriske flyktningene, forhistorien og konflikten rundt asylsøkerne i mange av EUs ulike organer, for spesiell.

– For det første er det ikke noe helt nytt i EUs historie, all den tid land også tidligere har blitt nedstemt om de ikke har vært villige til å samarbeide for å finne konstruktive løsninger. Det nye er at det var så mange land som ble nedstemt i en slik sak. For det andre kan man oppfatte dette hovedsakelig som en forhandlingstaktikk: Landene som ønsket en overnasjonal løsning ville signalisere tydelig at de ønsket mer solidariske løsninger, som var bygget på en større grad av samarbeid. Det klarte ikke landene som utgjorde nei-fløyen å vise, mener hun.

Hun er heller ikke overrasket over at det hele endte med at fire østeuropeiske land ble nedstemt, og følgelig måtte akseptere relokalisering av flyktninger. All teori om temaet, en teoretisk litteratur som i statsvitenskapen kalles forhandlingsteori, tilsier at dette kunne bli et resultat.

– Disse fire landene ble sett på som stae forhandlere, som ikke respekterte den konsensusorienterte forhandlingsmetoden som er typisk for EU. Nei-leiren forsøkte aldri å komme ja-siden i møte og lansere motforslag. Forhandlingsteorien tilsier at i et slikt tilfelle er det kontraproduktivt å la en part overta hele initiativet uten at det får noen konsekvenser, mener hun.

Tror på haltende kompromiss

I likhet med sin norske forskerkollega Erik Oddvar Eriksen tror hun at EU-organene vil finne en løsning som alle kan leve med. På lik linje som med dagens krise fryktet mange at eurokrisen ville medføre en krise for selve EUs eksistens, og at institusjonene ville briste under vekten av kranglingen og den dysfunksjonen som lenge var det som karakteriserte EUs respons på både finanskrisen og den store gjeldskrisen som fortsatt preger eurosamarbeidet. I stedet ble resultatet et EU med mer føderale overtoner, noe som både kommer til syne i det europeiske finanstilsynet som Norge nylig har sluttet seg til og den retten EUs institusjoner blant annet har til å komme med råd for hvordan nasjonale budsjetter skal se ut. Maurer tror et lignende scenario kan utspille seg når det gjelder flyktningekrisen.

– Jeg tror vi vil få se et scenario preget av mange utsettelser og lange debatter, men som til sist ender med et resultat som er akseptabelt for de fleste. Antakeligvis vil det ikke være et veldig ekstremt forslag, men noe som gjør at man kan takle de mest akutte situasjonene og finne en bedre løsning på sikt, på samme måte som under den greske krisen. Det dette viser er at EUs institusjoner, og de 28 medlemslandene som utgjør unionen, har et system som fungerer, men det er ikke veldig raskt i vendingen, og det krever lang tid for å finne løsninger sammenlignet med mer sentraliserte politiske systemer, sier hun.