–Tilfeldighetene påvirker oss mer enn vi tror

Den 80 år gamle israelsk-amerikaneren Daniel Kahneman er anerkjent som en av de mest innflytelsesrike tenkerne i dagens samfunn. Teoriene hans om tosidig prosessering og heuristikker (ulike «tommelfingerregler» og snarveier i problemløsing, red.anm) er like betydningsfulle for kognitiv psykologi som Darwins evolusjonsteori var for biologien. Talentet han har for å beskrive de funnene han har gjort med et klart og opplysende språk har dessuten gitt ham en tilhengerskare som de fleste rockeband kan misunne ham.

Når han forteller, her i The Royal Institution Library, snakker han som om nesten alle funnene har vært et resultat av slump og tilfeldigheter. Han var heldig som overlevde barn-dommen i en jødisk familie i det okkuperte Frankrike. Han var også heldig som hadde en mor som var en talentfull «sladrehank». Denne egenskapen smittet over på Kahneman, som lot seg fasinere av hvor merkelige menneskene rundt ham egentlig var (inkludert SS-offiserene som patruljerte byen de bodde i). Han hevder at han ikke ville ha oppnådd noe av den fremgangen han har hatt hvis det ikke hadde vært for et tilfeldig møte med sin avdøde venn og samarbeidspartner, Amos Tversky, på en «heldig dag» i Jerusalem i 1969. 

– Det var ren flaks at jeg møtte ham, at jeg likte ham, at vi arbeidet så bra sammen og at våre arbeidsmetoder skulle vise seg å bli så innflytelsesrike, sier Kahneman. 

I 2003, da han vant nobelprisen i økonomi for sin forskning på prospektteori, var det igjen «ren slump». 

– Du vet, Nobelprisen blir ikke tildelt for kvaliteten på arbeidet…

Det var et lykketreff da, at ideen om at mennesker ikke er rasjonelle økonomiske vesener, var så oppsiktsvekkende at den skapte den helt nye disiplinen adferdsøkonomi.

Hurtig og sent

Når det gjelder Kahnemans millionselgende bok fra 2011 – Thinking, Fast and Slow – anser vi oss som heldige og takknemlige for at han i det hele tatt skrev den. Boka er dedikert til Tversky som døde i 1996.

– Jeg hatet hvert minutt av tiden jeg brukte å skrive den og likte den ikke når den var ferdig, klager han. 

– Så at boken ble en suksess var en stor overraskelse for meg. 

For de som har lest boken er ikke suksessen like overraskende. Ideene som forfektes har påvirket alt fra lagsammensetning i baseball til utvelgelsen av David Camerons nærmeste rådgiverkorps. Kahnemans humoristiske, og langt fra falskt beskjedne, syn på feilslutninger er et produkt av egne teorier. Som han selv sier: 

– Det er alt for lett å fortelle historier som gir et meningsfullt bilde av livet i et retrospektivt perspektiv. Verden er langt mer tilfeldig enn vi er programmert til å tro. 

Kjernen i Kahneman og Tverskys arbeid er ideen om at vi bruker to systemer når vi tenker. Vi har det «hurtige» system 1: automatisk, uanstrengt, intuitivt, i stand til å sørge for umiddelbare svar til enkle spørsmål som «2 + 2 =…» eller «elsker du moren din?». I tillegg har vi det «langsomme» system 2 – back-up prosessoren som igangsettes når vi har behov for å stoppe opp og tenke på spørsmål som «hva er 24 x 17?» eller «hvordan vil situasjonen på Krimhalvøya ende?».

Selv om vi liker å tro at vi lytter mest til system 2 – at vi er rasjonelle, kalkulerende vesener, ligger det i system 2 også en latskap som er altfor åpen for å ta inn de raske vurderingene og inntrykkene fra system 1. Vi lager oss mentale snarveier («heuristikker») for å forenkle komplekse spørsmål. I stedet for å spørre: «er dette partiet best egnet til å styre Storbritannia?», spør vi: «liker jeg ansiktet til David Cameron?». Vi påvirkes av «ankere» - eksempelvis en eiendomsmegler som forteller oss at en 2-roms leilighet på Aker brygge er verdt 10 millioner kroner. Videre påvirkes vi av språklige formuleringer – eksempelvis om et spørsmål formuleres slik: «burde Skottland være et selvstendig land?» eller slik: «burde Skottland forbli en del av Storbritannia?» 

Irrasjonelle sjefer

Vi er også innstilt på å bruke sensasjonelle historier for å forklare hendelser i stedet for å rasjonalisere sannsynligheten. Så hvis vi hører om to syklister som har omkommet i sykkelulykker på én uke, antar vi at det er blitt mye farligere å ferdes på veien, selv om det er mer sannsynlig at det var tilfeldig at de to dødsulykkene skjedde på samme tid.

Gjennom en serie utradisjonelle eksperimenter som innbefattet lykkehjul og terninger, viste Tversky og Kahneman hvordan man enkelt lar seg lure til å ta irrasjonelle beslutninger. Selv dommere som skulle dømme kriminelle viste seg å bli påvirket etter å ha blitt forelagt noen helt tilfeldige tall. De viste også den skumle effekten av priming (hvordan vi kan påvirkes av kortvarige, ubevisste stimuli, red.anm). For eksempel viser de hvordan adferden styres i en mer egoistisk retning etter at man har blitt primet med bilder av penger. Mange slike mentale illusjoner viser seg dessuten å ha effekt også når subjektene eksplisitt har fått en advarsel om å være oppmerksom på dem. Som Kahneman sier: «hvis det føles riktig – ja, da går vi for det.». System 2 aktiveres vanligvis i etterkant, hvis vi i det hele tatt aktiverer det, for å forklare adferden.

I en av de mest underholdende episodene i boken beskriver Kahneman et besøk i et investeringsselskap på Wall Street. Etter å ha analysert diverse rapporter konkluderte han med at traderne, som mottok høye lønninger for sine evner til å «lese» markedet, ikke kom opp med bedre resultater enn om beslutningene hadde vært basert på rene tilfeldigheter. Bonusene de mottok var dermed en belønning for flaks, men ble tolket som en belønning av fremragende egenskaper.

– De ble bokstavelig talt rimelig sinte da jeg fortalte dem det, ler Kahneman. 

– Men, beviset er entydig – det er mye mer flaks enn evner involvert i prestasjonene til folk som blir rike.

Det samme prinsippet gjelder når vi måler selskapers resultater og suksess opp mot hverandre. Kahneman forteller at han tilbrakte en kveld hjemme hos en av verdens mest kjente toppledere, og at lederen «faktisk ble ganske fornærmet» da Kahneman forklarte ham at milliardene hans stort sett var et resultat av tilfeldigheter. Kahneman tror imidlertid ikke at vi noen gang kommer til å vrake myten om den allvitende administrerende direktøren som fortjener sin åttesifrede lønn.

– Hjernen vår er et verktøy skapt for å gi mening til verden rundt oss. Vi gir mening til verden ved å fortelle årsaksbestemte historier – og årsaksbestemte historier vil alltid ha helter. De tingene som kunne ha skjedd og som kunne ha forandret det som skjedde tenker vi ikke over.

Vi kan ikke forutse fremtiden

 Jeg spør om det var system 2 som tok ferie da dårlige beslutninger ble tatt og forsterket under finanskrisen i 2008, men Kahneman har et annet fokus: 

– Den største feilen man kan gjøre, er å si at dette var noe det var mulig å forutsi. Svært intelligente mennesker klarte ikke å forutse krisen. Det var mange som trodde at det kunne skje, og som i etterkant sa at de hadde visst at dette kom til å skje. Det er misbruk av ordet «å vite».

Kahneman har pensjonert seg fra akademia. Nå er han konsulent og gir store selskaper råd i beslutningsprosesser. Han er for tiden -fascinert av konseptet «å vite». Øynene glitrer bak -brillene og han spør: 

– Hva vil det si å vite noe? Det har svært lite med reelle bevis å gjøre. Det oppstår vanligvis når du ikke har noe annet alternativ, når det er det eneste man kommer på. Dette gjelder særlig i tilfeller som er forankret psykologisk ved at mennesker som du stoler på tror det samme som deg. Og det er bare da du skaper deg forklaringer på det.

Han hevder at dette er årsaken til at folk aldri klarer å forandre andres synspunkter i diskusjoner om politikk. 

– Grunnene til at de argumenterer som de gjør for den oppfatningen de har, har svært lite med deres faktiske oppfatning å gjøre. Det er ofte tilfeldige sosiale faktorer som påvirker oss. Hvorfor tror jeg at global oppvarming er noe som skjer? Det er fordi jeg tror på den gruppen av mennesker som forteller meg at global oppvarming skjer!

Han begynner å le. 

– Jeg har absolutt ingen bevis.

Følger man Kahnemans tankegang videre, skaper det sammenhenger som ikke gir noen mening. For eksempel – folk som er imot homofile ekteskap er sannsynligvis også tvilende til global oppvarming. 

– Det er sammenhenger som er basert på assosiasjoner og følelser, det er alt.

En konklusjon som følger av dette er at forskere har større sjanse for å overbevise folk gjennom å fortelle historier fremfor å fokusere på fakta. 

– Hvis du ønsker å påvirke folks meninger om global oppvarming, må du snakke til system 1 – vi overvurderer virkningen av å snakke til system 2. Det er ganske frustrerende når du innser at folk vurderer fakta som irrelevant informasjon.

Ubetydelighetene bestemmer

Kahnemans livsverk på forskningsfronten ser ut til å ha gitt ham et humoristisk syn på menneskearten – som en elskverdig forsamling av feilbarlighet.

– Ideen om selvdestruktiv adferd, om skjebnen som utspiller seg i enkeltpersoners adferd på en måte som resulterer i den ultimate ødeleggelse av dem selv, det er et stort tema. Vi har en tendens til å tillegge ubetydeligheter uforholdsmessig stor vekt sammenlignet med ting som har signifikante konsekvenser. Jeg ser for meg at mange har dødd i husbranner fordi de løp rundt og lette etter buksene sine.

Det er fristende å kalle ham en pioner innenfor feltet menneskelig dumhet – men han avviser beskrivelsen.

– Vi er ikke dumme. Dette er bivirkningene av et system som ellers fungerer meget godt. Helten i boken min er etter min mening system 1. Men det er naturlig – dette systemet har hatt mye lenger tid til å utvikle seg. Det er system 2 som står for latskapen… men det arbeides med dette feltet, og det går fremover.

Oversettelse: Ingrid Lerø