Til nettkamp mot hverdagssexisme

Laura Bates holdt på å prøve seg som skuespiller i London da hun plutselig fikk nok. Det var en serie hendelser som begeret til å renne over, både på jobb og utenfor. På gata ble Bates plystret på, etterfulgt og befølt. På jobb ble hun stadig bedt om å «sexe det opp» og hun begynte å skjønne at hvordan hun så ut betydde mer enn hva hun kunne. Det var disse tilsynelatende små tingene som Bates irriterte seg over, og som hun ville gjøre noe med. Det var hun ikke alene om.

Bates lanserte nettportalen Everyday Sexism Project. Der kunne jenter og kvinner skrive inn sine personlige erfaringer med hverdagssexisme. Bates trodde hun skulle få inn 40 eller 50 fortellinger da hun først åpnet siden for to år siden. Portalen har i dag over 60 000 historier fra 18 forskjellige land. På nettsiden kan en skrive anonymt eller med fullt navn, på engelsk eller på hvilket som helst annet språk. 

Det å fortelle om undertrykking, trakassering og voldtekt på nettet er ikke nytt. Det egyptiske nettstedet Harassmap dokumenterer hvor og når overgrep og trakassering skjer på gata i Kairo. Det amerikanske Project Unbreakable har fått hundrevis av mennesker som hadde vært utsatt for voldtekt til å laste opp bilder av seg selv med ark som viser hva overgriperen sa til dem under overgrepet. I Honduras viser en nett-tjeneste knyttet opp til Google Maps hvor overgrep har skjedd, og hvem som var overgriperen. Disse nettstedene lar mennesker som har blitt utsatt for grove forbrytelser fortelle om det for å forhindre at det skjer igjen. Laura Bates’ prosjekt tar for seg hendelser som er mer hverdagslige, men ifølge grunnleggeren like viktige.

The Everyday Sexism Project er det første nettstedet som har samlet så mange historier hverdagssexisme på ett sted.Ifølge Bates handler det om hendelser som kan virke små, men som viser en ulikhet mellom kjønnene som er vanskelig å bekjempe uten å være bevisst i det daglige. Hun peker for eksempel på hvordan kvinnelige politikeres klesdrakt og fysiske fremtreden trekkes fram som mer relevant enn menns, hvordan jenter på ungdomsskolen blir fortalt at de må kle seg sømmelig for å unngå uønsket oppmerksomhet, at kvinner i mannsdominerte yrker ofte kan slite med å få innpass. 

Etter hvert som historiene rant inn, skjønte Bates at problemet var større enn hun først hadde trodd. De fortalte om alt fra seksualiserte kommentarer til barn ned i niårsalderen, til overgrep på offentlig transport, til tragikomiske holdninger i arbeidslivet. Bates satt med et inntrykk av at fenomenet var blitt større, at hverdagssexisme hadde blitt normalisert. Hun begynte å samle historiene, som kunne være én setning eller flere sider lange, i en bok. Det var ubehagelige og rystende fortellinger, men også ironiske anekdoter og morsomme poeng. Boka skulle være Bates oppfordring til alle som skulle bli utsatt for sexisme på gata, på skolen, på jobben: Snakk tilbake! Flere og flere av historiene på Everydaysexism.com ender med at jenter og kvinner sier fra at det ikke er greit, og hashtaggen #Shoutingback har tatt av på Twitter. Den tidligere skuespilleren Laura Bates dokumenterer nå hverdagssexisme på fulltid.