Tariffavtaler og konkurranse

De fleste av oss liker konkurranse og sammenligninger både når vi deltar som tilskuere eller som deltakere selv. Vi benker oss foran sportssendinger, matlagingskonkurranser og utrolig nok er det fortsatt noen som er interessert i TV-program om hvem som holder ut lengst på en sydhavsøy. Vi applauderer Forbrukerinspektørene når de henger ut aktører som lurer troskyldige nordmenn, og vi jubler når konkurranse tvinger de useriøse ut av markedet. I næringslivet er konkurranse om pris og kvalitet en selvfølge. Men når det kommer til tariffavtaler er konkurranse tabu. Hvorfor er det slik?

Arbeidsgiverne og arbeidstakere har tradisjonelt vært opptatt av å regulere lønns- og arbeidsvilkår innenfor en tradisjonell bransje eller et fag. Det har imidlertid aldri vært meningen at tariffavtalene skal være et konkurransehinder, snarere tvert i mot.

Når tariffavtaler blir konkurransehinder

Urkraften i arbeidslivet handler om at eierne og de ansatte skal kunne forhandle om å dele den økonomiske verdiskapningen i virksomheten. Når virksomheten går godt, skal de ansatte få sin velfortjente andel av overskuddet. Dersom virksomheten går dårlig, må lønnstilleggene være moderate. Ansatte, ledere og eiere har på denne måten felles incentiver til å iverksette tiltak for å bedre virksomhetens lønnsomhet og resultat.

Det finnes flere typer tariffavtaler som regulerer lønn. Minstelønnsavtaler er avtaler som definerer hva som er den laveste lønn for de medarbeiderne avtalen gjelder for, men hvor det gjennom lokale avtaler kan skapes variasjoner i lønn. Motsatsen til minstelønnsavtaler er normallønnsavtaler. Normallønnsavtaler er avtaler hvor lønns- og arbeidsvilkårene skal være gitt og like for alle, uansett om virksomheten går godt eller dårlig.

Mens minstelønnssystemene altså skal kunne tilpasse lønnskostnadene til konkurransen, skal normallønnsavtalene faktisk hindre at personalkostnader blir et konkurranseelement. Det skal ikke være noen sammenheng mellom den enkelte virksomhets evne til å skape økonomiske verdier og hva de ansatte får i lønn. Dette strider mot den grunnleggende ideen om deling av verdiskapningen og bryter med all forhandlingstradisjon og tariffhistorie. Ved å fjerne den logiske sammenhengen mellom evnen til å skape økonomiske verdier og lønnsuttak, mister man viktige incentiver til å drive effektivt.

Konkurranselogisk brist i bussbransjen

Derfor er det et mysterium at det fortsatt finnes innslag av normallønnsavtaler i virksomheter som er i konkurranse. Mysteriet blir imidlertid kanskje mindre når vi ser at normallønnsavtaler fortsatt anvendes der hvor private virksomheter gjennom anbud utfører offentlige tjenester. Bussbransjen er et slikt eksempel. Fylkeskommunene konkurranseutsetter rutebusskjøringen og setter opp egne bestillerfunksjoner som administrerer anbudene. Aktørene svarer med å etablere en monopollignende bransjeavtale for avlønning av sjåførene. I denne er det ingen sammenheng mellom verdiskapning og lønnsuttak. Det er heller ikke noen forskjeller begrunnet i ulike geografiske arbeidsmarkeder, og de ansatte bærer ingen risiko ved å arbeide i et tapende selskap. De blir overført til det vinnende, gjennom såkalt virksomhetsoverdragelse. For helhetens skyld må det også understrekes at det er sammenheng mellom detaljeringsgraden i de offentlige anbudene, og aktørenes svar med normallønnsavtaler. Jo mer de offentlige bestillerne utfordrer aktørene på innovasjoner og nye løsninger, jo mindre logisk blir normallønnsavtalene og jo mer velfungerende blir markedet.

Slik anbudsmarkedet for rutebusskjøring har utviklet seg, har det mange konkurranselogiske brister. Innslaget av normallønnsavtaler fjerner mange av de incentivene som vanligvis fører til innovasjoner og samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte for å vinne i et marked. Den som blir sittende igjen med risikoen og regningen er kunden, altså fylkeskommunene.

Monopolavtaler er ikke løsningen

I forbindelse med jernbanereformen, legges det etterhvert opp til at ulike togoperatører skal kunne konkurrere om å drive persontransport. Hvis konkurransen skal fungere godt, vil det på ingen måte være noen god idé å hente inspirasjon fra bussbransjens normallønnavtaler. Hvis hensikten med å konkurranseutsette er å hente det aller beste fra kreftene i privat sektor for å gjøre de offentlige tjenestene bedre, er det en dårlig idé å sementere lønnsvilkårene slik at den offentlige bestilleren må betale samme prise uansett leverandør.  

Ingen er tilhengere av at vi skal dumpe lønningene i Norge eller legge til rette for useriøse arbeidsgivere og sosial dumping. Men når vi skal vurdere hvordan tariffavtalene skal utvikles i de områdene der det offentlige tar i bruk marked og konkurranse for å bedre tilbudet til brukerne, er ikke svaret bransjevise monopolavtaler for avlønning. Det må være en logisk sammenheng mellom virksomhetens verdiskaping og lønnsdannelsen, ved at det er incitamenter for produktivitetstiltak og verdiskaping for både ansatte og ledelse.