Tale er gull

Krise i forholdet mellom Russland og Ukraina, og krigene i Midtøsten banker på Europas dør. De sikkerhetspolitiske ordene er med ett blitt mye viktigere. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide skal sørge for at Norge trår riktig i en ny og anspent sikkerhetssituasjon i Europa.

Noen skritt bak henne, synlig men uten å bli sett, går Jan Flæte, mannen som skal sørge for at nasjonens offisielle budskap sitter.

– Tittelen på denne konferansen kunne ikke vært mer passende, smiler forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, i det hun entrer talerstolen under YATAs sikkerhetskonferanse, Colliding and Corresponding Interests within NATO på Krigsskolen på Linderud en fredag i april. 

Statsråden berømmer initiativtakerne. Hun takker de fremmøtte. Og hun roser konferansens Facebook-kampanje, som har oppfordret publikum til å sende inn et bilde som svarer på spørsmålet «What is foreign policy?».

– Dessverre kan jeg ikke bidra selv, ettersom jeg trolig er den siste dinosauren på jorda som ikke har en Facebook-konto, sier statsråden.

Publikum ler.

Taleskriver Jan Flæte ler ikke, men han visste godt at spøken kom. Han sitter i salen og noterer samtidig som han tar opp talen.

Jan Flæte sto opp tidlig siste dag i påska for å fullføre ministerens tale. På vei inn i salen, ikke langt bak statsråden, men likevel anonym, som en slags skygge, måtte han erkjenne at han er tilfreds med manuset. Og han stoler på fremførelsen til den fortsatt unge kvinnen som er landets forsvarsminister. En god fremførelse kan redde en dårlig tekst, vet han.

«Talen gikk greit. Mange forhold spiller inn, men stort sett er jeg fornøyd», skriver Flæte i en e-post etterpå. Innen den tid har forsvarsministeren allerede rukket å fremføre Flætes ord i andre sammenhenger.

Det går slag i slag: Statsråden taler, og Flæte skriver. Som han også gjorde for de rødgrønne, det forrige politiske prosjektet som hadde regjeringsmakt i Norge. Nå må Flæte finne de gode poengene, de skarpe meningene og gode replikkene i en ny og annerledes regjeringsplattform.

***

Alltid i bakgrunnen. Jan Flæte synes det er spennende å jobbe med språk, utvikle en tale fra scratch, og dukke ned i mange fagfelt. For første gang i karrieren bruker han sine evner til å hjelpe en blå statsråd.
Foto: Johnny Vaet Nordskog

Det er vanskelig å få øye på de som har som jobb å være usynlige. De som har én eneste oppgave, nemlig å få en annen person til å fremstå så bra som mulig, men som ikke blir nevnt i rulleteksten etterpå. De som synes belønningen for en vel utført jobb er å ha gjort den. 

Det er nemlig ikke bare teleprompteren som har entret talefaget etter Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 eller Martin Luther Kings I Have A Dream-mesterverk i 1963. Selv om talen har utviklet seg til å bli et format som passer stadig dårligere med medias to minutter lange nyhetsinnslag, har bruken av egne taleskrivere blitt stadig vanligere. Nå finnes det taleskrivere i de aller fleste norske departement. 

Dette er folk som vet at makten ikke bare ligger i talte ord. Den ligger også i teksten. Men fordi taleskriveren er ansatt nettopp for å skrive, og ikke for å snakke, er det en gruppe som kvier seg for å legge ut om sin egen innflytelse.

Jan Flæte selv er motvillig, men får sjefens tillatelse til å tre ut av usynligheten.

Det er ikke lenge siden Forsvarsdepartementet fikk en egen taleskriverstilling, men Jan Flæte, som ble født tidlig på 1970-tallet, har lenge hatt en skrivende jobb. Etter å ha utdannet seg som statsviter, fulgt av år i Forsvarsdepartementet som passende nok inkluderer en tilværelse som utsending til NATO-delegasjonen i Brüssel, begynte han med taleskriving i kommunikasjonsenheten kort tid før Grete Faremo skiftet statsrådpost.

Deretter har Espen Barth Eide, Anne-Grete Strøm-Erichsen fulgt i tur og orden, før han nå er taleskriver for en blå statsråd for første gang. 

Flæte liker ikke å sammenligne sine tidligere sjefer, eller å fremheve eget arbeid. Men én av talene han er godt fornøyd med, var talen som Strøm-Erichsen holdt under avdukingen av et minnesmerke for norske krigsseilere i fjor. Da ba statsråden om unnskyldning for måten norske krigsseilerne har blitt behandlet på etter andre verdenskrig. Talen ble godt tatt i mot av mange av de etterlatte og pårørende. 

– Jeg var selv til stede i Risør og det var både en hyggelig og sterk opplevelse, sier Flæte.

Over natten fikk han for første gang en statsråd fra høyresiden som sjef i oktober. Og hun er egentlig ikke så glad i manus. 

– Det er selvsagt en ny regjeringsplattform å sette seg inn i. I tillegg har dagens forsvarsminister en høy talefrekvens, og takker hyppig ja til taler og foredrag. Jeg skriver i alle fall ikke færre taler enn før – selv om hun har blitt stadig bedre til å snakke fritt og til å bruke manus i punktform, sier Flæte.

***

På Akershus festning. Mens forsvars-ministeren er i 8. mai-oppdrag noen steinkast fra kontoret, er taleskriveren hennes i gang med neste ukes oppgaver.
Foto: Johnny Vaet Nordskog

Den største talerelevante svenneprøven for den ferske statsråden og hennes taleskriver fant sted to måneder etter at den nye regjeringen tiltrådte. Mens talen som Søreide pleier å holde i Afghanistan har ligget i lommeboka de siste fire årene, blir det såkalte nyttårsforedraget i Oslo Militære Samfund planlagt lang tid i forkant. Det er denne talen som danner rammeverket for en rekke andre taler det kommende året. 

En tidlig start kunne likevel ikke hindre en skikkelig sluttspurt: Forsvarsministeren satte seg ned med Flæte og resten av staben dagen før dagen, utstyrt med arbeidslyst, en stor pose potetgull, og med talen på storskjerm for å fullføre jobben. 

– Nyttårsforedraget ble ikke ferdig før i siste liten, på linje med mange andre taler. Det er som å studere: Det er først når du ser eksamensdatoen på melkekartongen at du vet du må jobbe, sier Søreide.

I motsetning til en eksamen, der man aller helst skal reflektere fritt for å imponere sensor, ligger rammeverket for en tale om norsk forsvarspolitikk ganske fast. Det er liten forskjell på de politiske blokkene på dette området, utenriks- og forsvarspolitikken omtales ofte som «konsensusdrevet». Det er mest ordlyden og tonen som hamres ned når statsråden og Flæte sitter sammen over potetgullposen. 

Ikke sjelden legger han inn en spøk eller to, selv om alle taleskrivere vet at det ikke er sikkert at en spøk sitter når en annen framfører ordene i en setting som kan være annerledes enn man så for seg der man satt på et kontor og prøve å spikre teksten.

Spøken om statsråden som en dinosaur uten Facebook var et godt eksempel på en slik. Flæte syntes ikke den satt helt da han overvar talen i salen.

Forsvarsdepartementets lokaler i Myntgata i Oslo har akkurat blitt pusset opp etter at terroren for tre år siden ga departementet en ny adresse, men det er et annet sikkerhetsspørsmål som har fått mye oppmerksomhet de siste månedene. Kort tid etter at Jan Flæte og resten av Europa hadde skrudd av TV-en etter vinter-OL, oppsto det en ny grunn til å vende blikket mot Russland.

Den oppvoksende generasjon, som aldri har opplevd noe som ligner et delt Europa, ble plutselig opptatt av betydningen av forsvars- og sikkerhetspolitikk etter Russlands annektering av Krim. Og allerede ti uker før Russland formelt annekterte Krim-halvøya, på et tidspunkt da oppmerksomheten rundt russerne fortsatt dreide seg om de olympiske lekene, holdt forsvarsministeren talen Writing NATOs next chapter i Washington, DC.

Uansett er hun glad for at nordmenn har fått øynene opp for sikkerhetspolitiske utfordringer. Og for at hele Europa begynner å skjønne at fred og stabilitet ikke kan tas for gitt. Når løsninger skal finnes, blir ordene viktige.  

– Ukraina og NATO har nå blitt en integrert del av nesten enhver tale. Ukraina-krisen vil jo få konsekvenser for vårt samarbeid med Russland og har åpnet en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. På mitt område er presisjon i språket veldig viktig. Ordvalg og formuleringer må tenkes nøye igjennom, påpeker Søreide. 

Det er talen ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) under samme jobbreise forsvarsministeren husker best fra sitt første år som statsråd. Noe av grunnen er at det kunne ha gått galt:

– CSIS er en respektert tenketank, og talen ble mye delt i sosiale medier i ettertid. I tillegg husker jeg den godt fordi jeg fikk et hosteanfall halvveis. Da demret det noen gloser inni meg som ikke akkurat var en del av teksten.

Det kunne fort vært en taleskrivers verste mareritt; en politiker som mister tråden og banner på scenen. Heldigvis for hennes taleskriver Jan Flæte er ikke Norges forsvarsminister slik.

***

Det er bare sjelden viet plass til lange taler i det moderne nyhetsinnslag som bare unntaksvis overskrider to minutter. Unntaksvis betyr dog at det finnes unntak. Mange mener den nyvalgte NATO-sjefen er et ferskt eksempel på en taler som har satt dype spor med en «gammel» kommunikasjonsform. 

Følger med. Ute i felt legger Jan Flæte merke til hvilke ord og uttrykk sjefen liker å bruke. Hver tale blir også tatt opp på bånd.
Foto: Johnny Vaet Nordskog

For snaut ett år siden uttalte retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen til Dagbladet at Jens Stoltenbergs tale i Oslo domkirke etter 22. juli-terroren er noe av det nærmeste et Martin Luther King-øyeblikk Norge har hatt. 

– Taler er lite synlig i media fordi det ikke anses å være god underholdning. Men 22. juli beviste hvor viktig talen som sjanger fortsatt er, sier Bjørn Magnus Berge.

Han har skrevet taler for tre utenriksministere, men jobber nå i Europarådet. Det første han gjorde i sin nye jobb var å ansette en taleskriver. I fjor utga han boken Talens makt – maktens taler, der han blant annet henviser til en spørreundersøkelse om hva vi frykter mest her i livet. Å holde en tale kom på delt førsteplass, sammen med frykten av å bli rammet av en alvorlig trafikkulykke. (Eller, som komikeren Jerry Seinfeld en gang sa det: I en begravelse vil gjennomsnittsamerikaneren heller ligge i kista enn holde talen.) 

Boka til Bjørn Magnus Berge er selvsagt å finne i mange bokhyller hos mennesker i og rundt tale-
skriverbransjen – deriblant Jan Flætes.

– Jobben som talerskriver er undervurdert. Du får jo bli med på å formulere et lands politikk. Det er egentlig et privilegium, sier Berge. 

Selv om han beskriver en god tale som effektiv formidling av et budskap, mener han at både sjarm og fremtoning har stor betydning. Men forberedelsene slipper man aldri unna.  Før Morten Wetland ble kjent i kommentarspaltene i Dagens Næringsliv og deretter i Aftenposten for sin omtale av Nobelkomiteen, jobbet Wetland blant annet på statsministerens kontor. Berge husker ham som en av de grundigste taleskriverne han har møtt.

– Før Gro Harlem Brundtland skulle tale på Harvard, sjekket Wetland til og med akustikken i rommet hun skulle prate i, og hvem som hadde vært der før henne. Jeg synes for øvrig at hennes FN-tale om miljø og utvikling i Rio i 1992 hadde et Martin Luther King-preg over seg, sier han.

Til vanlig er ikke omstendighetene rundt talene alltid like staselige. Selv ikke i USA, der den politiske talen er en lidenskap. Mitt Romney åpner eksempelvis sin egen dokumentar med å spørre familien hvordan en best utformer en «nederlagstale» etter å ha tapt presidentkampen mot Barack Obama. Ifølge Berge kan det noen ganger kan være lettere å formidle en følelse av nederlag enn seier.

– Det kan være utfordrende ikke å fremstå som en dårlig taper, og huske å takke alle som skal takkes. Men Obamas jobb var å fremstå som visjonær og få alle med seg. Det er muligens enda vanskeligere. 

***

Selv om den nåværende statsråden ikke liker å holde seg slavisk til manus, ligger det mye jobb bak punktene – talking points – Flæte skriver for henne. 

I en vanlig tale gjør han seg kjent med temaet, leser seg opp, snakker med den relevante fagavdelingen i departementet, kommer frem til to-tre budskap som skal formidles, leser og skriver om hverandre, sender et utkast tilbake til fagavdelingen, før politisk rådgiver legger et politisk strøk over verket før det sendes statsråden, som legger til sine endringer og personlige preg til slutt. Dagen etter en omfattende tale byr helst på lesing og faglig påfyll. Flæte har mange bøker på kontoret han ikke har plass til hjemme. 

– Hvordan oppleves det hvis en tale med formuleringer du har brukt mye tid på ender opp med å ikke bli brukt?

– He, he. Om statsråden ender opp med å bruke en tredjedel av talen, betyr det jo at hun viser frihet fra manus. Det gjør som oftest talen enda bedre. I denne jobben har man tapt hvis man blir fornærmet over sånt, sier han.

Derimot kan en taleskriver «møte veggen» hvis et fagområde er vanskelig å forstå seg på. 

– Nylig måtte jeg be fagavdelingen om hjelp til å forklare hva den nye personell- og befalsordningen gikk ut på. Uansett får man dukket ned i mange fagfelt i denne jobben, og lært mye nytt. Jeg har blant annet lært mye om veteranfeltet siden jeg begynte. Men noen ganger holder man jo taler om broer eller andre ting som ikke har noe direkte sammenheng med vårt departement.

– Broer?

– Da jeg skrev for Strøm-Erichsen, ble hun invitert til åpningen av Hardangerbroen, og sa noen ord i forbindelse med det. Hun er jo fra Bergen.

– Er slike oppdrag ekstra hodebry eller en artig utfordring?

– Det var i alle fall en utfordring, sier taleskriveren. 

Til enhver tid må en taleskriver være på utkikk etter de gode formuleringene. Men da intervjuforespørselen om å få et innblikk i taleskrivertilværelsen lå på Jan Flætes bord i begynnelsen av februar, med en arbeidstittel som omtalte taleskriverne som «skjulte helter», syntes han formuleringen var både feil og forferdelig. For en yrkesgruppe som lever av å gjøre andre gode, passer det seg aldri å stikke seg ut. 

Den holdningen er han langt fra alene om: Henvendelsen om å få være tilstede på et av møtene hos departementenes talerskrivernettverk, ble nærmest avvist før den var sendt. Selv sa Flæte ja til å snakke om jobben for sakens skyld – i håp om at historien blir trykket i et magasin, avis eller tidsskrift som færrest mulig har hørt om.

– Det er vel bare holdningen som rår i miljøet. Som taleskriver liker jeg oppmerksomhet i den grad det gjelder tilbakemelding på taler, eller at jeg er med ministeren på et event som jeg opplever går bra. Det er det som motiverer og gir mening til den jobben man er satt til å gjøre. 

Flæte jobber for kvinnen som i følge Kapital er Norges femte mektigste, et byks på 57 plasser fra i fjor, og har en innflytelse på hvordan statsrådens budskap skal formuleres. 

Ine Eriksen Søreide sier at hun maksimalt hadde fått skrevet én tale i uka hvis hun måtte skrive alle talene selv. Likevel vil ikke Flæte være med på å bruke maktbegrepet om sin egen rolle – foruten erkjennelsen av at han har en såpass plassering i næringskjeden at det «trolig vil merkes om jeg ikke gjør jobben min». 

– Jeg kan kanskje påvirke ordbruken i en tale, men den reelle makten ligger et annet sted. Begynner man å reflektere for mye over makt, har man dessuten misforstått hva jobben dreier seg om. Den går ut på å formidle et budskap på en måte som den du skriver for synes er godt. Hvis ministeren ønsker å si noe annet enn det som står i teksten, så er det jo hun som vinner.

***

En maidag i hovedstaden kjører en busslast med sinte bønder forbi utenfor de nyoppussede kontorene i Myntgata. De er på vei hjem etter å ha protestert mot landbruksoppgjøret og statsråd Sylvi Listhaug. Samtidig setter kollega Ine Eriksen Søreide kursen mot Sundvolden for det som er dagens tredje og siste tale. Jan Flæte, som selv skal på korøving, har sendt med en tekst han først fikk i retur fra fagavdelingen, ilagt en kommentar om at deler av manuset var for ironisk.

– Jeg er jo en del av ironigenerasjonen, men jeg innser at det ikke alltid funker å være ironisk i alle sammenhenger – eller på tvers av landegrenser. Så jeg kortet det ned. Det var ikke så veldig morsomt heller, legger han til.

Selv om han heller ikke synes sin egen spøk om sosiale medier på Krigsskolen fungerte optimalt, mener han humor kan være et viktig element i taler.

– Forsvarsministeren er flink til å bruke lettbeint humor, gjerne i begynnelsen av sine innlegg, for å løse opp stemningen og knytte bånd med publikum. Men selvfølgelig kan ikke alt planlegges, ettersom humor er noe som kommer spontant. Forleden gjorde hun et poeng av at det hadde fløyet inn en måke i rommet hun holdt talen i. Jeg kunne selvsagt aldri forutsett den måka, sier han.

Flæte mener en tale stort sett er god hvis taleren greier å dele noen erfaringer rundt emnet det snakkes om, uten å bli privat. På privaten holder taleskriveren selv lite taler, men han hjelper gjerne datteren med en skolestil og skriver fotballreferater for sønnens fotballag. Svigermor har også bedt om hjelp til en tale i et 70-årslag. Fortsatt er det nok å gjøre. 

Før han henger fra seg dressen for dagen, grubler han fortsatt på hvordan hans egen jobb best kan omtales uten å bruke ordene «makt» eller «helt» i tittelen.

– I en annen sammenheng sa jeg at taleskrivere er litt som skilandslagets smøreteam. Viktigheten av gode ski er jo en lærdom etter OL i Sotsji. 

MIN FAVORITTALE
ERNA SOLBERG, STATSMINISTER

«Malalas tale til FN i fjor sommer. Talen var vel-formulert og poengtert, og med den bakgrunnen hun har – svært troverdig». [Malala Yousafzai, født i 1997, fortalte kritisk på bloggen sin om livet under Taliban. I oktober 2012 ble Malala skutt av medlemmer av Taliban. Hun overlevde attentatet, red.anm.]